Stor variasjon i bruk av sosiale medier - men Facebook er størst fremdeles

Ingen tvil om at sosiale medier har grepet om befolkningen. Vi ser jo stadig konsekvensene av sosiale medier både som et direkte fenomen, i selskapslivet, på kafeer og busser og ute i åpent lende. Man kan gledes eller ergres - men det er nå en gang der som en integrert del av vårt stadig mer digitaliserte liv. Det googles i vei, diskuteres og publiseres mer eller mindre ukritisk.  Og med fremveksten av KI blir det mer og mer interessant hvilken vei dette går - eller høna sparker.

Illustrasjon ved Dall-E: Unge mennesker i en park som ser på mobiltelefoner i et maleri av Munch

 I de undersøkelsene jeg gjorde om mediebruk i 2021 og 2022 ligger bruken av sosiale medier høyt i befolkningen.  Og Facebook er den ubestridte eneren begge år.  

Her er tallene for hele befolkningen i 2021 og 2022.  Det er ganske jevnt fra det ene året til det andre, men vi kan ane en svekkelse for Facebook og en vekst for TikTok.  YouTube er stabilt på 50%.  

Men vi ser at kvinner er mer frampå i det største sosiale medier kategoriene:

Vi ser at det er ganske stor forskjell i bruken på de mest populære kategoriene Facabook, Instagram og Snapchat. Så jevner det seg ut, men mennene er større på Linkedin og Twitter (som nå heter X).

Og om vi fokuserer på de yngre ser bildet slik ut:

Her ser vi i aldersgruppen 18-29 at Facebook er svekket, og at det også er en liten nedgang i noen andre av de sosiale mediene, men vekst i TikTok og LinkedIn.

Om vi drar det ytterligere litt ned til aldersgruppen 18-24 (det er det som datamaterialet tåler av nedbryting) og ser på kjønnsforskjellen blir bildet ganske så tydelig:

Her ser vi at det er Instagram som er på topp blant kvinnene før Facebook i tallene for 2022.  Det er en markant kjønnsforskjell for de aller fleste kategoriene. Yngre menn er større på LinkedIn Twitter/X og Reddit. 

La oss avslutte med en litt større profil som viser forskjellen i alle aldersgruppene. Hvor mange sosiale medier (av de som er med i listen) blir brukt i de enkelte aldersgrupper.  Og tallene gjelder for 2022 og er måling på månedsbasis.

Det store bildet er at jo yngre man er desto flere kanaler er representert. Vi kan legge merke til at for aldersgruppen 18-29 er 17% representert med hele 6 kanaler.  Høyest andel totalt har vi for 3 kanaler (20%) om vi ser på totalen til høyre.  Tar man de yngste (18-29) ser man at det bare er 14% som er på en kanal, mens det i aldersgruppen 60+ er 23%.  

Sosiale medier er til de grader innvevd i vårt daglige virke at vi ikke lenger tenker over det. Selv er jeg mest på Facebook og littegrann på Instagram hvor jeg får bilder av et barnebarn i USA.  Jeg publiserer bilder fra mine morgenturer, og jeg synes det er hyggelig med likes og kommentarer,  Joda - jeg synes sosiale medier i små mengder er helt ok, men innser at det kan ete opp tid som kunne vært mye bedre brukt.  

Nå publiserer jeg denne lille bloggen på Facebook og LinkedIn - så skal jeg ha en kopp kaffe og deretter spille litt jazz.  Sånn går nå dagene. 

Livskvalitetens U-sving

Det dukket opp i min Facebook strøm en artikkel fra the Economist fra 2010 med tittelen: Livets U.sving.

(Illustrasjon fra Dall-E)

De første to avsnittene i artikkelen lyder slik:

"SPØR folk hvordan de føler om å bli eldre, og de vil sannsynligvis svare i samme ånd som Maurice Chevalier: "Gamle dager er ikke så ille når du vurderer alternativet." Stive ledd, svakere muskler, svekket syn og svekkelse av hukommelsen, kombinert med den moderne verdens likegyldige forakt for de gamle, virker som en skrekkfylt utsikt - bedre enn død kanskje, men ikke mye. Likevel tar menneskeheten feil når de frykter aldring. Livet er ikke en langsom nedgang fra solfylte høyder mot dødens dal. Det er heller en U-sving.

Når folk begynner på voksenlivet, er de generelt ganske glade. Ting går nedover fra ungdom til midten av livet til de når et bunnivå vanligvis kjent som midtlivskrisen. Så langt, så kjent. Det overraskende skjer etter det. Selv om folk beveger seg mot alderdommen, mister de ting de setter pris på - vitalitet, mental skarphet og utseende - får de også det folk bruker livet sitt på å forfølge: lykke."

Nå kan man vel kanskje ikke direkte si at lykke er det samme som livskvalitet, men det er iallfall en sterk sammenheng her.  Og i den undersøkelsen jeg gjorde om mediebruk på landsbasis i 2022 hadde jeg også med et spørsmål om livskvalitet basert på en anerkjent skala utviklet av Pavot og Diener på 90-tallet.   Den måler livskvaliteten basert på følgende fem spørsmål:

Om jeg setter dette inn i et diagram etter alder kan jeg jo se om jeg kan få fram U-kurven slik artikkelen antyder:

Om det ikke akkurat er en U-sving kan vi i allfall konstatere at livskvaliteten øker etterhvert som vi blir eldre.  Vi får mer erfaring, er kanskje tilfreds med hva vi har utrettet i livet, kan kose oss med barnebarna, få tid til reising, kultur og en kjær hobby - og er ikke bundet av barneoppdragelsens tredemølle eller bekymringene om hvor tenåringen er i kveld. 

U-svingen er kanskje lettere å få øye på om vi klumper sammen i generasjoner.  Her har jeg lagt alle født før 1964 i samme gruppe - kalt Boomers +, og så ser vi fra venstre mot høyre eldre mot yngre.

Her ser vi også at menn gjennomgående scorer med høyere livskvalitet enn kvinner.  Spesielt er dette tydelig blant dem født mellom 1981 og 1996.  

Om man har helsa så er det slett ikke så verst å være eldre.  Men som min gamle far sa etter fylte 70:  Nå er vi i avgangsklassen.  Og vi merker det selv også - det faller fra noen hvert år blant venner og familie.  Men sånn er livet. 

Er kvinnelige medieledere bedre enn mannlige?

 

Det er en kontinuerlig debatt og forskning rundt spørsmålet om kjønn og ledelse. Flere studier og forskningsarbeid har blitt gjennomført for å prøve å finne ut om det er kjønnsforskjeller når det kommer til lederferdigheter og organisasjonsledelse.

Noen studier hevder at kvinner har visse egenskaper og ferdigheter som gjør dem til effektive ledere. For eksempel hevdes det ofte at kvinner er bedre lyttere, mer empatiske og har bedre samarbeidsevner. Disse egenskapene kan være viktige i moderne organisasjonsledelse.

På den annen side hevder andre studier at det ikke er noen signifikante forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder lederferdigheter. De hevder at suksess som leder avhenger av individuelle egenskaper, ferdigheter og erfaring uavhengig av kjønn.

Selv om det finnes forskning på dette området, er det viktig å være klar over at det ikke er en universell konklusjon. Forskningen er ofte begrenset, og det er vanskelig å generalisere funnene til alle organisasjoner og lederskapssituasjoner.

Det er også viktig å merke seg at det å være en god leder handler om en kombinasjon av faktorer som personlighet, ferdigheter, erfaring, kunnskap og kontekstuell forståelse. Kjønn bør ikke være det eneste kriteriet for å bedømme en persons evne til å lede.

Noen eksempler på forskning på dette temaet fra Skandinavia:

1. En studie utført i Norge undersøkte egenskaper som oppfattes som viktige for lederferdigheter blant både menn og kvinner. Resultatene viste at kvinnelige ledere tenderte til å score høyere enn mannlige ledere på egenskaper som empati, kommunikasjonsevne og problemløsning. Studien understreket imidlertid at flere individuelle faktorer bør tas i betraktning når man vurderer lederdyktighet, uavhengig av kjønn.

2. En studie fra Sverige analyserte koblingen mellom kjønn og lederstil i små og mellomstore bedrifter. Resultatene indikerte at kvinner ofte brukte mykere, mer inkluderende lederstiler, mens menn tenderte mot en mer autoritær stil. Samtidig antydet studien at det å være kvinne ikke automatisk betydde at man ble ansett som en god leder. Andre faktorer som erfaring, utdanning og personlighet spilte også en viktig rolle.

3. En studie fra Danmark undersøkte koblingen mellom kjønn og lederstillinger i offentlige organisasjoner. Resultatene viste at kvinners underrepresentasjon på lederposisjoner ikke skyldtes manglende evne til å lede. Faktisk fungerte kvinnelige ledere bedre enn mannlige ledere på enkelte områder, som for eksempel å være åpen for andres input og å gi tilbakemeldinger. Studien poengterte imidlertid også at strukturelle og kulturelle hindringer kunne hindre kvinner i å oppnå lederposisjoner på lik linje med menn.

Når det er sagt gjorde jeg en studie om lederskap blant medieledere tilbake i 2014 i forbindelse med fusjonen mellom Edda Media og Apressen.  Jeg fikk med ledere fra begge konserner og på ulike nivåer.  Til sammen 91 menn og 26 kvinner i lederposisjoner besvarte undersøkelsen.

Jeg benyttet en anerkjent modell for lederpraksis i undersøkelsen.  Det er Leadership Practices Inventory som er utviklet at Kouzes and Posner på 1980 tallet og revidert og tilpasset over tid.  Jeg brukte denne modellen da jeg skrev min doktoravhandling i 2003. 

Den måler hvor ofte ledere engasjerer seg i ulike praksiser innenfor i alt fem områder:

1.       Model the way – som handler om å ha verdier og lede gjennom å sette et eksempel.

2.       Inspire a shared vision – som handler om å ha et positivt fremtidsbilde og få folk med på det.

3.       Challenge the Process – som handler om å innovere i det daglige og hente inspirasjon utenfor virksomheten – det å stille spørsmål om dagens virksomhet er godt nok.

4.       Enable others to act – som handler om kompetanseutvikling og samarbeid på bred front

5.       Encourage the heart – som handler om å belønne og feirer rett adferd og markere at man er på rett vei.

Som tidligere nevnt vil det være resultater som varierer med både kultur, kontekst og personlighet og helt til bunns kommer vi vel aldri, men denne lille undersøkelsen viste følgende:

1.       Ingen signifikante forskjeller etter alder, avdeling eller hvilken organisasjon man opprinnelig kom fra.

2.       Høyest engasjementsscore kom på totalt sett på området som kompetanseutvikling og samarbeid  (#4)

3.       Det var signifikante forskjeller til fordel for kvinnene på tre av fem områder:

a.       Å lede gjennom eksempel (#1)

b.       Å utfordre i det daglige (#3)

c.       Å belønne og feire (#5)

Kan dette gå tilbake til noen av de funnene som er referert i forskning omkring lytting, engasjement og empati?  Det er jo mulig og verd å tenke over.   Det har jo også over mange år vært fokus på kvinner i ledelse i mediebransjen.  En opptelling jeg gjorde om medieledere fra en adresseliste jeg har fra februar 2023 viser at 30% av medielederne var kvinner og 70% menn.  Men i det store og hele er det over tid ingen forskning så vidt jeg vet som peker på at kvinner er bedre enn menn,  Men i denne lille studien var det noen indikasjoner. 

Jeg har selv sett og kjent flere ledere i media og mange av dem har veldig gode egenskaper som passer den dynamikken som finner sted i omstillingstider.  Det er kvinnelige toppledere i flere av de største mediehusene i Norge:  Schibsted, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og  NRK  - bare for å nevne noen jeg kommer på i farten.  Og på BI er det både kvinnelig rektor og flere kvinnelige instituttledere.  Uansett går det rett vei i likestilling mellom kjønnene, men det er en annen debatt. 

Ledelse er komplekst, personavhengig og situasjonsbasert.  Det viktigste er nok at vi har bredde og mangfold i ledelse.  Og det hjelper godt med en god utdanning i bunnen.

 ----

Og nok en gang har jeg brukt Dall-E til å lage en illustrasjon.  KI er gøy. 

Kunstig intelligens blir en utfordring for pedagogikken

Vi lever virkelig i en ny verden når det gjelder undervisning og læring.  Etter sjokket med pandemien som gjorde at vi måtte kaste oss rundt til Zoom og fjernundervisning over natten, trakk vi et lettelsens sukk i fjor høst da vi kunne vende tilbake til den normale undervisningen med forelesninger og oppgaveløsninger.   Men så kom ChatGPT og vi har fått en utfordring som kanskje er større enn noen av oss aner.   Jeg har i mange år hevdet at forelesningen som sådan er død – men nekter å legge seg ned.  Vi er kanskje late som eller har ikke kompetanse nok til å tenke i nye baner, fordi det også rokker ved en undervisningsmodell som er velprøvd og gjennomarbeidet. Men vi ser noen nye virkninger.  Jeg har kolleger som i noen fag nesten ikke har studenter i forelesningen, mens andre kolleger har «stinn brakke» med ganske tradisjonell klasseromsundervisning.  Særlig i kvantitative fag med modeller og mye oppgaveløsning har denne modellen fremdeles noe for seg.   Men i «pratefag» er det annerledes.  Og studentene velger andre måter å tilegne seg kunnskaper på, delvis utenfor vår kontroll.   Før pandemien hadde jeg jevnlig ca 150 til 200 studenter i mitt strategikurs.   Høsten 2022 hadde jeg aldri mer enn 50.   Studentene prioriterte annerledes.

Jeg snakket med en gruppe studenter i går om hvordan de lærer best, og svaret var gjennom gruppearbeid og oppgaveløsning og med noe faglig input.  Og mye veiledning.  Så den rene fagterpingen kan man gjøre på mange vis, og jeg hører at læreboksalget går ned også.  Da er det Youtube og nettsøk som gjelder.  Og nå med ChatGPT kan man også få  oppsummeringer, og begrepsforklaringer. Men så må man være ekstremt kildekritisk.  Jeg ser at ChatGPT ennå ikke kan forklare pensumdetaljer i mitt fag – men det kommer nok.  

Jeg var tidlig ute med bruk av video i undervisningen – og mine mange videoer har hatt mer enn 150000 visninger siden 2015.   Så de har vært nyttige som støtteverktøy.   Selv har jeg en tro på en kombinasjon av korte faglige inputs spekket med eksempler og så deretter prosjektarbeid i grupper med veiledning. 

Men det er klart at undervisningen må retenkes og kurser og kursplaner må tilpasses en ny tid.  Her er noen videre tanker om dette:

1. Bruk av digitale læringsplattformer: Universiteter kan adoptere digitale læringsplattformer som gir studentene mulighet til å lære og samhandle online. Dette gir fleksibilitet og mulighet for fjernundervisning, som kan komplementere tradisjonelle klasseromssesjoner. Dette har vi jo gjort i større grad etter pandemien. Jeg er selv veldig glad i bruken av Mentimeter (mentimeter.com) som digitalt samarbeidsverktøy.

 

2. Bruk av kunstig intelligens som støtteverktøy: Universiteter kan integrere kunstig intelligensbaserte verktøy i undervisningsprosessen. Disse verktøyene kan hjelpe med å analysere studenters ytelse, identifisere svakheter eller kunnskapshull og tilby tilpassede ressurser og øvelser for å forbedre læringseffektiviteten. Men vi må finne gode måter å gjøre dette på – fusk og fanteri kan jo bli en del av hverdagen. Men at dette kommer er helt sikkert.

 

3. Fokus på kompetanser fremfor kunnskap: Med fremveksten av kunstig intelligens er det viktig å legge økt vekt på utvikling av kompetanser som kritisk tenkning, kreativitet, problemløsning og samarbeidsevne. Undervisningen kan tilpasses for å fremme disse ferdighetene gjennom prosjektbaserte oppgaver, gruppearbeid og praktisk anvendelse av kunnskap. Det er ingen tvil om at vi må fjerne oss fra klassiske lærebøker i enkelte fag og basere oss mer på artikler og realtidseksempler.   Dette er krevende når man egentlig ønsker et fast pensum.

 

4. Eksperimentering med andre undervisningsmetoder: Universiteter kan utforske alternative undervisningsmetoder som flipped classroom, der studentene får tilgang til læringsmateriell på forhånd og bruker klassetiden til diskusjon og praktisk applikasjon. Dette kan gi mer fleksibilitet og øke studentengasjementet. Dette egner seg i noen fag, men ofte er det slik at vi har begrensninger på rom og fasiliteter for å gjennomføre dette for store grupper.

 

5. Kontinuerlig oppdatering av pensum: Med rask utvikling av teknologi og kunnskap er det viktig å jevnlig oppdatere pensum for å inkludere de nyeste og mest relevante emnene. Integrering av kunstig intelligens og dens anvendelser i ulike fagområder bør også vurderes. Her kommer i større grad artikler inn i bildet.  Men i fag som matematikk og statistikk er det kanskje ikke så mye annerledes man kan gjøre annet enn å utarbeide mer praktiske eksempler.

 

6. Støtte for livslang læring: Universiteter kan tilpasse seg den økende etterspørselen etter kontinuerlig læring ved å tilby fleksible og tilpassede opplæringstilbud for alle aldre. Dette kan inkludere kurs og sertifiseringer relatert til kunstig intelligens og andre fremvoksende teknologier. Men aller først må vi lære oss dette selv – og det er da mye «avlæring» som må finne sted.

 

7. Integrering av virtuell og utvidet virkelighet (VR og AR): Universiteter kan utforske bruken av virtuell og utvidet virkelighet for å skape en mer engasjerende og interaktiv læringsopplevelse. Dette kan gi studentene mulighet til å utforske komplekse emner og simulere virkelige scenarier. Igjen en krevende øvelse iallfall for noen fag og store studentklasser.

 

8. Styrking av digitale ferdigheter: Med økt bruk av teknologi er det viktig å sikre at studentene har nødvendige digitale ferdigheter. Universitetene kan tilby kurs og opplæring i digitale verktøy og teknologier, inkludert kunstig intelligens, dataanalyse og programmering. Vi gjør dette allerede i dag i stort monn, og det er viktig å være proaktiv her slik at man ikke mister initiativet.  Mange studenter er allerede ganske digitale, men for etterutdanningssektoren med mer voksne studenter er dette en utfordring.

 

9. Fleksible utdanningsmodeller: Universiteter kan vurdere å tilby mer fleksible utdanningsmodeller som modularisering eller mikrogradprogrammer. Dette gjør det mulig for studenter å velge spesifikke fagmoduler eller kortere program som er tilrettelagt for deres individuelle behov og interesseområder. Vi så under pandemien at det ble populært med kortere kursmoduler, og dette er absolutt noe som vil komme mer og mer.  Men så skal man jo også får kurspoeng – og det kan være krevende å tilrettelegge for det.

 

10. Økt samarbeid med industrien: Universiteter kan styrke samarbeidet med næringslivet for å sikre at undervisningen er i tråd med industribehov og trender. Dette kan inkludere gjesteforelesninger, praksisplasser, prosjektsamarbeid og mentorordninger. Jeg har tror på et større samarbeid med næringslivet på alle fronter, men jeg har selv opplevd at selv om idéen er god så er det ofte verre med gjennomføringen.

 

11. Etisk bevissthet og kunstig intelligens: Universiteter bør integrere undervisning om etiske spørsmål knyttet til kunstig intelligens, for eksempel personvern, bias og ansvarlig bruk. Dette vil bidra til å utdanne studenter med en helhetlig forståelse av kunstig intelligens og dens implikasjoner. Her har vi en virkelig stor utfordring fordi tingene endrer seg så raskt.  Jeg har hørt historier om at en ren ChatGPT besvarelse kan gi en C, men at mer avanserte som versjon 4.0  faktisk kan gi en A.

 

12. Aktiv læring og problembasert læring: Universiteter kan fremme aktiv læring ved å oppmuntre til praktisk anvendelse av kunnskap gjennom prosjekter, casestudier og samarbeid mellom studenter. Dette gir studentene mulighet til å utvikle ferdigheter gjennom praktisk erfaring og problemløsning.

Det har skjedd en gradvis teoretisering på handelshøyskoler, men vi skal ikke glemme at studentene skal ut i en praktisk virkelighet. Og da må de ha fått bryne seg på virkeligheten.  

Tilpasning av undervisning etter pandemien og fremveksten av kunstig intelligens krever en helhetlig og kontinuerlig tilnærming. Det er viktig å involvere studenter, ansatte, forskere og bransjeeksperter i prosessen for å sikre at tilpasningene er relevante og effektive.

 

ENDNOTE:  Deler av denne bloggen er skrevet med ChatGPT3.5 – så kan du jo selv se om du kan identifisere de elementene som jeg fikk «gratis».

 (Illustrasjonen er skapt ved Dall-E)

 

  

Betaling for nyheter er ikke lett

I GAMLE DAGER  - det vil si på begynnelsen av 1990-tallet var alt veldig enkelt.  Vi hadde NRK og så abonnerte vi på en eller flere aviser - og det var det vi hadde.   Alle hadde samme referanse og både NRK og lokalavisene var "leirbålet" for den felles samtalen.   Men så har medierevolusjonen endret på alt.  Noen har lykkes godt - og her må jeg fremheve Schibsted som har ligget i front hele tiden.  VG er jo Norges største medium på godt og vondt.  Og vi har fått input av nyheter og alt mulig annet via sosiale medier som gjør at man kan holde seg ganske så godt orientert uten å abonnere i det hele tatt. 

 Og det ser vi også i undersøkelsene som er gjennomført.  Se bare her:

Undersøkelsen fra Nordiske Mediedager og Respons Analyse viser at det er ok å dele konto på nyhetsmedier med andre.  Samlet sett er det 51% som synes dette er ok, men for de yngste er tallet hele 81%.   Litt bedre er det for de i alderen 25-34 år. Kanskje har dette også noe med dyrtid og sparing å gjøre, men tendensen har vært der lenge. 

Så selv om man betaler også for strømmetjenester gjelder synet på deling også her:

Og det nytter heller ikke å be for sin syke mor ved å appellere til sympati for norsk mediebransje.

Her er det jevn enighet om at mediene får klare seg med den støtten  som de har i pressestøtte og momsfritak. 

Samtidig er holdningen den at ingen skal gå glipp av vesentlig informasjon fordi man ikke abonnerer på avis.  Det kan vel leses som at NRK er viktig kilde for oss alle tross alt.

Og det er heller ikke noe særlig drag i det å kjøpe enkeltartikler bak en betalingsmur - som forøvrig er et fryktelig ord i denne sammenheng.  

Over hele fjøla er det ingen stor kjøpstilbøyelighet her.

Og i det store bildet kan det se ut som ganske mange kan klare seg med det man får over skatteseddelen - NRK.  Men bildet viser også at dette ikke er nok.

Det er noen behov som ikke er dekket, og det er her lokal og nisjeavisene kan spille en rolle.  

Det finnes en åpning for å kunne ta betalt for nyheter og annet for å få andre vinklinger som vist her:

Men vi ser her at kjøpstilbøyeligheten ikke er overveldende stor  - og spesielt ikke blant de yngste som har mye mer å velge på. 

Og fra en studentundersøkelse jeg gjorde høsten 2022 kan vi se hva de unge har for preferanser når det gjelder lokale nyheter.  Der spiller sosiale medier en viktig del i den samlede miksen.

Når vi ser på nettsteder brukt minst tre ganger i uken ser vi at det er NRK og VG som er de viktigste. Og hovednyhetene på begge er jo gratis.  Vi ser at forspranget ned til de øvrige er ganske stort.

Men det er vel slik at i den store miksen av utgifter for hver enkelt så står media ganske laglig til for hogg.

Vi ser at den tøffe strømvinteren gjorde sitt for sparingen, og vi ser også at både mat, ferier og media inngår i den øverste delen av spareprogrammet.    Og vi vet at et abonnement i runde svinger i dag koster ca 300 kroner for en lokalavis, men med variasjoner med og uten papir og i noen grad for bundling slik vi ser med Schibsteds aviser og +Alt som Amedia har.  Der kan man for de som orker få tilgang til 100 lokalaviser og en del annet.

I undersøkelsen fra Nordiske Mediedager og Respons Analyse ser vi at det er ganske mange som både overveier å si opp og har sagt opp abonnementer:

Og vi ser at dette er ganske spredt over hele aldersspektereret. Segmentet 25-34 år ligger høyest og de eldste lavest.  Det er vel kanskje barnefamiliene som har det trangest økonomisk sett.

Årsaken til oppsigelsene er primært økonomisk, men vi ser også at det er andre deler i miksen her:

Ved siden av å spare penger er det også value for money og tid som hovedsaklig er årsakene.   I det samlede medietrykket er man er påkoblet 24/7 er det kanskje ikke tid til å fordøye alt.  Vi vet at sosiale medier spiller en veldig stor rolle i mediebruken.  I min student undersøkelse ligger både Instagram og Snapchat helt i toppen.  Og da er det lang vei til å betale for nyheter.

Så hva er løsningen - den ligger i alle de aktiviteter som skal til for å skape en nødvendig relasjon mellom mediet og publikum.   Der må man stå for noe og stikke seg ut.  Avisa Hallingdølen er en slik avis.  De har klart å skape en relasjon mellom leser og avis over lang tid.  Og det er vel egentlig så enkelt og så vanskelig.   Merkevaren og merkevarebyggingen er det sentrale i det å få til en relasjon som det er villighet til å betale for.   Det må kjennes nødvendig og unikt.  Da kommer også pengene.  Da kommer merverdien til syne. 

Heldigvis har vi god tiltro til mediene

 I disse tider kan det være vanskelig å skille mellom falske nyheter og virkelige nyheter.  Utviklingen både innenfor teknologi og plattformer gjør at det kan manipuleres og forvrenges i det uendelige.  Da er det godt å vite at våre redaktørstyrte medier nyter god tillit i befolkningen.  Jeg har vært så heldig å få ta en titt i grunndataene for den store medieundersøkelsen som ble gjennomført i forkant av Nordiske Mediedager i Bergen i mai 2023.   Med stor takk til dem og til Respons Analyse kan jeg i noen blogginnlegg se litt nærmere på resultatene fra undersøkelsen.   Og jeg begynner med spørsmålet:

  I hvilken grad har du tiltro til nyhetsmediene generelt?

Her er et diagram som sier noe om det:

 Vi ser at det jevnt over er god tiltro til nyhetsmediene.  Analysen viser at det kun er to grupper som skiller seg ut:  Menn har noe mindre tiltro enn kvinner, og det samme gjelder aldersgruppen 35 til 44 år.  Men jevnt over får vi vel være fornøyd, selv om man kan ane skepsisen som ligger i at mer enn halvparten bare har noe tiltro til nyhetsmediene generelt.  Vi kan vel alle være enige i at det er viktigere enn noensinne med en fri og uavhengig presse.  Tenk bare på de avsløringene om habilitet som har kommet 

Om å lede aviser i motbakke

 I løpet av de siste ukene og månedene har vi fått flere utspill på at avisene må nedbemanne og spare. Så sent som 28 september presenterte Polaris ytterligere besparelser på 31 redaksjonelle stillinger, og det kom på toppen av et allerede presentert spareprogram.  Så nedbemanning, og omstilling er en del av det store bildet.

Bildet generert ved hjelp av Dall-e

Jeg kom til å tenke på en forskningsrapport jeg skrev i 2010 som het Ledelse i Motbakke.  Idéen til den kom ved å følge et antall ledere gjennom året 2009, og hvordan de håndterte finanskrisen, som den gangen slo kraftig inn - ikke minst på annonsesiden.  Jeg fulgte 10 ledere gjennom ett år og forsøkte å komme litt nærmere på hvordan de håndterte det som skjedde den gangen. I korthet var konklusjonen at det ble knallhard sparing i begynnelsen og litt lettere etterhvert - det vil si at det åpnet opp for noe mer langsiktig tenkning. Og at de ble utsatt for ulike utfordringer i det å lede mennesker. 

Jeg tok for meg denne rapporten nå, og vil kommentere litt på noen av konklusjonene.

Et annen detalj  er at av de 10 lederne dengang er det i dag bare to som er aktive i bransjen. Fire er pensjonister, tre er aktive i andre bransjer, og en er gått bort. 

Jeg gjennomførte denne undersøkelsen ved at lederne først svarte på et generelt spørreskjema om ledelse, og så fikk de 6 såkalte "lederbobler" gjennom året der de skulle beskrive hvordan de hadde det på jobben med de foreliggende utfordringene.  Det ble veldig mye hands-on gjennom året, men det ble ikke observert store endringer i grunnleggende lederadferd.  Det lå ganske fast. Det var en del ledere som slet med enkelttilfeller med utfordringer med medarbeidere i en tid der det ikke var så god tid til spesialløsninger.  Det var også til tider spenninger i forholdet mellom enkeltaviser og konsernene. 

I løpet av året kom det fram noen interessante enkelttemaer.   Ett av dem har kanskje også like stor relevans i dag - nemlig forståelse av situasjonen.   I tiden fra 2010 og til i dag har vi vel fått tydeliggjort mer enn noen gang at avisenes omgivelser er drastisk forandret.  I 2010 var det papiret som rådde grunnen fremdeles, og det er det jo slett ikke idag.  Så jeg tror at omgivelsesforståelsen gjennom dette i dag er bedre. 

Lederne den gang var typisk orientert mot en demokratisk lederstil og det er nok gjeldende i dag også. Jeg tror man må jobbe mye med å få til forståelse for den nye konkurransesituasjonen.

Underveis i året gjorde jeg noen tilleggsintervjuer med ledere utenfor selve prosjektet, og jeg samlet opp synspunkter til en liste over gode råd til ledere.  

Her er listen - med noen supplerende kommentarer:

• ·       Stayerevne er viktig
• ·       Godt kollegialt miljø er viktig
• ·       Legitimitet kan tas med fra tidligere jobber
• ·       Viktig med perspektiv i all kommunikasjon (henge det opp i noe overordnet)
• ·       Aviser har vært dårlige på innovasjon  (Dette er bedre nå i 2023)
• ·       Kannibalisering er ikke bare av det onde
• ·       Internkommunikasjon er en krevende oppgave
• ·       Problemet har vært at det har vært for få som slutter i bransjen – nytt blod trengs, (Her er nok virkeligheten i 2023 annerledes - det har vært flere nedbemanningsprosesser siden 2010)
• ·       Kommunikasjon må kobles med tydelighet
• ·       Man må møte de menneskene som har det tøft.
• ·       Utfordring i å fjerne subkulturene
• ·       Det må være lov å slå ned på ting som ikke er bra.
• ·       Erkjennelse av at alle endringer får konsekvenser – ingen frisoner.
• ·       Det oppleves et sug etter å få tatt beslutninger. Motvirke beslutningsvegring.
• ·       Glem aldri å gjenta målene – de glemmes selv om de er der.  (Dette tror jeg er et viktig punkt fremdeles.  Det er hektiske tider og kan være lett å miste målet av syne.)
• ·       Knytte endringer opp mot mål (vi gjør dette tiltaket fordi det gjør det lettere å oppnå målet om x)
• ·       Åpenhet i prosesser er viktig.
• ·       Det å være lenge i jobben gir en viss trygghet – det gjelder bare ikke å bli blind.
• ·       Velg dine kriger.
• ·       Ha noen gode lederprinsipper (lær deg selv å kjenne) som du er trygg på.
• ·       Iblant må man slutte å ville så mye – man må velge noe (= strategisk fokus)
• ·       Faremoment i at nye beslutninger fattes på grunnlag av tidligere beslutninger (det som kalles stiavhengighet eller path dependency).
• ·       Ikke alle prosesser er rasjonelle – det kan det være vanskelig å leve med. 

Jeg synes det var mye klokt her.  Og mye som gjelder fremdeles.

Interesserte kan få rapporten ved å sende meg en mail på erik,wilberg@gmail.com

Strekk i laget i digitalisering av avisene

 De siste opplagstallene for avisene ble presentert her forleden dag og viste en nedgang totalt sett på 2,6% for første halvår 2023 mot første halvår 2022.

Kilde: medietall.no

Det som er interessant for avisenes overlevelse fremover er i hvilken grad de klarer å få digitalisert såpass mye av opplaget at det er selvstendig bærekraftig både med opplags- og annonseinntekter.  Medietilsynets tall for 2022 viste at det fremdeles er stor avhengighet av papirinntektene:

Kilde: Medietilsynet

Tallene viser at papirinntektene fremdeles sto for 54% av de samlede inntekter i 2022.  Noen aviser klarer seg bedre enn andre, men som tallene viser er det strekk i laget med hensyn til hvor mye av opplaget som er digitalisert. 

Nå er det slik at avisenes opplagsinntekter består av rene papirinntekter, det som kalles komplett - som omfatter både papir og digitalt, og rene digitale abonnement.   I denne oversikten vil jeg senere bruke digitalt opplegg i prosent av totalt opplag som et mål på hvor langt digitaliseringen er kommet.  Målet vil vel være om noen år at ALT opplag er digitalisert.  Vi vet jo hvilken retning det går med papiropplaget.  Men la oss se oss litt rundt først.

Tallene fra MBL viser at  det er vekst i det digitale men at det er sterk nedgang i komplett og rent papir. 

Kilde: medietall.no

Vi ser at kun digitalt økte med 5,4%, men det er ikke nok til å kompensere for nedgangen i komplett og papir.   

 Om vi bruker Excel og ser litt nærmere på detaljene i opplagsutviklingen 2023 vil vi finne ganske store forskjeller:

Om vi deler inn i opplagsgrupper så ser vi at det er store forskjeller i vekst og fall:

Kilde: medietall.no

Jeg har delt inn i ulike opplagsstørrelser.   De minste avisene klarer seg best:  Der er det dødt løp mellom antall aviser som vokser og antall som faller. Vi ser også blant de aller største avisene at det er fire som faller og tre som vokser.  Men i den viktige gruppen av ganske store lokale og regionale aviser er det hele 90% som faller i opplag.  Og snittet for hele bransjen er 72% som faller. 

Ser vi på resultatene etter fylke får vi følgende tabell:

Kilde: medietall.no

Møre og Romsdal og spesielt Trøndelag klarer seg best.  Trøndelag er det eneste fylket med reell vekst.  Men tar vi for oss Viken ser vi at det er bare 2 av 26 titler som har vekst.  Det er Hallingdølen og Eidsvoll Ullensaker Blad. 

Gjennomsnittlig digital andel av opplaget etter opplagsgruppe ser slik ut:

Kilde: medietall.no

I snitt er tallet 49%.  Vi ser at det er høyest for de største avisene.  Her ligger både Dagbladet pluss og VG+. Men for de minste avisene ser vi at det er lavest med 40%.  Og for de med opplag fra 5000 og opp til de største ligger tallene rundt 50%.

Og om vi dykker ytterligere ned i tallene får vi fram dette bildet, og det er her strekken i laget viser seg:

Kilde: medietall.no

Tabellen leses linje for linje.  Vi ser at for de minste avisene er det hele 56% som har en digital andel på under 30%, mens snittet for bransjen her ligger på 25%.  Samtidig ser vi at det er 21% av de små som har en digitalandel på over 75%.  I denne gruppen finner vi små nettaviser som er på 100%.   49% av avisene har totalt sett en digital andel på under 50%.  Så vi kan si at det haster med digitalisering her.

Ser vi på total opplagsvekst ser vi at det er disse ti avisene som har hatt størst vekst, og her ser vi at det er veldig forskjell på hva slags avis der er snakk om:

Kilde: medietall.no

Går vi i den andre delen av skalaen og ser på største fall ser vi at det er mange av de større avisene som ligger her, delvis på grunn av at deres papiropplag (komplett) går tilbake.   Legg merke til at Dagbladet også står på denne listen.

Kilde: medietall.no

Blant de 10 største avisene er det bare to som har vekst:  Det er Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.  Disse har en digital andel på 67% for BT og 60% for Stavanger Aftenblad.

Kilde: medietall.no

I den viktige gruppen med aviser mellom 20000 og 40000 i opplag, som omfatter noen av de større byene ser vi at det er tildels betydelige fall:

Kilde: Medietall.no

Bare to har vekst:  Sunnmørsposten og Hamar Arbeiderblad - ellers ser det ganske begredelig ut, og spesielt fra de med fall på mer enn 1000 eksemplarer.  VG er her i en klasse for seg - deres papiravis er sterkt nedadgående. Men et blikk på listen viser oss at det er utfordringer for mange av de lokal-regionale avisene.  Mitt gamle arbeidssted Drammens Tidende har for eksempel mistet 2400 eksemplarer eller 8,5% av opplaget.  

Så det er strekk i laget på mer enn en måte om vi kan si det slik.   Spennende å følge utviklingen videre.

Papiravisens liv og død - nok en gang.

 Sist uke var jeg på en meget godt besøkt konferanse i Oslo som handlet om papiravisens fremtid. Og nesten hver foredragsholder hadde undertegnede på referanselisten over en som har spådd papiravisens død i årevis og har bommet hele tiden.  Litt fleipete ble det sagt fra scenen at "Wilberg får nok rett til slutt".

Jeg har i all enkelhet sett på tallene både fra SSB, IRM, Medietilsynet og MedieNorge.uib.no - og de taler jo alle papiravisens nedgang.  Og det er disse tallene jeg i alle år har spådd ut fra. 

De som har greie på det hadde gode innlegg og det hele handler vel egentlig om å kunne håndtere nisjer og kvalitet, og utnytte det publiseringsrommet som ligger i demografi (holde på de eldre abonnentene), dybde og lesekvalitet,  og helg (da vi har bedre tid til å lese).  Der ligger papiravisens fremtidsmulighet, som jo er noe helt annet enn i dag. Vi har gode nisjeaviser i dag på papir som f.eks. Morgenbladet. 

Men det er jo noen fundamentale problemer her som har med både tidsklemma, klima og hele nyhets- og informasjonsformidlingen å gjøre.   Det er nok å begynne med å se på tallene fra SSB om mediebruk i befolkningen en gjennomsnittsdag, slik de har dokumentert siden 1991.

Kilde: SSB

For papiravisenes del ser vi at tiåret fra 1991 fram til 2000 ikke hadde så stor endring, men utviklingen av internett, spesielt etter år 2000, har jo  hatt en eksplosiv utvikling som man kan se av søylene helt til høyre.  Vi er mer eller mindre fullt ut digitalisert, og nærmest limt fast døgnet rundt til smarttelefonen. 

Nettavis har kommet inn, men ikke til samme nivåer som papiravisen hadde i gamle dager - og slett ikke til samme betalingsnivå.  Lineær TV har også gått kraftig tilbake, noe som også viser seg i søylen for serier, film og video.   Den eneste kategorien som har holdt seg er bøker - den har vært stabil i 30-årsperioden. 

Så med det bakteppet er det ikke rart at papiravisen på annonsesiden også har mistet sin attraktivitet. Internett er over tid blitt den dominerende markedsføringskanal. Se bare her (tall fra IRM):

Kilde: IRM

I 2007 bikket papiravisomsetningen nesten 8 milliarder kroner, og nettannonseringen var ikke særlig utviklet. Men i 2013 var det kommet så langt at nettet passerte papiravisen som markedsføringskanal. Og siden har det bare gått nedover.  Nettannonseringen med alle sine varianter ligger rundt 17 milliarder  av et totalt annonsemarked rundt 25 milliarder.  Da er vi godt over to tredjedeler. 

Så det er i dette bildet at vi må se på papiravisens overlevelse.  Nå er det heldigvis slik at digitalannonseringen er kommet såpass langt at det begynner å nærme seg noe man kan leve av totalt sett, men papiravisavhengigheten er fremdeles stor på annonsesiden.

Tallene fra siste rapport fra Medietilsynet om avisenes økonomi i 2022 viser at avhengigheten av papiravisinntekter fremedles er stor - når man slår sammen annonse og opplagsinntekter.  Hele 54% av inntektene kommer fra papir i bransjen totalt. 

Kilde: Medietilsynet

Om vi tar tallene for papiravis og fremskriver til 2026 ser vi at det er en nedgang av stor betydning. Og det er spørsmål om dette holder for opprettholdelse av dagens struktur.  Jeg har mine tvil om alle aviser kan overleve. Tallene er i løpende priser og vi vet at det har vært en enorm kostnadsøkning på papir og distribusjon. 

Trendlinjen her ligger ganske nær de observerte tallene,  Det er en høy regressjonskoeffisient. Om det skjer strukturendringer av samme slag som i perioden 2018 til 2022 så kan dette bli resultatet - men dette er en prognose - en fremskrivning av tall som vi allerede har.  Omsetningen kan gå ned til sånn ca 4,6 milliarder. 

Så la meg avslutte med papirannonseringen, som kan være en brekkstang (eller snublestein) for utviklingen.  Amedia er i full gang med reduksjon av utgivelsesdager på sine aviser.  De mangler noen få av sine større aviser, men de kommer nok de også ganske snart.   Polaris er også på denne retningen, men Schibsted vil beholde seksdagersavisen så lenge det er økonomisk forsvarlig, slik det ble uttrykt på ovennevnte konferanse.   Men her kan ting skje fort. De samarbeider jo på distribusjon og det må man jo finne en løsning på. Inntekts- og kostnadsbevegelsene går ikke i samme retning. 

Excel har en funksjon som heter Forecast Sheet og som gir fremskrivninger med usikkerhetsmargin for en tallserie.  Jeg har matet inn årstallene for papiravisannonseringen fra IRM fra 2005 til 2022 og da får jeg fram følgende diagram:

Papiravisannonsering (mkr) 2005-2022 med prognose til 2026

Kilde: IRM

Den lineære fremskrivningen her viser at det er slutt en gang i 2025-26.  Det er bare to-tre år til.  Dystre tall- men det er ikke noe i tallene som viser på noe trendbrudd.  Og når vi tar usikkerhetsmarginene i betraktning, så ser vi av tallene at det kan være stopp raskere - eller i aller beste fall - at det kan stabilisere seg rundt dagens nivå ett eller annet sted.  Tallene viser at det reelle resultatet med 95% sikkerhet vil ligge mellom de to tynnere linjene.

Det er klart at det nå er fullt kjør i avisene på å få til en raskest mulig digital full økonomisk digital bærekraft.  Det er bare ikke så enkelt all den tid at forbrukernes preferanser for medier er så totalt forandret.  Og avisene er i sin natur veldig forskjellig.  VG klarer seg godt, men mange lokalaviser vil slite. 

Den viktigste kapitalen er merkevaren og den redaksjonelle uavhengigheten, og tilliten til en fri presse. Men man må ha penger for å overleve.   Så om papiravisen er død snart - så vil avisen som kanal overleve.  Styrken i merkevaren vil forhåpentlig holde om man klarer å utnytte alle digitale muligheter og kunne ta betalt for det.  Pengene for medier finnes - se bare på strømmekanalene. 

Jeg er optimist på at man klarer det - ikke minst fordi vi her i Norge ligger langt framme digitalt. 

Less is more - bør man holde på med alt?

 I jazzen er begrepet "less is more" kjent.  Det er ikke alltid man skal peise på med skalaer og hurtig spill i improvisasjoner, men utnytte pauser.  Det var vel BB King som sa at dersom du ikke hører noe inne i hodet så skal du ikke spille det heller. 

I en interessant artikkel i mitt yndlingstidsskrift The Economist er tittelen The Best Bosses know how to subtract work.

Det handler om å se på alle de tingene man driver med i interne prosesser og se om det bidrar til en mer produktiv organisasjon.  Default-modellen er jo utvikling og vekst, men er det sikkert at man skal  med seg alt man driver med ?  

Ett sted å begynne er med møter:  Er det nødvendig med alle møter?  Kanskje skal ikke alle være med på alle møter.  Og det er vel alltid noen som somler med å komme i tide.  Jeg har vært på mange møter som er helt bortkastet fordi det blir for mye utenomsnakk og mer kos enn effektivitet.  Særlig på mandager. 

Og hva med e-poster.  Bør du sende alle?  Bør alle på sendelisten være med for "å være informert"?  Og hva med ønsket svar?   Og hva med innenfor og utenfor kontortiden?  

Og så var det det med å fjerne prosjekter og annet som allikevel er gått i stå.  Om et prosjekt ikke har noen framdrift kan det være greitt å avvikle det.  Management-guru Peter Drucker sa det vel slik:  Om vi ikke gjør dette allerede - ville vi gått inn i det dersom vi visste det vi nå vet?  Han var en foretreder for planlagt avvikling.  

I strategilitteraturen regner vi at den verste posisjonen du kan være i er dersom du skal være "alt for alle".  Da er du i en "stuck-in-the-middle"-posisjon og det blir verken fugl eller fisk.  Fokus er løsningen - det å satse på det som virkelig skaper en konkurransefordel.  Og det kan være en brutal øvelse å gå inn i, spesielt dersom man har brukt mye penger eller har nøkkelpersoner som er dypt engasjert i det. 

Artikkelen i The Economist slutter med at  det å gjøre mindre bør være i enhver leders verktøykasse.  gjør mindre - skap verdi. 

Og for meg som kommer fra avisbransjen kan det jo være aktuelt å tenke over hva man skal skrive om i en avis.  Hva er det viktigste vi kan drive med for å fylle samfunnsoppdraget ved å være en avis?  Skal det være et "smörgåsbord" av alt - eller kan man tenke seg å kutte ut noe?   Joda - det finnes områder å gå gjennom.  Noen redaktører jeg har møtt har brukt begrepet "dritten i midten" om det stoffet man MÅ ha i avisen for å vise bredde.   Det kan jo være et sted å begynne. 

----

Illustrasjonen er forøvrig laget med Dall-E - kunstig intelligens.  

Ola Borten Moe - hulitatten tei.

 Ola Borten Moe fikk så klart sparken. Bare det at han trodde at han kunne bli sittende som statsråd i noen timer sier det meste om hva slags type det er snakk om.  Jeg tror ikke et spøtt på at han ikke har visst noe som ville gi ham en økonomisk fordel ved å plukke disse aksjene. Det er lett å snakke sammen i små miljøer. Og tidslinjen viser at han har vært utenfor regelverket om habilitet ganske lenge.  Jeg er spent på hva Økokrim kan finne ut.  

Jeg plukket fram Ole Paus' album fra 2013 der han har en nidvise om Ola Borten Moe:  En lystig vise om Ola Borten Moe. Så han har et allerede innarbeidet track record som en annerledes politiker.  Han er jo også en av dem som står bak grisesms-saken mot Liv Signe Navarsete i sin tid.  

Ole Paus kaller ham en løs kanon på dekk og staten det er jeg i teksten på ovennevnte sang. 

Tone Sofie Aglen i NRK hadde en grei karakteristikk av ham i en Ytring der han fremstår som arrogant og tonedøv på morgenen og ydmyk og statsmann senere på dagen.  Jeg er uenig i statsmann.  De har et annet kaliber.

Det gikk vel opp et julelys for ham når han fikk sparken - for det er det jeg håper han fikk av Jonas. Det å vente til han får ertet på seg halve kongeriket viser jo bare hvor virkelighetsfjern han har vært i denne saken.

Nok en gang får jeg plukke fram Navigasjonshjulet til filosofene Kvalnes og Øverenget.

Det sier noe om kriterier man skal anvende når man er i dilemmaer (kjøpe aksjer eller la vær) når man er i en bestemt situasjon og rolle.  Jeg mener at det er krasj med fire av seks kriterier her.  Det er sannsynligvis lovlig (uttaket er innsidehandel), og det vil lønne seg rent økonomisk.  Men resten av navigasjonshjulet skriker om å være forsiktig.  

Det spørs om det nå ikke er grunnlag for en skikkelig ryddeaksjon i regjeringen.  Fire statsråder på ganske kort tid er fire for mye. Jeg synes litt synd på Jonas Gahr Støre. Han får ikke arbeidsro til å gjøre politisk arbeid så lenge han har en del rørekøller i regjeringen. 

Og så burde vi kanskje ha en regel om at det går an å forlate Stortinget før tiden.  Nå skal OBM sitte der med et frynset rykte og være med på å fatte beslutninger i to år til.  

65% av BI-studenter født 2002 og 2003 har sosiale medier som viktigste nyhetskanal

 I den undersøkelsen jeg gjorde blant BI-studenter ved Campus Bergen i fjor høst (sep/okt) var det hele 65% av dem som er født i årene 2002 og 2003 som hadde sosiale medier som viktigste nyhetskanal.  Undersøkelsen som hadde 505 svar gir et godt bilde av mediepreferanser og materialet var stort nok til at jeg kunne ha noen ganske tette underkategorier i årsklasser. 

For hele utvalget er avisenes nettsider viktigste kanal (58%) med sosiale medier ganske nær (55%).  Andre kanaler som NRKs nettside og TV har vesentlig mindre betydning.  Vi kan se av tabellen at jo yngre man er desto mer sosiale medier blir det.

Vi får inderlig håpe at det er en dose kildekritikk med i disse årsklassene.