fredag, desember 20, 2019

Hvordan får vi bærekraftige medier?

Man kan jamen lure. For en som har fulgt med i medieutviklingen i mer enn 40 år er det interessant å se hvor store endringene har blitt og hvordan vår tankegang har forandret seg og MÅ forandre seg.  Da jeg begynte i avis i 1977 syntes vi at forandringene var store.  Det var overgang til morgenavis, og det var en stor utvikling på det tekniske området med offsettrykk og nye produksjonsmetoder fra bly til klipp og lim.  Det var stor utbygging av nye og flotte avishus, ofte utenfor de store byene, og avisene var lokale monopoler med lisens til å trykke penger.

Og så kom nettet med de store omveltningene som fulgte.  En ting var at nyhetene flyttet seg fra det betalte papiret til det gratis nettet - men det var også slik at man nå kunne få nyheter der og da - og fra hele verden.  Ikke rart at den mernytten ble populær.

Jeg samler på mye statistikk og er kommentator på utviklingen titt og ofte.  Og vi har etterhvert fått gode datakilder.  Ikke minst vil jeg skryte av MedieNorge, som gir en fantastisk og oppdatert statistikk over de fleste medieområder.

I dag tittet jeg litt på reklamemarkedet igjen, for man kan jo lure på hvor lenge melkekuen annonser i papiravis holder.    I IRMs statistikk ser det slik ut:

Siden 2005 og fram til 2018 har det totale mediemarkedet i løpende priser økt med 20% til 20,3 milliarder.  I 2018 fikk internett over halvparten av dette - og mye av disse pengene kommer ikke til norske medier.
Dagspressen har mistet nesten fire milliarder kroner og har hatt en nedgang på 64%.  TV har økt med 43% og nettet med nesten 600% - i of for seg interesssant.  Men det begynte i 2005 på 1,5 milliarder og passerte 10 i 2018.




Nå ser jeg at avisene i Norge har skjerpet seg veldig på nyheter og formidling på nett.  VG er landets største nettsted, og mange lokalaviser har virkelig kommet i gang og kommet langt i å få abonnenter på nett.  Spørsmålet er om det er nok - eller om vi vil få områder i landet uten den viktige lokale redigerte nyhetsformidleren. 

Blant mine studenter her på BI har jeg laget mediestudier over flere år.  Det er utrolig å se hvilket grep som de sosiale mediene har på denne gruppen, som hovedsaklig er født i årene 1996-1998.  vi kan glede oss over at nyheter på mobilen ligger på 4. plass - men her tar nok VG det meste.  Trykt avis er omtrent utradert, og vi ser at strømmetjenestene ligger høyt.




Det skal bli interessant å følge hvordan avisene klarer å få nye betalte abonnementer i denne sterke omstøpingen som nå finner sted i bransjen.   Det er ingen tvil om at det er abonnementsmodellen i ulike varianter som blir gjeldende framover - akkurat som man gjør med strømmetjenester.  Men en bundlet modell (flere aviser under ett) har ikke blitt en levedyktig modell.  Spennende blir 2020 også fordi kostnadene ved distribusjonen etterhvert blir astronomisk.  Overgangen til en abonnert økonomi vil avgjøre utviklingen mot bærekraftige medier.

Og ifølge tall fra Medietilsynet så representerer de digitale inntektene totalt sett for hele bransjen bare 27% av de totale inntektene i 2018.  For gruppen ledende dagsaviser er tallet 25% - og for fådagersaviser bare 12%.  Så det er en vei å gå.

Det ansettes mye unge mennesker i bransjen for tiden. Det er meget gledelig.  De har levd med nettet hele livet og er i stand til å se mulighetene.  Og så får jeg inderlig håpe at merkevaren som avisen representerer fremdeles holder mål. 

Jeg abonnerer selv på tre utenlandske aviser på nett - New York Times, Washington Post og Times (London).  Imponert over hva de får til og hvordan de klarer å kombinere det skrevne ord med bilder og ikke minst video.   Vi kommer vel dit vi også - men det tar tid. 

Bærekraftige medier tror jeg vi får ved at avisene driver på den digitale utviklingen kraftig og moderniserer nytteverdien av å abonnere på avis - både i de korte snuttene og i langlesingen.  Og så kanskje rydde opp i alt det uvesentlige tullet som er på nettsidene.  Alt det "..får nettet til å koke".. surret kan man bare glemme.   Det kan man overlate til de sosiale mediene.

torsdag, mai 23, 2019

Milliardene som fordampet

Websiden medienorge.uib.no er en skattkiste for alle som interesserer seg for medieutviklingen.  Siden 2005 har IRM i Sverige også målt det norske mediemarkedet.  Nylig har Medienorge oppdatert reklamemarkedet med tall for 2018 og det er en lesning som gir grunn til refleksjon.
For dagspressens del har markedet gått ned hvert år siden 2007, som var toppåret med 8 mrd i omsetning.  I 2018 var det bare 2,5 mrd igjen - en nedgang på 68%.  TVmarkedet har også passert toppen men har økt med 24% siden 2007.   Det er selvsagt internett som har spist av kaka hele veien og har økt fra 3,1 milliarder i 2007 til hele 10,4 milliarder i 2018 og har nå over halvparten av den samlede investeringen.  I dette tallet ligger både nettaviser og søk.   Strukturomleggingen i markedet, med prispress og det hele, har gjort at den totale veksten siden 2007 er på beskjedne 2 prosent - noe som i faste priser vil bety en nedgang.
Men - om vi husker tilbake til katalogene og Gule Sider, Mitt distrikt og annet så var dette et milliardmarked så sent som i 2006.   I 2005 var markedet på 1,2 mrd - siste året det ble målt var i 2017 med beskjedne 12 millioner og i 2018 var det fordampet helt.  Borte vekk.
Det er betydelige utfordringer fremover i hvordan reklameinvesteringen utvikler seg, og det kan bli vanskelig for den viktige annonsedelen å være med å finansiere journalistikken.  Det kan bli et stort innholdsmessig minus også. 

mandag, mai 13, 2019

Mediedagene i Bergen 2019

Det er alltid spennende med mediedagene i Bergen.  Siden jeg flyttet hit i 2015 har jeg besøkt arrangementet, og for en som har vært i bransjen lenge er det alltid hyggelig å treffe gamle kolleger og gjøre noen nye og interessante bekjentskaper.
Hvert år er det alltid noe som fenger interessen spesielt - og i år var det iallfall tre presentasjoner som for meg var interessante:
Den første var gjennomgangen av Medieundersøkelsen som sier noe om tilliten til norske medier.  Denne ble publisert på mediedagenes websider, og jeg har sett nærmere på den:

Det er gledelig at over 80% mener at nyhetene i stor eller noen grad angår oss, og at de er for folk flest.  Det lover godt for lokalavisenes fremtid.  Samtidig ser vi at det nå er nettet som er den sentrale kilde for nyheter med 45% og TV på neste plass med 27%.  Papiravisen er nede på 11%. 
Det er en viss uro over at 47% er helt eller delvis enige i at internett og de sosiale mediene har medført at de tradisjonelle mediene har blitt mindre viktige for demokratiet.   Samtidig er det betryggende at 63% er helt eller delvis enige i at nyhetsmediene sørger for at ulike syn kommer til uttrykk.  Litt overraskende er det kanskje at 60% mener at nyhetsmediene er for lite opptatt av det som skjer utenfor hovedstaden.  Kanskje er dette en refleks av VGs sterke stilling som nettpublikasjon. 

Det andre var Kristin Skogen Lunds presentasjon om Schibsteds gameplan og hvordan de skal utvikle seg videre.   Dette var en glimrende presentasjon, og kanskje mest interessant var det å se på  markedsverdien av de tre bena som Schibsted står på.   Se på denne presentasjonen: Kristin Skogen Lunds presentasjon.   Valueringen kommer etter ca 10 min. 

Det tredje var Cait O'Riordans presentasjon om hvordan Financial Times nådde 1 million betalende abonnenter.  Her ser man tydelig hvordan digitaliseringes verktøyer er spilt ut, og hvilke endringer det medfører.  Presentasjonen finner du her.  Jeg stilte henne et spørsmål helt på slutten om hvilke kritiske ferdigheter man trenger framover - og hun svarte ikke overraskende at det er medarbeidere som kan arbeide "in a data driven way".  

Og jeg bør også nevne diskusjonen om hvordan man skal finansiere journalistikken der Siv Juvik Tveitnes (fra Schibsted) så tydelig ga uttrykk for at det er større forandringer fremfor oss enn bak oss.  Det tror jeg hun har helt rett i.  Synkende papiropplag med høy økonomisk innflytelse, endringer i postloven og omdisponering av mediestøtten er en miks som ikke akkurat ser lovende ut.  Men vi har sterke merkevarer innen media - og det er den digitale utviklingen av dette som vil bli utfordringen. 


søndag, januar 27, 2019

Har du en drittsekk til sjef?


For en stund siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling i auditoriet,  og eksakt halvparten av de 104 som deltok i undersøkelsen – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Betyr det at halvparten av alle sjefer er drittsekker?  

Troligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk kjøper den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer. Langdryge prosesser kan føre til at små og kanskje uvesentlige detaljer blir store temaer, som forhaler en nødvendig prosess.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man mangler alminnelig folkeskikk. Eller når man mobber/trakasserer og tukler med ansatte på julebordet, og gjentatte ganger overskrider etiske grenser – og juger så det renner.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og forståelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de ikke bli ledere.  Da kan mobbing også bli et resultat.

I mange yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia, offentlig sektor, media og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre.  Det er også et virkelig svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror i stor grad det handler om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi – iblandet en god porsjon ego.   Strategi handler om dype veivalg – noen er populære og andre ikke.  Og unnlatelsessyndene er ofte de verste – det at man feier ting under teppet og håper at det går over av seg selv.  Det gjør det ofte ikke.

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller før eller siden igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder. Og dersom man er redd for å miste jobben så tør man kanskje heller ikke si fra – og drittsekken får holde på.  Han eller hun er ofte god venn med styret.

Nei – ledelse er ikke enkelt.

lørdag, januar 05, 2019

Fremmede makter har flyttet inn på kjøkkenet

Jeg må jo følge med i tiden må vite.  For noen dager siden dukket en Google Home Mini opp her i heimen.  Den har fått plass på en snipp av kjøkkenbordet og sitter der og lurer - grå på toppen og hvit i bunnen.  Kona døpte den til Gudrun umiddelbart fordi den var satt opp med kvinnestemme.  Oppsettet gikk veldig greitt og jeg har såvidt begynt å bruke den.  Med ordene Hey Google våkner fire lamper til liv på toppen, og jeg kan prøve meg på kommandoer.   Noen, som nyheter og været i dag, går veldig greitt, men når jeg spør om hvem som var statsminister i Norge i 1956 så sier Gudrun: "Beklager jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg".  Svaret (som jeg googlet) var Einar Gerhardsen (Gerhardsen III).  Men når jeg ber hun om å spille Donald Fagen på Spotify drar hun til så det suser.
Men så - plutselig begynte en lampe å lyse på den her om morgenen.  Oj -tenkte jeg - er det noen som lytter her nå? Og det var her tanken slo meg:  Er det slik at når denne er koblet til nettverket her i heimen at det også er muligheter for å hacke seg inn på den og høre på frokostkonversasjonen her når kona og jeg sitter og uffer og akker oss over verdens begivenheter? Eller når vi diskuterer familiære eller jobbmessige forhold med navns nevnelse.  Det var kona som synes at det kunne være litt creepy med såpass intelligens som vi ikke helt vet hva rører seg i bakgrunnen på.
Ingen tvil om at digitale assistenter kommer til å være med oss i fremtiden. Det skulle bare mangle.  Men når vi ser utviklingen på sosiale medier, som ikke bare er av det gode, så kan vi kanskje også se at det behøves innsikter i alle dingsenes funksjoner uten at man må kjenne nettets dype koblinger. Jeg føler meg litt usikker på hva som kan lagres ut fra dette.