Tanker ved et årsskifte

 2020 har vært et underlig år for oss alle.  Selv har jeg vært frisk og rask og har unngått smitte så langt. Men det har jo kostet - ikke minst i sosial kontakt med familie og venner. Og jeg savner det kollegiale på det livlige campus Bergen på BI.   Samtidig har året lært meg at det alltid finnes løsninger når man tvinges til det.  Hjemmekontor og Zoom ble en del av hverdagen, og på mange måter har pedagogikken utviklet seg positivt.  Jeg har tatt i bruk nye hjelpemidler og har blitt vant til å undervise digitalt faktisk så mye at jeg liker det godt.  For flere kurs har jeg hatt bedre kontakt med studentene i 2020 digitalt enn jeg ville hatt analogt.  En undersøkelse jeg gjorde blant strategistudentene på BI etter at semesteret var avsluttet viste at kursvurderingene på flere punkter var bedre enn tilsvarende i fjor.  Jeg tror grunnen var så enkel at det var mye enklere med tilbakemeldinger til studentene i de digitale formatene og de kunne spørre i chatten når som helst.  Jeg fikk også tid til langt fler veiledninger enn tidligere, og det ga resultater.

Jeg lengter tilbake til campus - ingen tvil om det - men jeg tror at læringsformene fremover kommer til å bli langt mer preget av digitale løsninger enn tidligere.  Jeg ser for meg en kontinuerlig læringsreise der studentene fordyper seg i temaer via flere plattformer, og foreleserens rolle blir å sette ting i sammenheng og bidra til mestring.

Jeg går nå inn i mitt siste semester på BI før jeg blir dosent emeritus.  På mange måter skal det bli ok å overlate stafettpinnen til yngre krefter, men jeg har fremdeles tenkt å henge med i fagutvikling - som mentor og sensor.  Og så MÅ jeg jo henge med i utviklingen av mediene.  Jeg har fremdeles en del data liggende som ikke har blitt analysert og blitt til rapporter.  

Godt Nytt År

Fem ønsker for medieøkonomien i 2021

 2020 har vært et merkelig medieår på mange måter.  Det har hendt mye og Covid-19 har preget oss det meste av året - også rent mediemessig.  Her forleden ble jeg i Kapital omtalt som bransjens "tilbakevendende dommedagsprofet".  Vel vel - det kan vel være at noen er trøtt av at jeg alltid har beskrevet bransjens nedgang, men det er nå en gang slik at jeg har bare beskrevet og fremskrevet på trender som allerede ligger der tydelig og klart.  Jeg er en blanding av optimist og pessimist på det som ligger foran oss.

Nå skal jeg ikke være dommedagsprofet men komme med ønsker for det nye året - og for den saks skyld årene som kommer når det gjelder medieøkonomien.

1. At en av aktørene lykkes med etableringen av lokalavisen i Oslo

Enten det nå blir Amedia eller Schibsted - eller kanskje begge - som klarer å bygge en nettbasert lokalavis i Oslo så vil det bidra til nærhet og mangfold i Oslo, som egentlig ikke har noen nær lokalavis, slik vi finner andre steder i landet.

2. At betalingsvilligheten på redaktørstyrte medier fortsetter å øke.

Det har gått ganske bra så langt, og hjulpet av Covid-19 har behovet for oppdatert og riktig informasjon økt.  Når det gjelder så går folk til medier som de kan stole på.  Måtte den gode trenden gi fortsatte bidrag til finansiering av journalistikken.

3. At lokalannonseringen øker.

Avisene lever av annonsering også.  Og med Covid-19 har vi også fått at publikum handler mer i nærområdet - og på nett.   Det er ingen grunn til at de store nettaktørene alene skal stikke av med pengene.  Det er mange lokale leverandører som kan friske opp nettsatsingen sin og gjøre det lettere for lokalbefolkningen å handle.  Og mediet å presentere dette i er jo i lokalavisen. 

Og tenker man service over hele verdikjeden så kan man jo kombinere nettsalg med hjemkjøring.  Blomsterhandlere har jo gjort dette lenge, og det handler om å gjøre det lett å handle.  Like lett som hos de store aktørene.  Hjemlevering får en renessanse. Og vi har jo Vipps.  Helthjem er jo en glimrende løsning.

4. At de internasjonale medieaktørene må betale skatt til Norge.

Dette er jo et større spørsmål og noe som ikke Norge kan gjøre alene. Men det er jo et godt prinsipp om at det som er tjent i Norge også skattes i Norge.

5. At det tas et oppgjør med Fake News. 

Denne er ikke enkel, men de redaktørstyrte mediene må henge på det som er fake news og gjøre alt for at desinformasjon og misinformasjon reduseres.   Det kan blant annet gjøres ved at man redigerer mer i kommentarfeltene og viser fram tydeligere det som ikke stemmer.  Og med det kommende stortingsvalget er det viktigere enn noen gang at mediene ikke fyrer opp under konspirasjonsteorier og prøver å holde seg til politikken mer enn personkonfliktene - som vi etterhvert blir ganske trøtte av. Selv om det ikke alltid er like lett å holde tunga rett i munnen på mer eller mindre tvilsomme fakta.

ÅRETS VINNER

VGs koronadekning er helt i toppklasse.  Selv New York Times gjør det ikke bedre. 

God Jul

De sosiale medienes grep på nyhetsformidlingen

 Det er ingen tvil om at de sosiale mediene er kommet for å bli, og det skal erkjennes at de på mange måter fyller nyttige funksjoner i samfunnet.  Og nå under koronaen er det å kunne Facetime med familie og venner kanskje viktigere enn noen gang.  Samtidig er det også så at vi må holde oss oppdatert om store og små begivenheter både ute i den store verden og i nærmiljøet.  Og her ser vi at de sosiale medienes grep kanskje er blitt i største laget for enkelte grupper.

Tidligere i år gjennomførte jeg en analyse av viktigste kilder for nyheter i et landsrepresentativt utvalg. Dette er en undersøkelse jeg har gjennomført for Mediebedriftenes Landsforening i mange år, og vi har kunnet følge utviklingen i mediebruken fra år til år.

Det som slår meg i 2020 er den kraften som nå ligger i de sosiale mediene i forhold til redaktørstyrte medier - og jeg skal vise dette med en graf som viser kildepreferanse etter alder.  Her har jeg tatt for meg aldersgruppen 18-25 sett i forhold til øvrige aldersgrupper - og tallene er slående:

Papiravisen er nesten borte og hovedmediet er de digitale mediene.  Men se på søylen for sosiale medier. For de yngste er denne søylen større enn for TV.  Hele 34% av denne aldersgruppen har sosiale medier som sin viktigste kilde til nyheter. 

Og hva betyr dette for den totale miksen av nyheter som finnes der ute?  Blir det et sammensurium av smått og stort, vesentlig og uvesentlig,  fusk eller fakta,  reellt eller alternativt?   Det er grunn til å reise spørsmålet, og det er ingen tvil om at vi må finne en måte å håndtere denne utfordringen på både rent politisk og bransjemessig.  

De norske mediene har gjort en strålende jobb gjennom pandemien, men sett i bildet av de store gigantene har man kanskje litt andre kort i den store mediestokken - alle essene er borte. 

Lederen i MBL Pål Nedregotten sa på et seminar i morges at "det verste ligger foran oss og ikke bak oss".  Det illustreres kanskje av denne grafen ovenfor.   Men jeg er optimist på at det beste og sanne vinner frem til slutt. 

Savnet av mingel

I går var jeg på julefeiringen på MediaCity her i Bergen.  Et fint arrangement med interessant oppsummering av året og klyngens ulike aktiviteter og fremgang. Storartet - men gjett om jeg savnet den uformelle mingelen.  Selv om samtalen ved det bordet der jeg satt var helt utmerket og med godt humør og interessante synspunkter, var det virkelig noe som jeg savnet fra tilsvarende arrangement i fjor:   Den uformelle praten og mingelen.  Det å kunne gå bort til en annen person og si: Hei - hvor jobber du? Det å knytte en ny kontakt bare ved en tilfeldighet.   Det var borte nå.    

Ved nabobordene satt det iallfall to personer som jeg gjerne skulle snakket med - men vi fikk ikke lov til å reise oss og gå rundt.  Og det var bare 50 som hadde lov til å være der.   Selv om Teams og Zoom gir oss all verdens mulighet til å kommunisere er det noen verdier av det sosiale som blir borte.  Det blir ikke noen kaffeprat på Teams. Bare sak.    Jeg lengter etter mingelen og spontaniteten.   Jeg er klar til vaksinering.

Om å bli dosent

 Akademia har sine karriereveier.  Den mest kjente er jo den som leder fram til professor. Ikke fullt så kjent er den som gir en toppstilling i undervisningsløpet.  Den som heter dosent, og som jeg tiltrådte nå i høst.  På BI er jeg den 7. dosenten etter at stillingen ble innført for noen få år siden.   Nå er det to sidestilte karriereløp. På forskningssiden er det førsteamanuensis til professor, og på undervisningssiden er det førstelektor til dosent.  Og det å gå sideveis har ikke vært så enkelt.  Men nå er det mulig og jeg tok veien over fra førsteamanuensis til dosent og synes det er aldeles utmerket.  Jeg kom for sent inn i akademia til å gå forskningsveien, men undervisning har jeg drevet med i årevis. 

Jeg synes i at det karriereutviklingen i høyskolesystemet har blitt overfokusert på forskning og at undervisning - formidling av kunnskap - er blitt lidende.  Det er noen uheldige sidevirkninger av tellekantsystemet og et stadig press på å forske og rette det inn mot de ledende journaler.  Vi trenger selvsagt fremragende forskere og oppdatert kunnskap, men vi trenger like fullt fremragende lærere som kan formidle og bygge kunnskap.   Det at flere institusjoner også har innført tittelen - Meritert Underviser - er jo et skritt i riktig retning.

Undervisning er viktig og der foregår det nå en rivende utvikling,  ikke minst på grunn av koronapandemien som har gjort at kateterundervisning er blitt til online-undervisning på Zoom.  

Dette stiller nye krav til måten vi underviser på, og det fremtvinger en nytenkning av pedagogikk.  Jeg tror studentenes læring blir bedre på grunn av det.  Det er ingen grunn til å tro at læring i seg selv blir dårligere av at den formidles på en annen og digital plattform - men vi er så vant til forelesningen som den sentrale leveransen at vi kanskje er litt blinde for at det finnes alternativer, som gir studentene mer fleksibilitet og muligheter for å tilpasse til eget tempo.   

Et campus er selvfølgelig viktig for læringsmiljøet og for den sosiale kontakten og studiemodningen. Ingen tvil om det.  Et studiemiljø handler om interaksjon. Men mye av den rene undervisningen kan like gjerne foregå online og løsrevet fra en klassisk tre-timer-i-et-auditorium-modell.   En kombinasjon av fysisk og online læring - også kalt blandet læring eller blended learning, er etter min mening et stort fremskritt, noe mine egne erfaringer fra i høst har vist.   Skal du lære deg en statistisk modell kan du like gjerne gjøre det online, men skal du diskutere fremgangen i en prosjektoppgave bør du kanskje gjøre det i et grupperom.  Og vår rolle som kunnskapsformidlere kan bli mye mer effektiv fordi vi kan gi studentene mer av det de har mast om i årevis: Tilbakemeldinger. 

Jeg baserte min søknad om dosentur på en blanding av akademiske prestasjoner inkl. en doktorgrad, og på en lang rekke undervisningsoppdrag både for mediebransjen og for andre akademiske institusjoner, samt   på utvikling av ulike undervisningsopplegg på BI.  Komiteens vurdering var at jeg "erklæres utvilsomt kompetent som dosent i medieledelse".  Det er tilfredsstillende å vite at en sakkyndig komité har vurdert mine kvalifikasjoner og finner at det holder til å bli dosent.  Og jeg håper at flere undervisere finner glede i å forsøke å kvalifisere seg for denne tittelen. Og på engelsk er den oversatt til Teaching Professor. 

Jeg hadde min tiltredelsesforelesning den 27.11.2020 og det var en god følelse endelig å kunne markere at det langsiktige målet var nådd.   Jeg skal gjøre mitt beste fortsatt. 

Slapper av etter tilstredelsesforelesningen på Zoom den 27.11.20

En høst på ZOOM

 Jeg er inne i mitt siste år som aktiv akademiker og yrkeslivet som sådan.  Neste år blir jeg dosent emeritus og da blir det vel mer sporadiske turer inn i auditoriet - dersom jeg innkalles fra reservebenken.

Jeg savner energien og summingen i auditoriet - forventningen til læring og gleden over lyden av ung energi.  Siden i mars har det vært hjemmekontor med PC og to skjermer og en monitor til venstre.  Studentkontakten er små bilder i rutenett i beste fall.  Det syntes i starten å være en slags konsensus om at Zoom var en styggedom som ødela både konsentrasjon og læring.  Men det er slett ikke sikkert at det er så ille som man ville ha det til.

For eksempel har jeg i mitt fag - strategi - kunnet jobbe mye mer fleksibelt og gi studentene bedre service enn før:  Jeg har spilt forelesningene inn på video og lagt ut etterpå.  Jeg har satt opp flere veiledningsøkter som har vært gjennomført veldig smidig, og jeg har fått høy score på mine forelesninger gjennom hele høsten.  Det har også vært mye enklere å få med gjesteforelesere på kort varsel. Og studentene har vært mer aktive gjennom chatten enn de var i auditoriet.  Terskelen for å spørre er lavere på chat.

Her ser du oppsettet med to skjermer og en monitor til venstre.

Når jeg spør studentene om de vil ha zoom eller strømming fra auditoriet er det zoom som vinner.  Dette fordi det er lettere å få tilbakemelding.  Det har også vært enklere for meg som faglærer å bruke zoom i veiledninger - både åpne større veiledninger og individuelle.  Og ber man om å slå på kameraet så gjør de fleste det. 

Men zoom gjør det også mer intenst og tildels slitsomt.  Jeg har funnet ut at det hele dreier seg om å være kortere, mer direkte og tenke på det mere som et talkshow enn en forelesning.  Da blir det straks mye bedre for alle.

Jeg tror at den nye normalen for læring blir at det nå endelig blir mye mer bruk av digitale løsninger.  Rollen som foreleser forandrer seg fra rene forelesninger - en til mange - til mye mer dialog.  Rent fagstoff kan legges som instruksjonsvideoer og så kan tiden brukes til "læringsreisen" der foreleser og student kommuniserer og utvikler faget.

Når campus igjen åpner kan det bli et sted for sosial kontakt, læring i mindre grupper og veiledning.  Forelesningen etter klassisk format blir det nok mindre av - selv om gamle ringrever kan lengte etter summingen i det STORE auditoriet. 

Koronarefleksjoner

Den 12. mars 2020 ble det forandringer for oss alle. For oss på BI som driver med undervisning og forskning ble det plutselig hjemmekontor over natten.  Vi var midt i avslutningen av forelesningssesongen og midt i veiledning og eksamensforberedelser.   Det ble en rundvelv og vi var operative på ZOOM i løpet av få dager.  Jeg tok med meg viktige pensumbøker, laptop og noe småtteri og etablerte hjemmekontor på kjøkkenbordet.  Nå kan jeg drive like effektiv undervisning hjemmefra som om jeg hadde sittet på kontoret på campus.

Det har gått overraskende bra - og det har faktisk vært givende også.  Digitaliseringen i undervisningen fikk et kjempeløft framover og det er ikke bare ulemper med det.  Fra tidligere er jeg vant med nettundervisning og har trivdes meget godt med det,  så for meg var ikke overgangen så stor.  Jeg ser at digitaliseringen nå gjør at vi på mange måter kan komme nærmere studentene.   I stedet for å stå i en forelesningssal og lire av oss lærestoff som bare i begrenset grad blir notert og husket, kan vi lage opplegg med videopresentasjoner der studentene kan se på egen tid og så mange ganger de vil.  Så kan vi bruke kontakttiden med studentene på det som i årevis har vært etterlyst - tilbakemeldinger.   Vi kan lage læringssekvenser som vi kan kommunisere med studentene på enten gjennom webinarer i realtid - såkalt synkron undervisning, eller ved asynkrone løsninger med chatfunksjoner.  Vi kan teste kunnskaper gjennom quizzer og refleksjonsoppgaver.  ZOOM gir også muligheter for såkalte breakout-rooms der studentene kan diskutere i små grupper for så å avrapportere.

Selvsagt er det slik at studentene savner det sosiale livet på campus.  Det gjør jeg også.  Men når vi nå åpner opp igjen så kommer vi mest sannsynlig til en "ny normal" der digitale elementer kommer til å spille en langt større rolle enn tidligere.

Jeg underviser mest 3.års bachelorstudenter i strategi.  Det betyr at de over noen uker skal sette seg inn i en bedrifts situasjon og foreslå en strategi for de neste årene - hva bedriften skal utvikle og leve av.  Under arbeid med prosjektoppgaven har studentene behov for langt mer veiledning enn det jeg kan gi ved å forelese tre timer hver uke.  Nå kan jeg hive ut forelesningene til tematiske videointroduksjoner.  Så kan de lese i boka, og så kan de kommunisere med meg på nett.  Mye mer effektivt og lærerikt og de kan lettere unngå å gå i noen åpenbare feller.  Møtet med studentene kan også foregå fysisk i små grupper (om koronasituasjonen tillater) på campus.   I det hele tatt kan samspillet mellom det digitale og det fysiske bidra til mye mer effektiv læring og bedre kvalitet. Vår rolle går fra å være "sage on the stage" - orakel på kateteret, til å bli "guide on the side" - veileder på kunnskapsreisen.

Koronasmitten er lumsk og farlig.  Den digitale smitten ønskes velkommen.

Korona-effekten: 60% flere sidevisninger

En av mine samarbeidspartnere i Sverige har delt noen data med meg fra noen viktige svenske aviser.  Disse viser med all tydelighet det store behovet det er for informasjon i disse koronatider. Selv om svenskene har valgt en annen strategi for å håndtere virusutbruddet tror jeg ikke at det er så stor forskjell i behovet for informasjon om så stor dramatikk som dette.

Jeg har tallene for daglige sidevisninger og jeg har indeksert det slik at hele januar måned = 100.  Da ser vi av figuren at det topper seg den 14. mars med over 60% fler sidevisninger enn januarsnittet.  Dataperioden er fra 1. januar til og med i går - 7. april.

Det er ingen tvil om at behovet er der og at mediene har en jobb å gjøre.  Derfor er det viktig at det legges til rette for at mediene kan gjøre denne jobben. 

Den blå linjen er dagtallene og den røde linjen er et 7-dagers glidende gjennomsnitt.

Tipper at tallene i Norge følger samme mønster.

Store utfordringer for avisene - 84% sier negativ annonseutvikling

I løpet av helgen har jeg fått svar fra 105 avisledere på min undersøkelse om situasjonen nå under koronakrisen.  Det er store utfordringer i bransjen.  65% har planer om permitteringer, noen har allerede gjennomført det. 20% er foreløpig usikre.  Og på viktige parametre som digital lesning og annonseutvikling ser det ut til at det er de minste avisene som har det verst.   Konsernavisene (spesielt Amedia) ligger bedre an på digital lesning og rekruttering av digitale abonnenter enn de øvrige avisene.

97% praktiserer hjemmekontor i avisen og halvparten av lederne jobber selv fra hjemmekontor.  Kontakten opprettholdes med variasjoner av zoom, teams, skype og andre samarbeidsløsninger og den digitale kommunikasjonen er tilstede overalt.

Forøvrig er det store utfordringer på den viktige annonseutviklingen. Med høy grad av papiravhengighet er det vanskelig for avisene å opprettholde lønnsomheten når den viktigste inntektskilden er sterkt redusert eller borte.  Hele 84% av lederne svarer at det er meget negativ utvikling av papirannonseringen.  Og den digitale annonseringen er bare håret bedre.

Det som holder lederne våkne om natta er permitteringer og kostnader, og hvordan man kan kutte uten å dra for mye negativt med seg.   Det å kompensere for bortfall av annonseinntekter i den nåværende situasjonen er så godt som umulig.

Samtidig kommer sikkert denne situasjonen til å gi en dytt i ryggen til fortsatt utvikling av digital distribusjon.  Det kan godt hende at den knekken vi har ventet på i distribusjon og trykk nå kommer og vil føre til varige endringer i hvordan aviser utvikles og presenteres.

Nattsvart annonsemarked for avisene - permitteringer på gang

Tidligere i dag kom meldingen om at Mediebedriftenes Landsforening ber om 1 milliard i støtte til mediene.  Det kan nok bli nødvendig slik forholdene er nå.   600 mkr av dette er kompensasjon for bortfall av annonseinntekter.  Hjelpe meg - når inntektene blir borte blir det omstilling i ekspressfart - om det i det hele tatt er mulig.

Jeg er i ferd med å gjennomføre en undersøkelse til avisene for å finne hvordan utviklingen blir for dem og det bildet som tegner seg er ganske så skremmende. Jeg har noen foreløpige tall:  Over 60% av avisene sier at det er aktuelt med permitteringer blant de ansatte, og over 80% av avisene sier at det er meget negativ utvikling i annonseringen på papir, og det er en smule mer positivt på digital annonsering.  Og halvparten av topplederne i avisene jobber fra hjemmekontor.  Det er mye Skype og Teams for tiden.

Mediene har en utrolig viktig samfunnsrolle nå i denne situasjonen vi er i, og det er viktig at infrastrukturen på profesjonell og redaktørstyrt informasjon og kommentarer er til stede.  Og det er spesielt de mindre lokalavisene som vil være  mest utsatt når annonsekronene forsvinner.

Denne saken blir oppdatert etterhvert som jeg vet mer.

Hvordan lykkes med endringsledelse? – 10 punkter som kan hjelpe deg

I endringenes tid

Teknologi, globalisering, klimatilpassing, kunstig intelligens og koronavirus.  Det er ingen ende på utfordringer å ta tak i og som krever at vi endrer oss - planlagt eller ikke: 

Det finnes hyllemeter med litteratur om endringsledelse.  Det aller meste handler om å gå fra en tilstand til en annen: Etablere et grunnlag for endring, gjennomføre den – og så sørge for at den sitter der den skal.     Her er noen punkter å tenke over:

Nummer 1: Glem ikke helheten

En endringsprosess som omfatter en del av virksomheten vil også ha betydning for resten. Forandres produktmiksen så forandres også markedsføringen. Det er viktig å tenke helhet slik at det ikke oppstår utilsiktede skjevheter.  Glem enkeltdelene – vurder helheten.

Nummer 2: Toppledelsens engasjement er avgjørende

Enten det er top-down eller bottom-up i en endringsprosess er det viktig at toppledelsen kommer seg ut av «julebordstalene» og lever med forandringen. Uten at toppledelsen viser vei mister man iallfall tre ting:  Før det første så vil endringen mangle visjon eller retning.   For det andre – det er viktig at samarbeidspartnerne internt er på plass. Endringsagentene må ha toppledelsens støtte ellers å blir hele prosessen hengende i luften. Og for det tredje:  Det må finnes en maktbase for gjennomføring.  Og igjen må toppledelsen støtte opp:  Uten at de som tar beslutningene har forankring i toppledelsen er det garantert at prosessen går galt.

Nummer 3: Tverrfaglighet er viktig

Ingen klarer dette alene.  Dersom en endring skal gjennomføres må det være med folk som både kan se det rent tekniske og materielle, og dem som kan se det menneskelige og kulturelle.  Systemer er en ting – mennesker og holdninger noe helt annet.  Gjennom mange år har jeg sett at de kulturelle forholdene oftest er avgjørende for om en endringsprosess blir vellykket. Og respekten for ulike fag er viktig. 

Nummer 4: Det handler om folka

Det er fire forhold som betyr noe for å få med menneskene i prosessen: Åpenhet, kommunikasjon, involvering og myndiggjøring.  Det siste vil si at man får gjøre ting på sin måte og ikke i detaljstyring. 

Nummer 5: Løft deg etter håret – men ikke riv det av deg

Det er viktig med klarhet og ambisjoner. Men man må se at man kan lykkes. Derfor må man jobbe med flere horisonter.  Kortsiktige og taktiske for å ta hjem de små gevinstene, men også langsiktig for å holde kursen stø mot det målet der fremme som også alltid beveger seg.  Femårsplaner er nok litt for ambisiøst, men å se rundt hjørnet og ikke bare la seg drive med er iallfall bedre enn å sitte helt stille og la seg styre bare av begivenhetene.

Nummer 6: La radaren gå: Du må endre på ting hele tiden.

Jeg hadde en gang en kollega som ventet på «normale tider».  Jeg tror han ventet forgjeves i 30 år. Endringer handler om å finne triggere for endring, kommunisere den og mobilisere for endring på gjentatt basis.  Det gjelder å ha et radarbilde av omgivelsene og handle deretter.  Få med organisasjonen og kommunisere endringsperspektivet om og om igjen.

Nummer 7: Få med de rette forandringsagentene.

Vi hører stadig at det er vanskelig å få med folk på endringer.  Løsningen ligger ikke i å få med absolutt alle – det går nok aldri, men å få med folk som er flinke til å kommunisere og som har respekt i organisasjonen for det de holder med på.  Folk vil reagere på ulik måte med endringer. Noen vil hoppe opp og ned av glede – andre vil gjemme seg - og andre igjen vil være aktive og høylytte motstandere.    Og har man ikke endringsagenter allerede må man rekruttere og lære dem opp.

Nummer 8: Det finnes ingen enkel oppskrift

Ikke alle strategioppskrifter passer for alle.  Min erfaring er at forandringsprogrammer må tilpasses enhver organisasjon og dens forutsetninger.  Det finnes mange modeller og verktøy, og de er en god hjelp i strukturering – men til syvende og sist er det en tilpasset modell som gjelder, slik at folk kan kjenne seg igjen og identifisere seg med det.

Nummer 9: Som sagt: Det handler om eierskap.

Vi har vært inne på det før.  Det handler om at medarbeidere gjennom kommunikasjon og innsikter, gjerne fortalt gjennom både historie og kultur får eierskap til problemene og behovet for endring.  Jeg har sett flere eksempler på at ledelsen i starten drar til med informasjon og store lovnader og så deretter forsvinner de i lang tid.  Eierskap krever kommunikasjon og tydelighet – og at man er overbevist om at toppledelsen og ledelsen for øvrig er med hele veien.

Nummer 10: Det handler også om muligheter, utfordringer og å ha det gøy

Hjelper du folk, eller legger til rette vil du mest sannsynlig få positivitet tilbake.  Det kan være både slitsomt, overveldende og vanskelig å være endringsleder.  Samtidig gir det glede og grunnlag for å feire når man ser at man lykkes.   Det er sagt at når det blåser er det noen som tar skjul og andre som bygger vindmøller.   Ved siden av alt alvoret kan både humor og fleip være viktige kanaler for utlufting.  En god latter i godt selskap gir energi.  

Mange nyanser i det lokale mediebildet – og storbyene er svekket

Mer fra aviskatalogen

Jeg fikk mange reaksjoner på min forrige bloggpost om det svekkede mediebildet – basert på den klassiske Aviskatalogens spredningsanalyse.  Jeg har oppdatert databasen min med tall fra Landslaget for Lokalaviser og det forandret totalbildet marginalt.  104 svekkede kommuner ble til 95.
Vi vet jo alle at opplaget (abonnementene enten på papir eller digitalt) ikke spiller den største rollen i mediebildet lenger, men den er allikevel et visst uttrykk for en stabil rekkevidde i et lokalsamfunn, om vi kan bruke den formuleringen.

Jeg har sett litt mer på noen nyanser i mediebildet – og jeg har tatt for meg den lokale medierepresentasjon i de største byene, pluss noen andre interessante kommuner og regioner.

De fire store byene - er de store avisene virkelig så store?

La oss begynne med hovedstaden.  Der er Aftenposten størst med et opplag på 95.000. Det gir en dekning på 27% av husstandene.   Om vi tar med Dagsavisen, Akers Avis Groruddalen og Nordstrands avis så blir det samlede opplaget på 120.000 og en dekning på 34%.  Ut over dette leses Morgenbladet, Klassekampen, Finansavisen, Dagbladet og Vårt Land.  DN og VG er ikke med her.  De har valgt å gå ut av aviskatalogen - men er der allikevel.  Men den direkte redaksjonelle stemmen om Oslo når altså i opplagets form fram til bare en tredjedel av Oslos borgere.   Før du hyler for høyt om VG+ og andre digitale løsninger – bli med en stund til.

Går vi til Bergen er situasjonen en litt annen:  Her har vi to aviser – Bergens Tidende og Bergensavisen som til sammen har en bruttodekning på 49%.  I tillegg kommer fire andre lokale aviser fra regionen som til sammen gir et opplag som representerer en husstandsdekning på 56%.  Her er de lokale stemmene sterkere.  I tillegg er Aftenposten på tredjeplass og både Morgenbladet og Klassekampen er representert blant de 10 største avisene i Bergen.  Og flere aviser er superlokale i kranskommunene slik at det ikke ser så galt ut.

I Trondheim regjerer Adresseavisen med 38.000 eksemplarer og 37% dekning. Her er det ingen (foreløpig – men det er jo startet en nettavis) nummer to avis med.  De vanlige meningsbærende Osloavisene er representert og et par aviser fra kommuner utenfor Trondheim.   Samlet lokaldekning blir bare 38%. 

I Stavanger er Aftenbladet med sine 26.000 eksemplarer i en dekning på 43%. Og tar vi med Rogalands Avis i tillegg så får vi en dekning på 46%.  En annen lokal tittel er representert – Strandbuen – men den har liten innflytelse i selve Stavanger.  Og igjen er det Oslobaserte meningsaviser som fyller opp blant de 10 største avisene i kommunen. Regionalt sett har vi en variant her i og med at nabobyen Sandnes har sin Sandnesposten, som sammen med Aftenbladet gir en bruttodekning på hele 75%.  Her er det helt sikkert en betydelig dobbeltdekning. 

Knivskarpt i Skien

Det er en annen interessant kommune som har lang historie for knivskarp aviskonkurranse – og det er Skien.  Her er det to aviser – Telemarksavisa og Varden som opp gjennom årene har byttet plass en rekke ganger opplagsmessig, og hvor TA nå leder.  

TA har nær 8.000 eksemplarer og Varden 7300.  Det gir en samlet husstandsdekning på 61%, og tar man med Porsgrunns Dagblad også så er det 63% lokal dekning.   Da ser vi at det samlede bildet er helt annerledes enn i storbyene – og det gjør selvfølgelig noe med muligheten for å nå fram og sette dagsorden.  Også her er meningsavisene fra Oslo godt representert.

«Ål inclusive»

Avslutningsvis vil jeg ta fram to eksempler sett fra en annen vinkel.

Hallingdølen er en avis som var tidlig ute med å ta betalt for digitalt innhold – det de kalte for «Ål inclusive».  Det kommer en sterk røst fra Ål – mer enn Hellbillies.  Hallingdølen dekker de seks kommunene i Hallingdal med en dekning som varierer mellom 53% (Hemsedal) og 73% (Ål).  Ingen tvil om at Hallingdølen er en sterk røst i Hallingdal.  Samtidig er det slik at en tredjedel av opplaget til Hallingdølen går utenfor dalen. Faktisk er utflyttede hallinger i  Oslo Hallingdølens femte største abonnentgruppe, og avisen er representert i 238 kommuner over hele landet.

Nationen i klemma

Nisjeaviser har jo vært en vekstsektor i flere år – men ikke for landbrukets avis Nationen.  Det finnes vel ikke en annen avis som er så syltynt representert rundt om i landet som den. Deres 15000 eksemplarer lander i 399 av 422 kommuner i Norge, og størst av alle er Oslo med 952 eksemplarer – sannsynligvis Regjeringskvartalet - fulgt av Ringsaker med 276 eksemplarer og Steinkjer med 195 eksemplarer. Og så er det spredt over hele Norge men mest på Østlandet.   Dette er en avis som er helt avhengig av mediestøtte og som sannsynligvis kan rammes sterkt av omlegging av Postens distribusjon fra juli 2020.  Vi trenger Nationen, men den er et godt eksempel på en avis som er under press fra flere hold.

Vi får håpe på det digitale abonnementet

Det finnes en trøst i at opplaget ikke representerer mediemangfoldet i sin helhet, men at det finnes digitale løsninger som ikke fanges opp av den klassiske opplagsstatistikken.   De digitale abonnementsløsningene knyttet opp mot mobiltelefonen og nettbrettene blir stadig bedre, og vil etterhvert overta - men det haster, fordi det er snart ikke økonomi igjen i den klassiske papirbaserte opplagsmodellen.   

I en landsrepresentativ undersøkelse fra august 2019, om hvor man ville finne informasjon ved store hendelser i en kommune så svarer 47% av befolkningen at de ville få dette på den lokale avisens nettutgave – lavest i Osloregionen med 25% - men der kommer VG inn med 20% alene.    Høyest på øvrig Østlandet med 59%.  Og her spiller ikke NRK noen særlig rolle (9%).    Mer om dette i en senere artikkel.

Lokalavisbildet er variert, og det kreves nøyere analyse av hver enkelt kommune for å danne seg et komplett bilde.  Men de klassiske opplagstallene gir oss fremdeles en pekepinn.

104 kommuner har svak mediedekning

En fjerdedel av norske kommuner har svak mediedekning. Det er ingen tvil om at mediemangfoldet i Norge er truet.  Og med det mener jeg mangfoldet av redigerte medier som skal gi et balansert bilde av det som hender av stort og smått.  Dagens mediekonsum består av redigerte og uredigerte medier, og det kan være vanskelig å skille mellom falsk og korrekt informasjon.

Vær med på en liten reise inn i avisverdenen i Norges 422 kommuner (før kommunesammenslåingen 1.1.2020):

Det finnes en statistikk fra Aviskatalogen (www.aviskatalogen.no) som viser hvor mange aviseksemplarer som dumper ned i en bestemt kommune.  Dette er både papiraviseksemplarer og digitale eksemplarer som det er abonnert på. Samlet sett gir dette et uttrykk for hvor mangfoldig og sterkt de redigerte mediene står i forhold til antall innbyggere i kommunen.    

En indeks for mediestyrke

Jeg har konstruert en indeks for mediestyrke som er bygget opp av følgende komponenter:

·         Antall avistitler – uansett utgiver – som distribueres i kommunen

·         Brutto dekning av alle disse avisene i forhold til antall husstander i kommunen

·         Største lokalavis’ dekning i kommunen. 

Så dersom vi tenker oss at 76 aviser distribueres til kommunen og at disse dekker til sammen 110% av husstandene, og at den lokale avis har en dekning på 66% så får vi et styrketall på 55.

Regnestykket er:  76 x 1,1 x 0,66 = 55.

Når vi så vet at gjennomsnittet for landet er 25 får vi en indeks på 222% (55 : 25 x 100). Dette er en robust og god kommune – og det er Kragerø som er brukt som eksempel.  Her har Kragerø Blad Vestmar en lokal dekning på 66% og i tillegg er både Telemarksavisa og Varden ganske godt representert.  I tillegg kommer riksaviser som Aftenposten, Dagbladet, Vårt Land og Klassekampen – så i denne kommunen er det ingen problemer med mangfoldet.

Men la oss så se på en kommune i den andre enden av skalaen:

La oss ta Sykkylven i Møre og Romsdal.  Her er det 53 titler og en brutto dekning på 55%.  Lokalavisen ligger på 41% og dermed blir styrketallet på 12 og indeksen på 48%.  Ser vi på detaljene for denne kommunen finner vi at det er Sunnmørsposten fra Ålesund som har dekningen på 41%, fulgt av Aftenposten og Vårt Land.  Så kan man spørre seg hvor interessert Sunnmørsposten er i å dekke kommunestyret i Sykkylven. Lokalavisen Sunnmøringen har bare 37 eksemplarer i Sykkylven og kommer jo ut på Stranda.  Med all respekt for Sunnmørsposten så er Sykkylven en kommune som ikke har spesielt stort mediemangfold.    Her er det en oppdatering av dataene - se nederst i artikkelen.  Det handler litt om datagrunnlaget. 

Landets beste kommune er Kvam i Hordaland med en lokalavisdekning på 82% fra Hordaland Folkeblad samt 34% dekning fra Bergens Tidende.  67 aviser er distribuert, bruttodekningen er på 142% og lokalavisen på 82%.  Da blir indeksen 311%.  Helt i den andre enden finner vi Loppa kommune i Finnmark med 15 aviser, 50% bruttodekning og en lokalavis på 23%.  Der er indeksen 7%.

Grønne og røde kommuner – bare 30 kommuner har god mediedekning

For å forenkle og samtidig skape oversikt har jeg satt sammen en tabell der jeg har gitt kommunene en farge etter mangfoldet målt som vist ovenfor.  Grønne kommuner er på 200% og oppover, gule kommuner er 100% til 199%, orange kommuner er fra 50% opp til 99%, og røde kommuner er alt under 50%.

Og da blir tabellen slik:

Type	Antall kommuner	Prosent
Grønn	30	7 %
Gul	144	34 %
Orange	144	34 %
Rød	104	25 %
Totalt	422	100 %

Dette er tall bare fra Aviskatalogen.  Dersom vi tar med tall fra Landslaget for Lokalaviser også blir antallet røde kommuner redusert til 95.  Det store bildet blir det samme.

Og fordeler vi det hele etter fylke får vi følgende oversikt:

Fylke	Grønn	Gul	Orange	Rød	Totalt
Akershus	3	9	7	3	22
Aust-Agder	3	5	5	2	15
Buskerud	1	10	9	1	21
Finnmark		3	5	11	19
Hedmark	3	5	13	1	22
Hordaland	3	15	10	5	33
Møre og Romsdal	3	11	11	10	35
Nordland	1	6	11	26	44
Oppland	3	13	8		24
Oslo		1			1
Rogaland	1	15	6	4	26
Sogn og Fjordane	3	7	13	3	26
Telemark	2	9	3	4	18
Troms		3	5	16	24
Trøndelag	4	11	25	10	50
Vest-Agder		5	6	4	15
Vestfold		8	1		9
Østfold		8	6	4	18
Grand Total	30	144	144	104	422

Går vi inn i tabellen ser vi at Nordland, Troms og Finnmark er har mange svake kommuner, mens for eksempel Oppland og Rogaland er bedre stilt.  Det er bare Oppland, Oslo og Vestfold som ikke har røde kommuner.  Trøndelag har flest grønne.

Hva med nettet?

En innvending man vil komme med er at nettet vil kompensere for mye av dette.  Vi vet jo at VG når frem til over 50% av befolkningen hver dag og at NRK også er sterke.  Så tabellen viser ikke at befolkningen er uinformert – men – et svekket lokalt medietilbud vil svekke lokaldemokratiet. Og med Postens omlegging av distribusjonen og økte kostnader til trykk og distribusjon så vil mediestyrken i Norge sannsynligvis bli enda mer svekket.  På toppen av det hele stikker Facebook, Google og andre av med annonsekronene som skulle vært med på å finansiere journalistikken.  Fremtiden ligger i betalte abonnementer, og oversikten ovenfor viser at det er fare på ferde.

SYKKYLVEN ?

NBNB:  En liten sluttkommentar:

Det er en statistikk også fra LLA ( Landslaget for Lokalaviser) som ikke rapporteres sammen med Aviskatalogen, som dette blogginnlegget baserer seg på.  Siden jeg hadde Sykkylven som eksempel så viser det seg at der finnes jo Sykkylvsbladet ,som har en lokal dekning på 64%.  Det forandrer indeksen mye - fra 48% til hele 155%.  Dermed går Sykkylven fra rød til gul gruppe i oversikten over.    Ikke helt lett å holde oversikten over spredning - nei.  Men rett skal være rett, og da er det slett ikke så galt som avsnittet over kunne tyde på.