Når dør papiravisen?

Dette er et spørsmål som dukker opp når redaktører rundt om holder foredrag for ulike foreninger og grupper.  I går hørte jeg på redaktøren for Bergens Tidende i min lokale Rotaryforening, og han fikk selvfølgelig dette spørsmålet.  Hans svar var nok ganske typisk for hva mange redaktører nå sier:
"Vi vet ikke når det skjer - men det er iallfall slik at det er en grense for hvor lenge vi kan holde på dersom  publikum forlater papiravisen".

De siste opplagstallene fra Mediebedriftenes Landsforening viste at det er vekst i abonnementsmassen nå.  Fler og fler tar digitale abonnement. Kanskje gjør de det fordi de innser at det ikke er nok med gratisnyheter.    Det er faktisk større grunn til optimisme nå enn tidligere.
Avisene har innsett at fremtiden er digital, og at mobiltelefonen er stedet der man leser kort eller langt.   Troverdighet og kvalitet er viktig, og avisene er i ferd med å definere sin rolle innenfor den nye digitale verden.  Vi bør forøvrig snart slutte å kalle det den digitale verden, når den allikevel omfatter de aller fleste blant oss.

Sjefredaktøren i BT definerte BTs rolle som "en stemme med et Vestlandsperspektiv" og en felles arena for de som bor på Vestlandet og spesielt i Bergensregionen.  Her anvendte han begrepet "leirbål" som det stedet der folk samles for å høre nytt.   Og det ser nå ut til å fungere bra i den digitale verden.

Avisene har innsett at de må redigere og presentere nyheter og artikler med nye virkemidler og fortellerteknikker.  Her inngår også eksperimenter med TV og Podcast.  Den multimediale verden er kommet for å bli.

Norsk Mediebarometer fra SSB kan kanskje hjelpe oss litt i forståelsen av hvordan utviklingen kan bli.

I 1991 var det 84% av befolkningen (9-79) som leste papiraviser en gjennomsnittsdag. I 2017 var dette tallet 32%.

Nyanserer vi dette litt for 2017 så ser vi at det er 68% som leser papir-og/eller nettaviser i snitt. Faktisk er det slik at fra 20 år og oppover er andelen som leser nettaviser over 60%, og samlet sett er avislesningen på 70-80% i befolkningen fra 20 år og oppover.  Det er et markant skille når man kommer til den eldste aldersgruppen (67-79): Her leser hele 72% papiravis og bare 29% nettavis. Men i aldersgruppen 55-66 år leser 47% papiravis og 59% nettavis.
Papiravisens seiglivhet avhenger av hvor villig den eldste aldersgruppen er til å betale for papiravisen.  Mens stort sett hele befolkningen for øvrig er på nett - så er andelen på nett blant de eldste på 60% i 2017.   Så mye avhenger av adferden til denne gruppen av lojale og trofaste papiravislesere - om de vil tåle kraftige prisøkninger på papiravisen.  Cash cow strategien gjelder på dette markedet.

  Ser vi på en trendlinje fra 2008 og til 2017 og fremskriver denne for alle aviser i Norge så nærmer det seg slutten for papiravisene i 2024.   Men sannsynligvis faller det under en grense for økonomi før det - sannsynligvis rundt 2020-2021.  Men dette er ikke likt for alle.  Nisjeaviser (Klassekampen og Morgenbladet som eksempel) har nok et mye lenger papirliv.

Og flere aviser vil nok gå veien om færre utgivelser i uken før de stopper trykkpressen for godt.  For VG viser kurven at 2020 er sluttpunktet.  For Bergens Tidende kanskje noe senere.

Og da er det godt å vite at fremtidens forretningsmodell ligger i digitalt abonnement til en fornuftig pris  Og den opplagsøkningen som kom i 2017 lover godt for fremtiden.  Mens papiravisene gikk tilbake med 108000 eksemplarer, så økte det digitale med 129000 eksemplarer.  Dette kan tyde på at vi har fått et innslagspunkt for digitale abonnement som peker i riktig retning.

Skulle anta at priser fra 1200 opp mot 2000 kroner pr år kan være akseptabelt for en digital avis - men også her vil det være store variasjoner fordi det er ulikheter i leserkretsen og den trofastheten og lojaliteten som leserne utviser.  Og jeg tror at klubblojalitet og fordelskort kan være en viktig stimulans for å holde på abonnentene.

Jeg tror ikke at avisene kan lene seg på annonseinntekter så veldig mye lenger.  Det markedet er mindre digitalt enn på papir, og finner dessverre veien til California i stor grad.

En viktig ting til:  Jeg tror avisene fremover må samarbeide med aktører utenfor avisbransjen. Jeg vet at forsøk pågår, og på Mediedagene i Bergen forleden ble det vist interessante samarbeids- og produktmuligheter som peker mot en spennende fremtid.

Organdonasjon - har du snakket om det med dine nærmeste?

Hadde aldri trodd at jeg skulle skrive om dette.  Men så er det altså slik at det ble aktuelt for meg.  Etter en diagnose for 22 år siden og hvor mesteparten av tiden har vært meget bra så ble det altså slik at leveren begynte å si takk for seg på høsten 2017.
Det ble infeksjoner og noen leververdier som pekte i gal retning.  Dessuten var jeg stinn av vann i buken. Det ble tappet ut en hel bøtte (8 liter) på Haukeland i høst.

Og så slår det norske helsevesen til med det ypperste av legekunst.  Det er bare å bli imponert over profesjonaliteten og hvilke ressurser vi har i dette landet.
Etter utredning så havnet jeg på transplantasjonslisten rett før jul 2017.   Det er Rikshospitalet i Oslo som er det eneste stedet man driver med transplantasjoner i Norge.  Og der finnes det fagkompetanse i verdensklasse. Jeg har sett det og kjent det på nært hold.

Så ble jeg operert.  Det gikk meget bra og allerede på første dagen kunne jeg merke bedring. Og etter som tiden har gått er jeg blitt imponert både over den profesjonaliteten jeg har blitt møtt med i alle ledd, og de ressurser som står til rådighet for å gi folk livet i gave - slik tilfellet er med meg.  Jeg hadde nok ikke hatt mer enn et år eller to igjen dersom jeg ikke hadde fått ny lever.

Det har vært en sjau og mange tunge stunder, spesielt i ventetiden, men nå peker alle faktorer i riktig retning og jeg blir sterkere for hver dag.

Samtidig er det slik at denne dagen da jeg ble operert, var det noen som tok avgjørelsen om å donere et organ fra en nær og kjær.  Det var sikkert en blanding av dyp sorg men samtidig et ønske om at det iallfall kunne komme noe godt ut av det tragiske.   Og så var det altså jeg som fikk muligheten.   Jeg har fått ny lever og livet i gave.  Donoren er min helt - jeg vet ikke hvem det var men jeg tenker på det hver dag.

For noen dager siden snakket jeg med en bekjent som hadde mistet sin bror for et par år siden.  Han var tidlig i 50-årene og med brukbare organer.  Men fordi det aldri var blitt snakket om så ble det ingen organer som ble donert.  Og min kollega synes det var trist.  Det kunne ha kommet noe godt ut av det tragiske.

Så min oppfordring er å ta samtalen - allerede i dag.  Det er ikke vanskelig.  Og det må være en god følelse å tenke at noe kan leve videre dersom det tragiske skulle inntre.  Jeg har fått livet i gave - og er veldig takknemlig for det.

Ta samtalen - i dag.

Se også denne lenken: https://organdonasjon.no/

Mens vi venter

Jeg har liksom ikke den helt store skrivekløa på mediesaker for tiden.  Egentlig sitter jeg vel og venter på den neste store bølgen som må komme - det vil si når annonsevolumene og -kronene på papirproduktet blir så lave at det ikke vil være mulig å opprettholde samme frekvens på avisutgivelsen og dermed at vi kommer enda nærmere en full digitalisering av avisbransjen.   Jeg tror at det må komme en gang i 2018/2019.   Da skal jeg nok kommentere mer.

Samtidig ser vi at mange lokale aviser jobber veldig bra digitalt.  De er oppdatert, og de gir gode historier og sammenheng. Og det er jo det som er viktig:  At avisene gir grunnlag for samtale og refleksjon og at vi kan lære oss noe som er nyttig i hverdagen.  

Vi ser også at sosiale medier får stadig større omfang og det kan bli vanskelig å skjelne mellom det som er godt og dårlig, sant og usant.  
Det blir spennende å se samspillet mellom profesjonelle medier og sosiale medier nå i valgåret.  Vil det føre til mer interesse for politikk?  Ikke vet jeg.  Jeg pendler mellom fire fem aviser og NRK daglig og får vel med meg noe av det som foregår, men veldig interessert er jeg vel egentlig ikke. Og det er fordi det er for mye person og lite politikk.

I morgen begynner jeg på et nytt semester på BI - nye studenter og nye måter å jobbe på.  Det er spennende.

Et kort foredrag - som ble til 17 år i Sverige

Det er underlig hvordan tilfeldigheter spiller inn her i verden.  Sent i 1989 fikk jeg en telefon fra Sverige om jeg kunne holde et foredrag om avissituasjonen i Norge, som jo fikk en smell etter Black Monday i 1987.   Jeg reiste til Stockholm etter invitasjon fra Olle Wästberg, som senere ble både sjeftredaktør på Expressen og generalkonsul for Sverige i New York.  Jeg la i vei om situasjonen i Norge og fikk god respons på foredraget.
Noen uker senere, i februar 1990, fikk jeg en telefon fra Sydsvenska Dagbladet i Malmö.  Det hadde seg nemlig slik at viseadm direktør i Sydsvenskan hadde ringt til den svenske utgiverforeningen TU og spurt om de kjente noen konsulenter som hadde kunnskaper om avis.  Ja, sa den som tok telefonen, jeg hørte en nordmann her for noen dager siden som hadde kunnskaper om aviser og marked.  Sydsvenskan tok kontakt med meg - jeg reiste til Malmö og traff viceVD H Inge Gyllin og fremla mine overheadslides håndtegnet på plast.  Du skal få beskjed om få dager sa han.  Jeg reiste hjem til Norge og tenkte - dæven - tenk om jeg får dette oppdraget. Og telefonen kom.  Kan du begynne snart?  Ja sa jeg, satte meg på flyet til København - luftputebåt til Malmø og sto utenfor den 15 etasjer høye avisbygningen ute på Segevång i Malmö.
For å gjøre en lang historie kort så ble jeg satt på et oppdrag om å spare noen hundre millioner i avisen slik at den kunne få råd til å bygge et nytt trykkeri, noe som var overmodent.  De trykte som en av de siste avisene i Sverige på direkte litho og det var jo en teknologi som var undermåls, selv på den tiden. Masse trøbbel og vansker med reservedeler og det hele.

Dette var starten på et oppdrag som mer eller mindre varte i 17 år - helt til 2007.  Jeg jobbet for Sydsvenskan, for datterselskaper og tilsluttede selskaper og var med på en hel masse interessante oppdrag fra ren rasjonalisering til høydepunktet i 1996 da jeg pga omorganisering ble såkalt tillförordnad försäljningsdirektör.  Jeg hoppet inn i toppledelsen på en ettårskontrakt, og fikk være med på mange store beslutninger og initiativer.  Utrolig lærerikt.  Jeg ukependlet fra Drammen, bodde på hotell, og hadde det utrolig spennende på jobb.  Og vet du når du har bodd lenge på hotell? Det er når du får julekort fra personalet.

Etter 17 år og mange lederskifter faset jeg meg mer eller mindre selv ut av oppdraget.  Det ble naturlig å avslutte det.    Men disse årene ga meg også innsikt også i mange andre aviser i Sverige på utrolig spennende oppdrag - fra Trelleborg i sør til Luleå i nord. Og det gikk stort sett på strategi og ledelse hele veien.

To ting gjorde jeg for avisbransjen i Sverige:  Jeg sørget for at annonsemodulsystemet ble innført som standard for all avisannonsering i landet, og jeg er far til denne websiden: http://dagspress.se/
som fortsatt eksisterer.

Jeg er glad i Sverige og svenskene - og det har gitt meg en stor glede og vært et privilegium å arbeide på høyt nivå i så mange år.  Godt å tenke tilbake på.

Etter 40 år i bransjen - refleksjoner fra en medietid.

Den 1. april 1977 begynte jeg i mediebransjen - i en stilling som salgssjef i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, som det het den gangen.  Jeg var 26 år og hadde bak meg bare tre år i næringslivet, riktignok med en ganske bratt karriere som økonomisjef i en papirfabrikk som gikk dårlig, og et kort engasjement som dataprogrammerer.

Det var stort å begynne i Drammens Tidende.  Det er få bedrifter som favner enkeltmennesket fra vugge til grav som en avis. Og jeg tilbrakte det meste av det første året med å lære bedriften grundig å kjenne - alle avdelinger og drøssevis av rutiner.

Det store den gangen var at man tok i bruk EDB, som det het den gangen, for å forenkle og rasjonalisere abonnements- og annonseordres.  Svært få systemer var integrert og det var fremdeles en mengde manuelle rutiner rundt.  Men det gikk, og systemene funket bra år ut og år inn.
Salg av abonnement var den gangen preget av brosjyresalg og prøveabonnement.  Vi var veldig kreative i utformingen av brosjyrer.  Mens noen aviser bare solgte på pris, gjorde vi et forsøk på å selge på blant annet geografisk segmentering, noe som verken var enkelt eller nytt.  Og på annonsesiden var det enda mer manuelt arbeid med annonseordres, materiellinnhenting og ting som tok en veldig tid.  

Populært på den tiden var det også å bygge avishus utenfor byen med et trykkeri som var integrert med avishuset.  Det begynte med Fædrelandsvennen i Kristiansand, som etter brannen i 1972 bygde et nytt og flott avishus utenfor byen - på Fiskåtangen.  Adresseavisen bygde på Heimdal, Budstikka på Billingstadsletta, Tønsbergs Blad på Bjelland utenfor byen og Drammens Tidende på Åssiden.   Mange aviser hadde gått over til offset-trykk, men Drammens Tidende hang etter.  Man trykte på direkte litho helt til avishuset på Åssiden sto ferdig i 1978.  Og etter det begynte en lang periode med utbygging av presser fra det å ha fire farver på omslagssidene, til at det sluttet med at man har firefarge på alle sider i avisen. Man trykte store aviser - på torsdager kunne avisene være tjukke av annonser og det var nesten som det var en lisens til å trykke penger.

Derfor ble det også etterhvert interesse fra investorer til å satse på aviser.  Mange aviser var familiedrevne og ikke spesielt profesjonelle heller.  Så da oppkjøpene begynte på 80-tallet var industrialiseringen på vei inn også i avisbransjen. Orkla begynte sine oppkjøp.  Jeg tror Moss Avis var den første,  og etterhvert ble Orkla Media en realitet.

På den tiden hadde jeg fått med meg en mastergrad fra England og jeg sluttet i min gode jobb i Drammens Tidende i 1985 for å satse for fullt på en karriere som konsulent.  Da hadde jeg vært salgssjef i 8 år.  Dette var jo litt vågalt - jeg hadde kone og tre barn, gjeld og bil - men det gikk.  Det første oppdraget kom fra Laagendalsposten på Kongberg og så gikk det slag i slag etterhvert.  Det var stort for meg å få oppdrag for Norske Avisers Landsforbund, som det het den gangen,  og det tok ikke lang tid før jeg var godt i gang med stort og smått i avisbransjen.  Mer om dette i en senere blogg.

Det største prosjektet jeg var med på på slutten av min karriere i Drammens Tidende var avisens overgang til morgenavis.  Gjennom noen år var avisen blitt kraftig utfordret av konkurrenten Fremtiden - en Apresseavis.  Den økte i opplag mye mer enn Drammens Tidende og det kunne man ikke sitte stille å se på.  Så det ble gjennomført en konsekvensanalyse og et plandokument. Og etter mye fram og tilbake og nitid planlegging var avisen på gaten som morgenavis den 7. mai 1984.  Det var dristige tider: Ikke bare la man om hele avisen, men man kjørte inn nye rutiner både på produksjonsteknologi og administrativ data.  Men det gikk bra og avisen fikk en ny boost i markedet, og tok tilbake verdifulle markedsandeler.  Og alle kurvene gikk oppover.  Drammens Tidende økte fra vel 36.000 i opplag til 49.000 før man nådde toppunktet som papiravis.  For dette var lenge før internettets tid.

I en senere blogg skal jeg ta for meg tiden som konsulent i Norge og Sverige.

Kvalitet i undervisningen

For noen dager siden kom stortingsmeldingen om "kultur for kvalitet i høyere utdanning".  Dette er en melding med mange gode innspill. Fremragende forskning må følges opp av fremragende undervisning.  Det kan det skorte på i blant.
 I følge meldingen er det slik at det er kun fire av ti som gjennomfører bachelorgraden sin på normert tid.  Min egen erfaring er at det ikke finnes heltidsstudenter mer - alle har en jobb som opptar mer eller mindre av studietiden.
Det å få institusjonene til også å verdsette fremragende undervisning vil være et stort fremskritt.  Også en høyskolelektor eller en førstelektor bør ha muligheter for å bli premiert som fremragende undervisere. En slik ordning er allerede innført på Universitetet i Bergen. Se her.

I følge meldingen skal det være likestilling mellom forskning og undervisning. Det er nok et langt lerret å bleke. Men meldingen peker i riktig retning. Men det finnes nok en del museumsvoktere som må overbevises.

Meldingen inneholder mange fine ord: "Utdanningen må bidra til at studentene utvikler ferdigheter og holdninger som gjør dem i stand til å bidra til en bærekraftig utvikling, og til å se seg selv som globale medborgere."

Og det blir samhandling på tvers av profesjoner og vi ser også at roboter (F.eks. chatbots) Se definisjon her vil kunne være en del av prosessen.
I følge en rapport fra World Economic Forum vil de fleste yrkene allerede i 2020 kreve kompetanse som ikke regnes som avgjørende idag.
Selv underviser jeg i forretningstrategi på BI og vil nå revidere eksamensformen til å likne mer på en strategipresentasjon slik den gjøres i næringslivet.  Da blir det mer praktiske ferdigheter ved siden av det teoretiske.   Samspillet med næringslivets krav er viktig.

Og vi må bli bedre på læringsstøttesystemer. Stortingsmeldingen peker på at digitale læringsstøttesystemer ofte er mer vellykkede for å administrere læring enn for å støtte selve læringen.  Jeg er enig i det.

Meldingen peker også på at det skal vurderes å ta i bruk en stilling som "praksisprofessor" eller Professor of Practice.  Dette er en ordning som med hell er brukt ved en rekke fremragende internasjonale skoler - i Norden blant annet ved Aalto universitetet i Finland.  Det ville fungere meget bra her i Norge også.

Har du en drittsekk til sjef?

Er mer enn halvparten av alle sjefer drittsekker? For ikke lenge siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling og eksakt halvparten – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Og noen måneder senere gjentok jeg spørsmålet for en annen forsamling (på et kurs i endringsledelse) – og denne gangen ble svaret enda verre: 71%. Betyr det at halvparten til tre fjerdedeler av alle sjefer er drittsekker?  Hjelpe meg.

Troligvis og forhåpentligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk og kan identifisere seg med den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer? Eller vi kan vente til vi MÅ gjøre noe med det.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske, maktmisbrukende, moralsk tvilsomme og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man juger så det renner av en.  Da går medarbeiderne inn i forsvarsmodus – avhengig av hvilke alternativer de har, f.eks. om en annen jobb.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og tydelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de slett ikke bli ledere. 

I en del yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre, eller for den saks skyld ekstreme konkurranseorganisasjoner.

 Det er iallfall et svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror det handler i stor grad om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi.  Strategi handler om veivalg – noen er populære og andre ikke. 

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder.