Tanker ved et årsskifte

 2020 har vært et underlig år for oss alle.  Selv har jeg vært frisk og rask og har unngått smitte så langt. Men det har jo kostet - ikke minst i sosial kontakt med familie og venner. Og jeg savner det kollegiale på det livlige campus Bergen på BI.   Samtidig har året lært meg at det alltid finnes løsninger når man tvinges til det.  Hjemmekontor og Zoom ble en del av hverdagen, og på mange måter har pedagogikken utviklet seg positivt.  Jeg har tatt i bruk nye hjelpemidler og har blitt vant til å undervise digitalt faktisk så mye at jeg liker det godt.  For flere kurs har jeg hatt bedre kontakt med studentene i 2020 digitalt enn jeg ville hatt analogt.  En undersøkelse jeg gjorde blant strategistudentene på BI etter at semesteret var avsluttet viste at kursvurderingene på flere punkter var bedre enn tilsvarende i fjor.  Jeg tror grunnen var så enkel at det var mye enklere med tilbakemeldinger til studentene i de digitale formatene og de kunne spørre i chatten når som helst.  Jeg fikk også tid til langt fler veiledninger enn tidligere, og det ga resultater.

Jeg lengter tilbake til campus - ingen tvil om det - men jeg tror at læringsformene fremover kommer til å bli langt mer preget av digitale løsninger enn tidligere.  Jeg ser for meg en kontinuerlig læringsreise der studentene fordyper seg i temaer via flere plattformer, og foreleserens rolle blir å sette ting i sammenheng og bidra til mestring.

Jeg går nå inn i mitt siste semester på BI før jeg blir dosent emeritus.  På mange måter skal det bli ok å overlate stafettpinnen til yngre krefter, men jeg har fremdeles tenkt å henge med i fagutvikling - som mentor og sensor.  Og så MÅ jeg jo henge med i utviklingen av mediene.  Jeg har fremdeles en del data liggende som ikke har blitt analysert og blitt til rapporter.  

Godt Nytt År

Fem ønsker for medieøkonomien i 2021

 2020 har vært et merkelig medieår på mange måter.  Det har hendt mye og Covid-19 har preget oss det meste av året - også rent mediemessig.  Her forleden ble jeg i Kapital omtalt som bransjens "tilbakevendende dommedagsprofet".  Vel vel - det kan vel være at noen er trøtt av at jeg alltid har beskrevet bransjens nedgang, men det er nå en gang slik at jeg har bare beskrevet og fremskrevet på trender som allerede ligger der tydelig og klart.  Jeg er en blanding av optimist og pessimist på det som ligger foran oss.

Nå skal jeg ikke være dommedagsprofet men komme med ønsker for det nye året - og for den saks skyld årene som kommer når det gjelder medieøkonomien.

1. At en av aktørene lykkes med etableringen av lokalavisen i Oslo

Enten det nå blir Amedia eller Schibsted - eller kanskje begge - som klarer å bygge en nettbasert lokalavis i Oslo så vil det bidra til nærhet og mangfold i Oslo, som egentlig ikke har noen nær lokalavis, slik vi finner andre steder i landet.

2. At betalingsvilligheten på redaktørstyrte medier fortsetter å øke.

Det har gått ganske bra så langt, og hjulpet av Covid-19 har behovet for oppdatert og riktig informasjon økt.  Når det gjelder så går folk til medier som de kan stole på.  Måtte den gode trenden gi fortsatte bidrag til finansiering av journalistikken.

3. At lokalannonseringen øker.

Avisene lever av annonsering også.  Og med Covid-19 har vi også fått at publikum handler mer i nærområdet - og på nett.   Det er ingen grunn til at de store nettaktørene alene skal stikke av med pengene.  Det er mange lokale leverandører som kan friske opp nettsatsingen sin og gjøre det lettere for lokalbefolkningen å handle.  Og mediet å presentere dette i er jo i lokalavisen. 

Og tenker man service over hele verdikjeden så kan man jo kombinere nettsalg med hjemkjøring.  Blomsterhandlere har jo gjort dette lenge, og det handler om å gjøre det lett å handle.  Like lett som hos de store aktørene.  Hjemlevering får en renessanse. Og vi har jo Vipps.  Helthjem er jo en glimrende løsning.

4. At de internasjonale medieaktørene må betale skatt til Norge.

Dette er jo et større spørsmål og noe som ikke Norge kan gjøre alene. Men det er jo et godt prinsipp om at det som er tjent i Norge også skattes i Norge.

5. At det tas et oppgjør med Fake News. 

Denne er ikke enkel, men de redaktørstyrte mediene må henge på det som er fake news og gjøre alt for at desinformasjon og misinformasjon reduseres.   Det kan blant annet gjøres ved at man redigerer mer i kommentarfeltene og viser fram tydeligere det som ikke stemmer.  Og med det kommende stortingsvalget er det viktigere enn noen gang at mediene ikke fyrer opp under konspirasjonsteorier og prøver å holde seg til politikken mer enn personkonfliktene - som vi etterhvert blir ganske trøtte av. Selv om det ikke alltid er like lett å holde tunga rett i munnen på mer eller mindre tvilsomme fakta.

ÅRETS VINNER

VGs koronadekning er helt i toppklasse.  Selv New York Times gjør det ikke bedre. 

God Jul

De sosiale medienes grep på nyhetsformidlingen

 Det er ingen tvil om at de sosiale mediene er kommet for å bli, og det skal erkjennes at de på mange måter fyller nyttige funksjoner i samfunnet.  Og nå under koronaen er det å kunne Facetime med familie og venner kanskje viktigere enn noen gang.  Samtidig er det også så at vi må holde oss oppdatert om store og små begivenheter både ute i den store verden og i nærmiljøet.  Og her ser vi at de sosiale medienes grep kanskje er blitt i største laget for enkelte grupper.

Tidligere i år gjennomførte jeg en analyse av viktigste kilder for nyheter i et landsrepresentativt utvalg. Dette er en undersøkelse jeg har gjennomført for Mediebedriftenes Landsforening i mange år, og vi har kunnet følge utviklingen i mediebruken fra år til år.

Det som slår meg i 2020 er den kraften som nå ligger i de sosiale mediene i forhold til redaktørstyrte medier - og jeg skal vise dette med en graf som viser kildepreferanse etter alder.  Her har jeg tatt for meg aldersgruppen 18-25 sett i forhold til øvrige aldersgrupper - og tallene er slående:

Papiravisen er nesten borte og hovedmediet er de digitale mediene.  Men se på søylen for sosiale medier. For de yngste er denne søylen større enn for TV.  Hele 34% av denne aldersgruppen har sosiale medier som sin viktigste kilde til nyheter. 

Og hva betyr dette for den totale miksen av nyheter som finnes der ute?  Blir det et sammensurium av smått og stort, vesentlig og uvesentlig,  fusk eller fakta,  reellt eller alternativt?   Det er grunn til å reise spørsmålet, og det er ingen tvil om at vi må finne en måte å håndtere denne utfordringen på både rent politisk og bransjemessig.  

De norske mediene har gjort en strålende jobb gjennom pandemien, men sett i bildet av de store gigantene har man kanskje litt andre kort i den store mediestokken - alle essene er borte. 

Lederen i MBL Pål Nedregotten sa på et seminar i morges at "det verste ligger foran oss og ikke bak oss".  Det illustreres kanskje av denne grafen ovenfor.   Men jeg er optimist på at det beste og sanne vinner frem til slutt. 

Savnet av mingel

I går var jeg på julefeiringen på MediaCity her i Bergen.  Et fint arrangement med interessant oppsummering av året og klyngens ulike aktiviteter og fremgang. Storartet - men gjett om jeg savnet den uformelle mingelen.  Selv om samtalen ved det bordet der jeg satt var helt utmerket og med godt humør og interessante synspunkter, var det virkelig noe som jeg savnet fra tilsvarende arrangement i fjor:   Den uformelle praten og mingelen.  Det å kunne gå bort til en annen person og si: Hei - hvor jobber du? Det å knytte en ny kontakt bare ved en tilfeldighet.   Det var borte nå.    

Ved nabobordene satt det iallfall to personer som jeg gjerne skulle snakket med - men vi fikk ikke lov til å reise oss og gå rundt.  Og det var bare 50 som hadde lov til å være der.   Selv om Teams og Zoom gir oss all verdens mulighet til å kommunisere er det noen verdier av det sosiale som blir borte.  Det blir ikke noen kaffeprat på Teams. Bare sak.    Jeg lengter etter mingelen og spontaniteten.   Jeg er klar til vaksinering.