Cruiseskipet AidaNova og norsk kommunestruktur

 Her i Bergen har vi nesten daglig anløp av cruiseskip av alle mulige størrelser.  En av de større som har vært innom er AidaNova på 183000 tonn og som er 337 meter langt og med 16 dekk.  Det rommer 5252 passasjerer.  Når den kommer til byen merkes det rundt om. Noen dager ligger det flere cruiseskip inne og da kan køen til Fløybanen bli ganske så lang. 

Nå er ikke dette blogginnlegget om cruisetrafikken.  Men jeg ser litt på norsk kommunestruktur og ser at det er ganske mange kommuner i Norge som er mindre enn AidaNova.  Vi har nå 356 kommuner i Norge og strukturen er ganske så talende, Bare se på denne tabellen:

Vi ser at det er veldig mange småkommuner, Den minste er Utsira med 188 innbyggere og den største er Oslo med 699000 innbyggere.   Gjennomsnittet i kommunestørrelse er 15240 innbyggere. Det var vel en gang et utvalg som mente at en robust kommune var en med et innbyggertall på 15000.    Idag er det bare 80 kommuner som har denne størrelsen. En SSB rapport fra 2022 fremskriver at 40% av norske kommuner vil ha stabil eller krympende befolkning fram mot 2050.

Bare for å sammenlikne  litt i de nordiske land slik det var i 2021:

Finland og Norge er nokså like i innbyggertall men de har altså 12% færre kommuner. Jada - det er forskjell på de tusen sjøars land og fjell og fjordlandet Norge. 

Så kan vi sammenlikne kommunestørrelsen med det nevnte cruiseskipet. Da finner vi at over halvparten av norske kommuner kunne plassere alle sine innbyggere på dette skipet.  Og 10 av de minste kommunene kunne vært ombord samtidig.

De 51 % av kommunene representerer bare 8% av Norges befolkning.  Det er 180 kommuner med ca 430000 innbyggere tilsammen.

Nå skal jeg ikke harselere mer med dette, men det er et tankekors at strukturen er slik, men det er nå engang politikkens vesen.  Vi holder oss med et høyere velferdsnivå enn med våre naboland på mange områder.    Urbaniseringen er litt lavere i Norge med 82,3%, mens den i Sverige er 87,5%, i Danmark 88,1% og i Finland 85,2% - alt i følge Verdensbanken.    Og det er vel ingen umiddelbar tanke om å gjøre noe enda mer dramatisk med kommunestørrelsene - før vi blir tvunget til det. 

Stor variasjon i bruk av sosiale medier - men Facebook er størst fremdeles

Ingen tvil om at sosiale medier har grepet om befolkningen. Vi ser jo stadig konsekvensene av sosiale medier både som et direkte fenomen, i selskapslivet, på kafeer og busser og ute i åpent lende. Man kan gledes eller ergres - men det er nå en gang der som en integrert del av vårt stadig mer digitaliserte liv. Det googles i vei, diskuteres og publiseres mer eller mindre ukritisk.  Og med fremveksten av KI blir det mer og mer interessant hvilken vei dette går - eller høna sparker.

Illustrasjon ved Dall-E: Unge mennesker i en park som ser på mobiltelefoner i et maleri av Munch

 I de undersøkelsene jeg gjorde om mediebruk i 2021 og 2022 ligger bruken av sosiale medier høyt i befolkningen.  Og Facebook er den ubestridte eneren begge år.  

Her er tallene for hele befolkningen i 2021 og 2022.  Det er ganske jevnt fra det ene året til det andre, men vi kan ane en svekkelse for Facebook og en vekst for TikTok.  YouTube er stabilt på 50%.  

Men vi ser at kvinner er mer frampå i det største sosiale medier kategoriene:

Vi ser at det er ganske stor forskjell i bruken på de mest populære kategoriene Facabook, Instagram og Snapchat. Så jevner det seg ut, men mennene er større på Linkedin og Twitter (som nå heter X).

Og om vi fokuserer på de yngre ser bildet slik ut:

Her ser vi i aldersgruppen 18-29 at Facebook er svekket, og at det også er en liten nedgang i noen andre av de sosiale mediene, men vekst i TikTok og LinkedIn.

Om vi drar det ytterligere litt ned til aldersgruppen 18-24 (det er det som datamaterialet tåler av nedbryting) og ser på kjønnsforskjellen blir bildet ganske så tydelig:

Her ser vi at det er Instagram som er på topp blant kvinnene før Facebook i tallene for 2022.  Det er en markant kjønnsforskjell for de aller fleste kategoriene. Yngre menn er større på LinkedIn Twitter/X og Reddit. 

La oss avslutte med en litt større profil som viser forskjellen i alle aldersgruppene. Hvor mange sosiale medier (av de som er med i listen) blir brukt i de enkelte aldersgrupper.  Og tallene gjelder for 2022 og er måling på månedsbasis.

Det store bildet er at jo yngre man er desto flere kanaler er representert. Vi kan legge merke til at for aldersgruppen 18-29 er 17% representert med hele 6 kanaler.  Høyest andel totalt har vi for 3 kanaler (20%) om vi ser på totalen til høyre.  Tar man de yngste (18-29) ser man at det bare er 14% som er på en kanal, mens det i aldersgruppen 60+ er 23%.  

Sosiale medier er til de grader innvevd i vårt daglige virke at vi ikke lenger tenker over det. Selv er jeg mest på Facebook og littegrann på Instagram hvor jeg får bilder av et barnebarn i USA.  Jeg publiserer bilder fra mine morgenturer, og jeg synes det er hyggelig med likes og kommentarer,  Joda - jeg synes sosiale medier i små mengder er helt ok, men innser at det kan ete opp tid som kunne vært mye bedre brukt.  

Nå publiserer jeg denne lille bloggen på Facebook og LinkedIn - så skal jeg ha en kopp kaffe og deretter spille litt jazz.  Sånn går nå dagene. 

Livskvalitetens U-sving

Det dukket opp i min Facebook strøm en artikkel fra the Economist fra 2010 med tittelen: Livets U.sving.

(Illustrasjon fra Dall-E)

De første to avsnittene i artikkelen lyder slik:

"SPØR folk hvordan de føler om å bli eldre, og de vil sannsynligvis svare i samme ånd som Maurice Chevalier: "Gamle dager er ikke så ille når du vurderer alternativet." Stive ledd, svakere muskler, svekket syn og svekkelse av hukommelsen, kombinert med den moderne verdens likegyldige forakt for de gamle, virker som en skrekkfylt utsikt - bedre enn død kanskje, men ikke mye. Likevel tar menneskeheten feil når de frykter aldring. Livet er ikke en langsom nedgang fra solfylte høyder mot dødens dal. Det er heller en U-sving.

Når folk begynner på voksenlivet, er de generelt ganske glade. Ting går nedover fra ungdom til midten av livet til de når et bunnivå vanligvis kjent som midtlivskrisen. Så langt, så kjent. Det overraskende skjer etter det. Selv om folk beveger seg mot alderdommen, mister de ting de setter pris på - vitalitet, mental skarphet og utseende - får de også det folk bruker livet sitt på å forfølge: lykke."

Nå kan man vel kanskje ikke direkte si at lykke er det samme som livskvalitet, men det er iallfall en sterk sammenheng her.  Og i den undersøkelsen jeg gjorde om mediebruk på landsbasis i 2022 hadde jeg også med et spørsmål om livskvalitet basert på en anerkjent skala utviklet av Pavot og Diener på 90-tallet.   Den måler livskvaliteten basert på følgende fem spørsmål:

Om jeg setter dette inn i et diagram etter alder kan jeg jo se om jeg kan få fram U-kurven slik artikkelen antyder:

Om det ikke akkurat er en U-sving kan vi i allfall konstatere at livskvaliteten øker etterhvert som vi blir eldre.  Vi får mer erfaring, er kanskje tilfreds med hva vi har utrettet i livet, kan kose oss med barnebarna, få tid til reising, kultur og en kjær hobby - og er ikke bundet av barneoppdragelsens tredemølle eller bekymringene om hvor tenåringen er i kveld. 

U-svingen er kanskje lettere å få øye på om vi klumper sammen i generasjoner.  Her har jeg lagt alle født før 1964 i samme gruppe - kalt Boomers +, og så ser vi fra venstre mot høyre eldre mot yngre.

Her ser vi også at menn gjennomgående scorer med høyere livskvalitet enn kvinner.  Spesielt er dette tydelig blant dem født mellom 1981 og 1996.  

Om man har helsa så er det slett ikke så verst å være eldre.  Men som min gamle far sa etter fylte 70:  Nå er vi i avgangsklassen.  Og vi merker det selv også - det faller fra noen hvert år blant venner og familie.  Men sånn er livet. 

Er kvinnelige medieledere bedre enn mannlige?

 

Det er en kontinuerlig debatt og forskning rundt spørsmålet om kjønn og ledelse. Flere studier og forskningsarbeid har blitt gjennomført for å prøve å finne ut om det er kjønnsforskjeller når det kommer til lederferdigheter og organisasjonsledelse.

Noen studier hevder at kvinner har visse egenskaper og ferdigheter som gjør dem til effektive ledere. For eksempel hevdes det ofte at kvinner er bedre lyttere, mer empatiske og har bedre samarbeidsevner. Disse egenskapene kan være viktige i moderne organisasjonsledelse.

På den annen side hevder andre studier at det ikke er noen signifikante forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder lederferdigheter. De hevder at suksess som leder avhenger av individuelle egenskaper, ferdigheter og erfaring uavhengig av kjønn.

Selv om det finnes forskning på dette området, er det viktig å være klar over at det ikke er en universell konklusjon. Forskningen er ofte begrenset, og det er vanskelig å generalisere funnene til alle organisasjoner og lederskapssituasjoner.

Det er også viktig å merke seg at det å være en god leder handler om en kombinasjon av faktorer som personlighet, ferdigheter, erfaring, kunnskap og kontekstuell forståelse. Kjønn bør ikke være det eneste kriteriet for å bedømme en persons evne til å lede.

Noen eksempler på forskning på dette temaet fra Skandinavia:

1. En studie utført i Norge undersøkte egenskaper som oppfattes som viktige for lederferdigheter blant både menn og kvinner. Resultatene viste at kvinnelige ledere tenderte til å score høyere enn mannlige ledere på egenskaper som empati, kommunikasjonsevne og problemløsning. Studien understreket imidlertid at flere individuelle faktorer bør tas i betraktning når man vurderer lederdyktighet, uavhengig av kjønn.

2. En studie fra Sverige analyserte koblingen mellom kjønn og lederstil i små og mellomstore bedrifter. Resultatene indikerte at kvinner ofte brukte mykere, mer inkluderende lederstiler, mens menn tenderte mot en mer autoritær stil. Samtidig antydet studien at det å være kvinne ikke automatisk betydde at man ble ansett som en god leder. Andre faktorer som erfaring, utdanning og personlighet spilte også en viktig rolle.

3. En studie fra Danmark undersøkte koblingen mellom kjønn og lederstillinger i offentlige organisasjoner. Resultatene viste at kvinners underrepresentasjon på lederposisjoner ikke skyldtes manglende evne til å lede. Faktisk fungerte kvinnelige ledere bedre enn mannlige ledere på enkelte områder, som for eksempel å være åpen for andres input og å gi tilbakemeldinger. Studien poengterte imidlertid også at strukturelle og kulturelle hindringer kunne hindre kvinner i å oppnå lederposisjoner på lik linje med menn.

Når det er sagt gjorde jeg en studie om lederskap blant medieledere tilbake i 2014 i forbindelse med fusjonen mellom Edda Media og Apressen.  Jeg fikk med ledere fra begge konserner og på ulike nivåer.  Til sammen 91 menn og 26 kvinner i lederposisjoner besvarte undersøkelsen.

Jeg benyttet en anerkjent modell for lederpraksis i undersøkelsen.  Det er Leadership Practices Inventory som er utviklet at Kouzes and Posner på 1980 tallet og revidert og tilpasset over tid.  Jeg brukte denne modellen da jeg skrev min doktoravhandling i 2003. 

Den måler hvor ofte ledere engasjerer seg i ulike praksiser innenfor i alt fem områder:

1.       Model the way – som handler om å ha verdier og lede gjennom å sette et eksempel.

2.       Inspire a shared vision – som handler om å ha et positivt fremtidsbilde og få folk med på det.

3.       Challenge the Process – som handler om å innovere i det daglige og hente inspirasjon utenfor virksomheten – det å stille spørsmål om dagens virksomhet er godt nok.

4.       Enable others to act – som handler om kompetanseutvikling og samarbeid på bred front

5.       Encourage the heart – som handler om å belønne og feirer rett adferd og markere at man er på rett vei.

Som tidligere nevnt vil det være resultater som varierer med både kultur, kontekst og personlighet og helt til bunns kommer vi vel aldri, men denne lille undersøkelsen viste følgende:

1.       Ingen signifikante forskjeller etter alder, avdeling eller hvilken organisasjon man opprinnelig kom fra.

2.       Høyest engasjementsscore kom på totalt sett på området som kompetanseutvikling og samarbeid  (#4)

3.       Det var signifikante forskjeller til fordel for kvinnene på tre av fem områder:

a.       Å lede gjennom eksempel (#1)

b.       Å utfordre i det daglige (#3)

c.       Å belønne og feire (#5)

Kan dette gå tilbake til noen av de funnene som er referert i forskning omkring lytting, engasjement og empati?  Det er jo mulig og verd å tenke over.   Det har jo også over mange år vært fokus på kvinner i ledelse i mediebransjen.  En opptelling jeg gjorde om medieledere fra en adresseliste jeg har fra februar 2023 viser at 30% av medielederne var kvinner og 70% menn.  Men i det store og hele er det over tid ingen forskning så vidt jeg vet som peker på at kvinner er bedre enn menn,  Men i denne lille studien var det noen indikasjoner. 

Jeg har selv sett og kjent flere ledere i media og mange av dem har veldig gode egenskaper som passer den dynamikken som finner sted i omstillingstider.  Det er kvinnelige toppledere i flere av de største mediehusene i Norge:  Schibsted, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og  NRK  - bare for å nevne noen jeg kommer på i farten.  Og på BI er det både kvinnelig rektor og flere kvinnelige instituttledere.  Uansett går det rett vei i likestilling mellom kjønnene, men det er en annen debatt. 

Ledelse er komplekst, personavhengig og situasjonsbasert.  Det viktigste er nok at vi har bredde og mangfold i ledelse.  Og det hjelper godt med en god utdanning i bunnen.

 ----

Og nok en gang har jeg brukt Dall-E til å lage en illustrasjon.  KI er gøy. 

Kunstig intelligens blir en utfordring for pedagogikken

Vi lever virkelig i en ny verden når det gjelder undervisning og læring.  Etter sjokket med pandemien som gjorde at vi måtte kaste oss rundt til Zoom og fjernundervisning over natten, trakk vi et lettelsens sukk i fjor høst da vi kunne vende tilbake til den normale undervisningen med forelesninger og oppgaveløsninger.   Men så kom ChatGPT og vi har fått en utfordring som kanskje er større enn noen av oss aner.   Jeg har i mange år hevdet at forelesningen som sådan er død – men nekter å legge seg ned.  Vi er kanskje late som eller har ikke kompetanse nok til å tenke i nye baner, fordi det også rokker ved en undervisningsmodell som er velprøvd og gjennomarbeidet. Men vi ser noen nye virkninger.  Jeg har kolleger som i noen fag nesten ikke har studenter i forelesningen, mens andre kolleger har «stinn brakke» med ganske tradisjonell klasseromsundervisning.  Særlig i kvantitative fag med modeller og mye oppgaveløsning har denne modellen fremdeles noe for seg.   Men i «pratefag» er det annerledes.  Og studentene velger andre måter å tilegne seg kunnskaper på, delvis utenfor vår kontroll.   Før pandemien hadde jeg jevnlig ca 150 til 200 studenter i mitt strategikurs.   Høsten 2022 hadde jeg aldri mer enn 50.   Studentene prioriterte annerledes.

Jeg snakket med en gruppe studenter i går om hvordan de lærer best, og svaret var gjennom gruppearbeid og oppgaveløsning og med noe faglig input.  Og mye veiledning.  Så den rene fagterpingen kan man gjøre på mange vis, og jeg hører at læreboksalget går ned også.  Da er det Youtube og nettsøk som gjelder.  Og nå med ChatGPT kan man også få  oppsummeringer, og begrepsforklaringer. Men så må man være ekstremt kildekritisk.  Jeg ser at ChatGPT ennå ikke kan forklare pensumdetaljer i mitt fag – men det kommer nok.  

Jeg var tidlig ute med bruk av video i undervisningen – og mine mange videoer har hatt mer enn 150000 visninger siden 2015.   Så de har vært nyttige som støtteverktøy.   Selv har jeg en tro på en kombinasjon av korte faglige inputs spekket med eksempler og så deretter prosjektarbeid i grupper med veiledning. 

Men det er klart at undervisningen må retenkes og kurser og kursplaner må tilpasses en ny tid.  Her er noen videre tanker om dette:

1. Bruk av digitale læringsplattformer: Universiteter kan adoptere digitale læringsplattformer som gir studentene mulighet til å lære og samhandle online. Dette gir fleksibilitet og mulighet for fjernundervisning, som kan komplementere tradisjonelle klasseromssesjoner. Dette har vi jo gjort i større grad etter pandemien. Jeg er selv veldig glad i bruken av Mentimeter (mentimeter.com) som digitalt samarbeidsverktøy.

 

2. Bruk av kunstig intelligens som støtteverktøy: Universiteter kan integrere kunstig intelligensbaserte verktøy i undervisningsprosessen. Disse verktøyene kan hjelpe med å analysere studenters ytelse, identifisere svakheter eller kunnskapshull og tilby tilpassede ressurser og øvelser for å forbedre læringseffektiviteten. Men vi må finne gode måter å gjøre dette på – fusk og fanteri kan jo bli en del av hverdagen. Men at dette kommer er helt sikkert.

 

3. Fokus på kompetanser fremfor kunnskap: Med fremveksten av kunstig intelligens er det viktig å legge økt vekt på utvikling av kompetanser som kritisk tenkning, kreativitet, problemløsning og samarbeidsevne. Undervisningen kan tilpasses for å fremme disse ferdighetene gjennom prosjektbaserte oppgaver, gruppearbeid og praktisk anvendelse av kunnskap. Det er ingen tvil om at vi må fjerne oss fra klassiske lærebøker i enkelte fag og basere oss mer på artikler og realtidseksempler.   Dette er krevende når man egentlig ønsker et fast pensum.

 

4. Eksperimentering med andre undervisningsmetoder: Universiteter kan utforske alternative undervisningsmetoder som flipped classroom, der studentene får tilgang til læringsmateriell på forhånd og bruker klassetiden til diskusjon og praktisk applikasjon. Dette kan gi mer fleksibilitet og øke studentengasjementet. Dette egner seg i noen fag, men ofte er det slik at vi har begrensninger på rom og fasiliteter for å gjennomføre dette for store grupper.

 

5. Kontinuerlig oppdatering av pensum: Med rask utvikling av teknologi og kunnskap er det viktig å jevnlig oppdatere pensum for å inkludere de nyeste og mest relevante emnene. Integrering av kunstig intelligens og dens anvendelser i ulike fagområder bør også vurderes. Her kommer i større grad artikler inn i bildet.  Men i fag som matematikk og statistikk er det kanskje ikke så mye annerledes man kan gjøre annet enn å utarbeide mer praktiske eksempler.

 

6. Støtte for livslang læring: Universiteter kan tilpasse seg den økende etterspørselen etter kontinuerlig læring ved å tilby fleksible og tilpassede opplæringstilbud for alle aldre. Dette kan inkludere kurs og sertifiseringer relatert til kunstig intelligens og andre fremvoksende teknologier. Men aller først må vi lære oss dette selv – og det er da mye «avlæring» som må finne sted.

 

7. Integrering av virtuell og utvidet virkelighet (VR og AR): Universiteter kan utforske bruken av virtuell og utvidet virkelighet for å skape en mer engasjerende og interaktiv læringsopplevelse. Dette kan gi studentene mulighet til å utforske komplekse emner og simulere virkelige scenarier. Igjen en krevende øvelse iallfall for noen fag og store studentklasser.

 

8. Styrking av digitale ferdigheter: Med økt bruk av teknologi er det viktig å sikre at studentene har nødvendige digitale ferdigheter. Universitetene kan tilby kurs og opplæring i digitale verktøy og teknologier, inkludert kunstig intelligens, dataanalyse og programmering. Vi gjør dette allerede i dag i stort monn, og det er viktig å være proaktiv her slik at man ikke mister initiativet.  Mange studenter er allerede ganske digitale, men for etterutdanningssektoren med mer voksne studenter er dette en utfordring.

 

9. Fleksible utdanningsmodeller: Universiteter kan vurdere å tilby mer fleksible utdanningsmodeller som modularisering eller mikrogradprogrammer. Dette gjør det mulig for studenter å velge spesifikke fagmoduler eller kortere program som er tilrettelagt for deres individuelle behov og interesseområder. Vi så under pandemien at det ble populært med kortere kursmoduler, og dette er absolutt noe som vil komme mer og mer.  Men så skal man jo også får kurspoeng – og det kan være krevende å tilrettelegge for det.

 

10. Økt samarbeid med industrien: Universiteter kan styrke samarbeidet med næringslivet for å sikre at undervisningen er i tråd med industribehov og trender. Dette kan inkludere gjesteforelesninger, praksisplasser, prosjektsamarbeid og mentorordninger. Jeg har tror på et større samarbeid med næringslivet på alle fronter, men jeg har selv opplevd at selv om idéen er god så er det ofte verre med gjennomføringen.

 

11. Etisk bevissthet og kunstig intelligens: Universiteter bør integrere undervisning om etiske spørsmål knyttet til kunstig intelligens, for eksempel personvern, bias og ansvarlig bruk. Dette vil bidra til å utdanne studenter med en helhetlig forståelse av kunstig intelligens og dens implikasjoner. Her har vi en virkelig stor utfordring fordi tingene endrer seg så raskt.  Jeg har hørt historier om at en ren ChatGPT besvarelse kan gi en C, men at mer avanserte som versjon 4.0  faktisk kan gi en A.

 

12. Aktiv læring og problembasert læring: Universiteter kan fremme aktiv læring ved å oppmuntre til praktisk anvendelse av kunnskap gjennom prosjekter, casestudier og samarbeid mellom studenter. Dette gir studentene mulighet til å utvikle ferdigheter gjennom praktisk erfaring og problemløsning.

Det har skjedd en gradvis teoretisering på handelshøyskoler, men vi skal ikke glemme at studentene skal ut i en praktisk virkelighet. Og da må de ha fått bryne seg på virkeligheten.  

Tilpasning av undervisning etter pandemien og fremveksten av kunstig intelligens krever en helhetlig og kontinuerlig tilnærming. Det er viktig å involvere studenter, ansatte, forskere og bransjeeksperter i prosessen for å sikre at tilpasningene er relevante og effektive.

 

ENDNOTE:  Deler av denne bloggen er skrevet med ChatGPT3.5 – så kan du jo selv se om du kan identifisere de elementene som jeg fikk «gratis».

 (Illustrasjonen er skapt ved Dall-E)

 

  

Betaling for nyheter er ikke lett

I GAMLE DAGER  - det vil si på begynnelsen av 1990-tallet var alt veldig enkelt.  Vi hadde NRK og så abonnerte vi på en eller flere aviser - og det var det vi hadde.   Alle hadde samme referanse og både NRK og lokalavisene var "leirbålet" for den felles samtalen.   Men så har medierevolusjonen endret på alt.  Noen har lykkes godt - og her må jeg fremheve Schibsted som har ligget i front hele tiden.  VG er jo Norges største medium på godt og vondt.  Og vi har fått input av nyheter og alt mulig annet via sosiale medier som gjør at man kan holde seg ganske så godt orientert uten å abonnere i det hele tatt. 

 Og det ser vi også i undersøkelsene som er gjennomført.  Se bare her:

Undersøkelsen fra Nordiske Mediedager og Respons Analyse viser at det er ok å dele konto på nyhetsmedier med andre.  Samlet sett er det 51% som synes dette er ok, men for de yngste er tallet hele 81%.   Litt bedre er det for de i alderen 25-34 år. Kanskje har dette også noe med dyrtid og sparing å gjøre, men tendensen har vært der lenge. 

Så selv om man betaler også for strømmetjenester gjelder synet på deling også her:

Og det nytter heller ikke å be for sin syke mor ved å appellere til sympati for norsk mediebransje.

Her er det jevn enighet om at mediene får klare seg med den støtten  som de har i pressestøtte og momsfritak. 

Samtidig er holdningen den at ingen skal gå glipp av vesentlig informasjon fordi man ikke abonnerer på avis.  Det kan vel leses som at NRK er viktig kilde for oss alle tross alt.

Og det er heller ikke noe særlig drag i det å kjøpe enkeltartikler bak en betalingsmur - som forøvrig er et fryktelig ord i denne sammenheng.  

Over hele fjøla er det ingen stor kjøpstilbøyelighet her.

Og i det store bildet kan det se ut som ganske mange kan klare seg med det man får over skatteseddelen - NRK.  Men bildet viser også at dette ikke er nok.

Det er noen behov som ikke er dekket, og det er her lokal og nisjeavisene kan spille en rolle.  

Det finnes en åpning for å kunne ta betalt for nyheter og annet for å få andre vinklinger som vist her:

Men vi ser her at kjøpstilbøyeligheten ikke er overveldende stor  - og spesielt ikke blant de yngste som har mye mer å velge på. 

Og fra en studentundersøkelse jeg gjorde høsten 2022 kan vi se hva de unge har for preferanser når det gjelder lokale nyheter.  Der spiller sosiale medier en viktig del i den samlede miksen.

Når vi ser på nettsteder brukt minst tre ganger i uken ser vi at det er NRK og VG som er de viktigste. Og hovednyhetene på begge er jo gratis.  Vi ser at forspranget ned til de øvrige er ganske stort.

Men det er vel slik at i den store miksen av utgifter for hver enkelt så står media ganske laglig til for hogg.

Vi ser at den tøffe strømvinteren gjorde sitt for sparingen, og vi ser også at både mat, ferier og media inngår i den øverste delen av spareprogrammet.    Og vi vet at et abonnement i runde svinger i dag koster ca 300 kroner for en lokalavis, men med variasjoner med og uten papir og i noen grad for bundling slik vi ser med Schibsteds aviser og +Alt som Amedia har.  Der kan man for de som orker få tilgang til 100 lokalaviser og en del annet.

I undersøkelsen fra Nordiske Mediedager og Respons Analyse ser vi at det er ganske mange som både overveier å si opp og har sagt opp abonnementer:

Og vi ser at dette er ganske spredt over hele aldersspektereret. Segmentet 25-34 år ligger høyest og de eldste lavest.  Det er vel kanskje barnefamiliene som har det trangest økonomisk sett.

Årsaken til oppsigelsene er primært økonomisk, men vi ser også at det er andre deler i miksen her:

Ved siden av å spare penger er det også value for money og tid som hovedsaklig er årsakene.   I det samlede medietrykket er man er påkoblet 24/7 er det kanskje ikke tid til å fordøye alt.  Vi vet at sosiale medier spiller en veldig stor rolle i mediebruken.  I min student undersøkelse ligger både Instagram og Snapchat helt i toppen.  Og da er det lang vei til å betale for nyheter.

Så hva er løsningen - den ligger i alle de aktiviteter som skal til for å skape en nødvendig relasjon mellom mediet og publikum.   Der må man stå for noe og stikke seg ut.  Avisa Hallingdølen er en slik avis.  De har klart å skape en relasjon mellom leser og avis over lang tid.  Og det er vel egentlig så enkelt og så vanskelig.   Merkevaren og merkevarebyggingen er det sentrale i det å få til en relasjon som det er villighet til å betale for.   Det må kjennes nødvendig og unikt.  Da kommer også pengene.  Da kommer merverdien til syne. 

Heldigvis har vi god tiltro til mediene

 I disse tider kan det være vanskelig å skille mellom falske nyheter og virkelige nyheter.  Utviklingen både innenfor teknologi og plattformer gjør at det kan manipuleres og forvrenges i det uendelige.  Da er det godt å vite at våre redaktørstyrte medier nyter god tillit i befolkningen.  Jeg har vært så heldig å få ta en titt i grunndataene for den store medieundersøkelsen som ble gjennomført i forkant av Nordiske Mediedager i Bergen i mai 2023.   Med stor takk til dem og til Respons Analyse kan jeg i noen blogginnlegg se litt nærmere på resultatene fra undersøkelsen.   Og jeg begynner med spørsmålet:

  I hvilken grad har du tiltro til nyhetsmediene generelt?

Her er et diagram som sier noe om det:

 Vi ser at det jevnt over er god tiltro til nyhetsmediene.  Analysen viser at det kun er to grupper som skiller seg ut:  Menn har noe mindre tiltro enn kvinner, og det samme gjelder aldersgruppen 35 til 44 år.  Men jevnt over får vi vel være fornøyd, selv om man kan ane skepsisen som ligger i at mer enn halvparten bare har noe tiltro til nyhetsmediene generelt.  Vi kan vel alle være enige i at det er viktigere enn noensinne med en fri og uavhengig presse.  Tenk bare på de avsløringene om habilitet som har kommet