torsdag, juli 12, 2012

Medieeierskapsloven er unødvendig

Bak denne kanskje provoserende tittel ligger en betraktning om at man kanskje noen ganger ikke er helt på banen når lover og regler skal revideres og innføres. I det siste forslaget til eierskapslovgivning for medier har man nok en gang bestemt en grense for det nasjonale opplag på 33%, og så har man i tillegg sagt at også de digitale medier skal regnes inn i dette etter hvert mer uoversiktlige regnestykket. Men hvorfor 33% - det er for å forhindre at eierskapet i medier kan samles på for få hender. Men kunne ikke 40% (som det var tidligere) være like riktig? Det er prisverdig nok med tanken, men det stemmer bare så altfor dårlig med den underliggende realiteten. I mange norske medieregioner hersker det monopoltilstander, og har gjort det i meget lang tid, uten at det ser ut til at noen har tatt skade av det. Jeg kan ikke komme på noe eksempel på at en eier har blandet seg inn direkte i hva som skrives og ikke skrives. Og om det så skulle være at en redaktør tok sin hatt og gikk som følge av eiermessig innblanding, så ville denne eieren få på pelsen av et samlet norsk redaktørkorps. Så jeg antar at faren er ganske liten for meningsmessige overgrep. Og føre-var-prinsippet synes å være forankret i en realitet som i Norge er lite sannsynlig. Det man ser ut til å glemme, er at medier også er business, og det er slett ikke hva det var bare for få år siden. VG som i år 2002 var på nær 400 000 i daglige eksemplarer er i dag på halvparten. Og opplagskurven for norske aviser er i dag såpass skremmende at det truer den gjeldende forretningsmodellen. Schibsteds varslede spareprogram for redaksjonene i Media Norge avisene og også på egen hånd, er i tråd med utviklingen – den er kraftfull og sett med tradisjonelle øyne også meget ubehagelig. Det som er langt viktigere for ytringsfriheten er at mediebedriften faktisk eksisterer med sin redaksjonelle profesjonalitet og gode tradisjon. Men da må den ha forutsigbare rammebetingelser som gjør at også eierne våger å ta risiko. Det er prisverdig at man nå ser ut til å havne på 8 prosent moms på aviser og på digitalt innhold. Det skaper en viss ro, selv om avisene nok vil få det trangere som resultat av det. Bransjen kan sannsynligvis leve med det totalt sett, men for enkelte titler kan det være verre. Men langt viktigere er det at mediene får mulighet til å utvikle ny forretning og ta de store investeringene det vil være mulig å få abonnenter og annonsører over på en ny og forretningsmodell. Og da kreves det sannsynligvis større enheter og sammenslutninger enn det vi i dag har. Alle aktører vil naturlig nok vurdere eierskapsloven ut fra der man selv sitter. Fra mitt ståsted utenfor bransjen ser det ut som om man kan havne i en situasjon med utarming – og det er det verste som kan skje. Da kan de useriøse aktørene få større spillerom. Da får man ikke den naturlige slagkraft som man vil ha i et marked som blir stadig mer gjennomsiktig og oversiktlig. Om jeg som annonsør ikke vil annonsere i Drammens Tidende så kan jeg gå til andre aktører og til nettet. Om jeg er lei av å lese lederen i Dagsavisen og gjerne vil vite hva Nationen mener så kan jeg gjøre det på en enkel måte, uten hensyn til geografi og kunstige grenser – den digitale verden gir helt nye muligheter for å ta del i ulike syn. Og hvordan skal Medietilsynet kunne klare å lage forskrifter i et land som er så medialt variert som Norge? Skal man flytte på grenser hvert tredje år? Skal man bestemme seg for innbyrdes veiefaktorer for en medieportefølje basert på kontaktkvalitet eller antall potensielle kunder? Skal unge telle mer enn gamle? Skal Bærumsfolk telle mer enn Bergensere? Og hvor skal kompetansen til å gjøre dette komme fra? Jeg merket meg i den siste medieeierskapsutredningen at man ikke hadde hatt som mandat å vurdere hvorvidt loven av 1997 skulle fortsette å eksistere. Etter mitt syn klarer vi oss i massevis med Konkurranseloven og Konkurransetilsynet.