onsdag, juli 14, 2021

Lille speil på veggen der - hvem er lykkeligst i landet her?

 Ikke helt presis overskrift men skitt la gå.  I en større medieundersøkelse jeg gjorde i februar 2021 hadde vi med en Satisfaction With Life Scale - et instrument som måler subjektiv livskvalitet.  For min del er det interessant å se om livskvaliteten har noen innflytelse på mediebruken.  Mer om det i en senere blogg, men om vi ser på den landsomfattende studien i sin helhet så deler gruppen seg i tre: En fjerdedel (24%) hadde lav livskvalitet, halvparten (52%) hadde middels livskvalitet og en fjerdedel (24%) hadde høy livskvalitet.  Skalaen som er brukt er en anerkjent skala  av Pavot og Diener (1992), og brukes i stor utstrekning i forskning.   På en skala fra en til fem har jeg delt inn 1 og 2 som lav kvalitet, 3 som middels og 4 og 5 som høy kvalitet. 

Resultatene viser ingen forskjeller mellom kjønn, men det er forskjell på alder - og det er de eldste (60+) som kommer best ut.  Lavest score er det for dem i en mellomfase, og som kanskje både har utfordringer med barn og foreldre.  De eldste, fra babyboom generasjonen og litt eldre, har det vesentlig bedre.  Så lenge helsa holder har disse god økonomi og stabil livsførsel og har heller ikke vært like hardt rammet av pandemien.  


Her ser du tabellen: De eldste til venstre og de yngste til høyre.  Boomers har høyere livskvalitet enn Gen x og Gen Y, men ikke Gen Z.  

Nå er det mye som påvirker disse tallene, men man kan vel konkludere med at dem som har hatt minst negativ påvirkning i dagliglivet, som pensjonister, også er de som føler at de er mest tilfreds med livet. De som har mer komplekse jobb og familiesituasjoner har det ikke fullt så bra. På det jevne kan vi vel si at Ola og Kari er ganske så tilfreds med livet.  Always look on the bright side of life. 



onsdag, juli 07, 2021

Norwegian nok en gang

 Jeg måtte bare ha det utav meg, og skrev en artikkel i BT om umoralen ved å motta bonuser i en sånn situasjon.  Og så kom HERB med en fantastisk tegning som oppsummerer det hele: 


Her er artikkelen fra BT:

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/GazXAm/bonusutbetalinger-helt-paa-trynet

mandag, juni 21, 2021

Fremdeles liv i papiravisen

 Jeg har jo vært en av dem som har spådd om papiravisens død i årevis, men den har jo vist seg å være svært seiglivet.  Men alle trender tyder på at den synger på siste verset, og at det er abonnement på digitale aviser som er fremtidens løsninger.   Fordi avisene har blitt flinkere til å jobbe med digitale løsninger ser vi jo nå at avisopplagene stiger igjen.  Nå er det ikke bare papiravisen som regnes inn i opplaget, men også alle andre digitale kombinasjoner.  Vi ser jo også nye avis-kombiløsninger ved at du kan abonnere på en avis og få tilgang til langt flere.  Amedia har jo sin pluss (+alt) løsning som gir tilgang til 70 aviser.  Og bra er det.  For min del kan jeg lese BA for Bergen, Nordhordland og Firda for nyheter der jeg har hytte, og Drammens Tidende for å holde øye med fødebyen.  Lokalavisene er lim og lupe i lokalsamfunnet og de blir ikke dårligere av at de presenters digitalt.  Men som alt annet - det kreves tilvenning til nye formater. 

Men papiravisen er en generasjonsaffære som dette diagrammet viser:


Denne undersøkelsen ble gjennomført med et landsrepresentativt utvalg i februar 2021, og er inndelt etter fødselsår etter en populær generasjonsinndeling.  Vi ser, som ventet, at avisens betydning stiger med alder.  Den er vesentlig for de aller eldste (født opp til 1945), og så synker betydningen bortsett fra de aller yngste som ser ut til å ha fått øynene opp for papiravisen igjen.  Men den har altså bare stor betydning for ca 20% av befolkningen.  Som med LP-platen og kassettene og senere CD-en vil innhold flytte seg til nye plattformer, og der synes jeg at avisene etterhvert har fått dreisen på det - blant annet med god grafikk, og visning av flere formater som for eksempel video.  Vi ser også vekst i podkast.  



søndag, juni 13, 2021

For mediene er tillit viktigst

 I disse urolige tider med fake news og desinformasjon er det interessant å vite i hvilken grad publikum har tillit til de redaktørstyrte mediene. Og svaret er at det har de.



På diagrammet ovenfor ser du resultatet av et tillitsspørsmål som ble stilt i en landsomfattende undersøkelse i februar 2021.  Dette må jo sees i lys av den situasjonen som vi var i på dette tidspunkt med pandemien i nyhetsbildet i store mengder, og vi vet jo at publikum søkte seg til troverdige medier i denne perioden.

Men allikevel - det er betryggende å se at 73% av befolkningen i snitt har stor eller svært stor tillit til NRK.  Tilsvarende for TV2 er 59%.   Noe lavere er det for mediehusene - som omfatter alt fra VG til små lokale aviser.  Her er tillitsnivået på 56% i snitt.   

Det store skiftet er med sosiale medier og bloggere.  Her har vi at 16% har stor eller svært stor tillit, og for bloggere 7%.    Allikevel kan vi se at disse gruppene har en viss innflytelse.  For sosiale medier har vi at hele 33% har en middels tillit til disse.  Graver vi litt dypere i materialet (ikke rapportert her) finner vi at det er de yngste (født etter 1997) som har størst tillit til sosiale medier.   

Vi kan vel konkludere med at tillitsnivået til redaktørstyrte medier er høyt og at dette er en av de viktigste grunnkapitalene i medievirksomheten i Norge.  Måtte det bare fortsette slik. 

fredag, juni 11, 2021

Underviser du på en handelshøyskole må du kunne skrive for praksis

 Jeg har stor respekt for professorer.  De har slitt seg gjennom år med forskning og artikkelskriving, og mange av dem har også utmerket seg ved en vekselvirkning mellom teori og praksis.  Men jeg mener å se en tendens til at det blir for mye søkelys på akademisk publisering og for lite på praksisrettet publisering eller relevant praksis i det hele tatt.   De beste professorer har etter min mening en lang praksis og kontaktflate i næringslivet samtidig som de har skaffet seg sine akademiske kvalifikasjoner.  Selv kom jeg sent inn i akademia – jeg var langt oppe i 50-årene før jeg begynte på BI.  Derfor har jeg publisert lite akademisk, men en god del for praksis gjennom innlegg og konsulentrapporter. Og jeg har hatt enorm nytte av vekselvirkningen mellom praksis og teori.  Kjenner på meg at jeg har et erfaringsgrunnlag å øse av som jeg ikke kunne fått ved bare å ha nesa ned i bøker og artikler. Mange av dem jeg snakker med fra praksis sier at «vi skulle hatt flere som deg».  Det er jo smigende å høre slikt, men jeg tror at det er viktig å kunne bygge bro mellom teori og praksis ved også å aktivisere populærskriving mye mer enn hittil - og belønne det.   Og kanskje burde også flere akademikere på handelshøyskoler  komme seg ut i næringslivet for en stund.  En prosjektlederrolle i et års tid kunne være noe. 

 Jeg har nettopp lest en interessant artikkel i tidsskriftet Business Horizons der det tas til orde for at alle professorer (egentlig alle som underviser på en handelshøyskole) bør skrive for praksis – praksisorienterte artikler.  Dessverre er det ikke noen særlig prestisje etter å skrive for praksis, selv om man får langt flere lesere ved et innlegg i Dagens Næringsliv eller Aftenposten - eller på LinkedIn - enn man får i et rent akademisk tidsskrift.   Heldigvis har vi et par tidsskrifter i Norge som gir publiseringspoeng på nivå 1 og samtidig retter seg inn mot praksis:  Det er MAGMA og Praktisk Økonomi og Finans.  Og vi har jo flere akademikere som er gode på å skrive i for eksempel Dagens Næringsliv.  

 Men egentlig burde vi alle skrive mer for praksis.  Artikkelen i BH tar opp noen punkter som jeg synes er veldig relevante, og som jeg gjerne vil kommentere ut fra mitt eget perspektiv:

 1.      Det holder oss på matta om hva som er relevant for våre interessenter.  Vi opplever jo i møte med studenter en kommunikasjon og utveksling av ideer og synspunkter som kan samles og presenteres i praksisorientert form.  Har man en forskerutdannelse så unngår man også de verste metodefeilene.   Relevans for brukergruppene er helt essensielt. Jeg har lært veldig mye ved å diskutere med studenter, og spesielt dem som tar etterutdannelse.

2.      Det holder fokus på ting som gjør en forskjell.   Det ser vi tydelig nå gjennom pandemien – at forskere har kastet seg over problemstillinger knyttet til Covid-19 og dens konsekvenser for næringslivet.  Det kommer til å bli publisert mye vitenskapelig også i tiden som kommer, men det er ikke noe i veien for å skrive praksisrettet rundt denne problematikken.  Digitalisering og bærekraft er jo også hotte temaer.

3.      Vi blir mye bedre lærere.   Gjennom kontakt med praksis og skriving for praksis tvinges vi til å fokusere på eksempler som utdyper og forklarer. Dette er gull i enhver undervisning.  En foreleser med praktisk erfaring, og som tenker mot praksis vil alltid være mer relevant og, ikke minst, troverdig enn en som gulper opp stoff fra en lærebok som sannsynligvis allerede er utgått på dato.

4.      Sett deg et mål om å skrive for praksis noen ganger i året.  Hva med å bidra med 10 artikler eller innlegg i løpet av året?  Blogg kan være et bra sted, men enda bedre om man skriver for en publikasjon.  Hva med å popularisere det som du forsker på slik at folk skjønner det. 

5.      Del artiklene med kolleger og bransjen.  Her igjen er blogg et bra verktøy og stimuler gjerne til debatt om artiklene også i undervisningssammenheng.  Det bygger også kredibilitet.

6.      Ta det med på CV-en.  I tillegg til alt som publiseres i tidsskrifter er det naturlig også å henvise til artikler som er skrevet for dags- og fagpresse.  Det viser aktivitet.

7.      Press på for at institusjonens alumni- eller kommunikasjonsavdeling får tips om det du skriver så du kan få et bredere publikum.

 Når jeg leste denne artikkelen gikk det opp for meg at jeg også kan gjøre mer på denne sektor.  Tross alt har jeg lang praksis og har undervist mye.  Jeg har også samlet på meg mye data gjennom årene som jeg kan bruke som underlag for praksisrettet skriving.  Kanskje får jeg bedre tid til dette nå som jeg er blitt emeritus.

 Og i går kveld leste jeg siste nummer av Forskerforum som er organ for Forskerforbundet.  Der er det en artikkel om forskere som setter dagsorden.  Og det henvises til forskere som har fast spalteplass i for eksempel Dagens Næringsliv.   Og der er det også noen gode råd fra debattredaktøren i DN.   Vi vil ha funnet først – er mantraet for å lykkes med en artikkel i pressen.

 

Kilde:  Fisher, Greg: Why every business professor should write practitioner-focused articles, Business Horizons (2020), vol. 63, 417-419

torsdag, mai 27, 2021

Digitaliseringen av reklamemarkedet er snart gjennomført

 Det er  helt utrolig å se den omstilling som har vært i reklamemarkedet over de siste 15 årene.  Jeg har jo selv vært i mediebransjen i en årrekke og kunne jo aldri forestille meg den utviklingen vi har sett over de siste årene.   Det har vært noen signaler underveis riktignok, men det er jo bare å se på tallene så ser man hvilken vei det går.   Og aktørene omstiller seg så godt de kan.


Jeg har her delt inn statistikken fra IRM som publiseres på Medienorge.uib.no i fem deler:  Trykt presse, som omhandler dagspresse, ukepresse, fagpresse og trykte kataloger.   Jeg har latt direkte reklame (som jo også er trykt) være i egen gruppe.  Så har jeg TV og radio, utendørs og kino - og til slutt den store sekken som er internett.  Fra en dominans av trykte medier de første årene har jo trenden vært tydelig.  Bare tenk på trykte kataloger som i 2005 var på 1,2 milliarder - og som nå er søkk vekk - spist av digitaliseringen. 

Vi ser at TV og radio kulminerte rundt 2016 med økingen blant annet i strømmetjenester.  Og selvsagt fikk jo både utendørs og kino en real smell med pandemien i 2020.  Om vi ser på erfaringene fra finanskrisen blir det vel en liten opphenting nå som pandemifrislippet kommer og folk har penger å bruke, men strukturutviklingen går sin gang. 

Fra 2019 til 2020 gikk det totale reklamemarkedet ned med 7%, men for dagspressen og direktereklamen var det tap på nesten 30%, og for kino og utendørs vel 40%.  TV og radio gikk ned med 8% i 2020.  Internettreklamen holdt godt med en vekst på 4% - og det er jo bra i denne sammenhengen. 

Nå har altså internett/digital reklame en markedsandel på over 60% og en omsetning på over 12 milliarder av ialt 19,8 milliarder i 2020.   Den digitale omstillingen er snart gjennomført - men det vil jo være en "long tail" av andre kanaler en stund til - så lenge det er regningsvarende.    

søndag, mai 09, 2021

Nesten 40% av studentene har følt seg ensomme under pandemien

 I januar i år gjorde jeg en undersøkelse om studieforholdene under pandemien blant alle studentene på BIs campus i Bergen.  Av ca 2300 studenter fikk jeg 503 svar.  Alle klassetrinn var representert. 

79% av studentene svarte at deres hverdag var blitt til dels vesentlig endret under pandemien.  Jeg la også inn et spørsmål om de hadde følt seg ensomme - og ikke overraskende var det mange som følte det i stor grad.  Samlet sett hadde 37% av studentene følt seg ganske eller veldig mye ensomme.   For kvinner er tallet høyere enn for menn: 40% mot 31%. 

Og ikke overraskende har det gått hardest ut over førsteårsstudentene:  Her er tallet hele 44%.    For andre og tredjeårsstudentene er tallene 28% og 30%.

De savner den sosiale kontakten og campuslivet og føler at de har problemer med konsentrasjon og motivasjon.  Vi ser jo også at når campus åpner så er det mange som kommer for å treffe andre og gjenoppta miljøet. 

I samme undersøkelse la jeg også inn et spørsmål om de hadde følt seg "utenfor" - og der var tallet 27%.  Tallet for førsteårsstudentene var her 33%.

Ingen tvil om at vi må ta de psykososiale forholdene alvorlig for studentene våre og også forsøke å virke inkluderende når vi underviser på Zoom. 

Som mediemann måtte jeg jo også spørre litt om medievaner rundt pandemien og på spørsmål om hvordan man fikk nyheter om Covid så svarte hele 87% at de fikk dette via nettaviser.  47% fikk det via sosiale medier og 42% via TV.  Jeg tror personlig at VGs effektive pandemirapportering har hatt betydning her, og det er i og for seg beroligende at de aller fleste søker til redaktørstyrte kanaler for informasjon.  Så kan man jo også reflektere rundt at 47% får informasjon gjennom sosiale medier, men da får man i det minste håpe at det er informasjon av mer "ufarlig" karakter - men man kan jo aldri vite. 





En bok jeg er veldig inspirert av

 Min tredje podcast handler om prinsippene for ledelse i fra boken "The Leadership Challenge" , skrevet av Jim Kouzes og Barry Posner.   Historien for min del går tilbake til 1986 da jeg støtte på både boken og en av forfatterne (Posner) under en studiereise i USA.   Flere år senere brukte jeg deres spørreskjema i min egen forskning på lederpraksis i norske og svenske aviser, og som endte opp med min doktoravhandling i 2003. 

Jeg liker godt den tilnærmingen som forfatterne har brukt og den enkelthet og pedagogiske fremstilling som denne modellen har.    Etterhvert har det utviklet seg en helt konsulentindustri rundt dette (det er ikke uvanlig) og du vil finne det på websiden for Leadership Challenge her.

Selve podcasten kan du finne her.