Fem spådommer om 2023

 Det er tiden for spådommer og det er jo en øvelse med feilmargin så det holder. Jeg har jo i årevis vært kalt en "dommedagsprofet" for avisene. Jeg har trodd på trenden om at papiravisen går mot slutten iallfall i 10 år.  Og den kurven jeg har tegnet om opplagsutvikling for papir har tildels slått til ganske presist. Men nå er det, med noen få unntak, game over for papiravisen som selvstendig opplagskomponent.  De fleste abonnementer er nå digitale eller kombinasjoner papir/digital. Noen riksaviser som Klassekampen, Nationen og Vårt Land har fremdeles landsomfattende papirdistribusjon, men det svinner sakte men sikkert også her.   Fremtiden er digital håkke som. Og med internasjonal konkurranse om mediepengene. 

Jeg har laget fem spådommer om 2023 - og så får vi se om det holder:

PAPIRAVISEN GÅR MOT SLUTTEN - KANSKJE?

Med en vesentlig økning (det sies 80%) for avispapir, og med distribusjonskostnader (drivstoff) og strømpriser (trykk) så skal det godt holde å drive papiravisene i lengden.  Det har vært flere aviser som har lagt om til færre dager pr uke i 2022, og flere blir det i 2023.  Jeg tror også at noen av de store kommer til å gjøre det.  Og kanskje kommer det som et samlet bransjeutspill også.  Digitaliseringen er sannsynligvis kommet langt nok til at det kan være bærekraftig - med noen unntak.  Myndighetene gir jo fortsatt håp i pressestøtten og momfritaket for medieinnhold kommer fremdeles til å bli opprettholdt.

Og husholdningene vil kanskje også legge avisabonnementene under sparekniven.  Netflix vinner over lokalavisen - kanskje. 

Den viktigste kapitalen er tillit hos publikum - og den er fremdeles heldigvis høy. 

ANNONSEMARKEDET FLATER UT

For papiravisene spår IRM stor nedgang i 2023.  Og papirinntektene er såvidt jeg kan se det nesten nede på en tiendedel av hva det var i toppåret 2008,  Det er nettet som er den store vinneren, men også her ser vi tendenser til utflating.  Så totalt sett blir det tøffere for mediene og avisene bare av den grunn. Det er så mange medier og mediemuligheter nå at avisenes dominante posisjon forlengst er over.

Se bare på denne kurven over dagspressens annonsering iflg IRM (Medienorge.uib.no).   2022 prognosen er min. 

MYE DIGITAL PRODUKTUTVIKLING

Nød lærer nøgen kvinde at spinde.  Necessity is the mother of invention.  Jeg tror at vi kommer til å se en oppblomstring av nye og spennende multimediale fortellerteknikker.  Vi ser det allerede med grafikk. Ved siste valg var det gedigen dekning som ga oss detaljer bare timer etter at valglokalene var stengt. 

Og vi har hatt smittekurver og nå strømpriser fra time til time. Alt er relevant informasjon for publikum. Bruk av lyd og video tror jeg har en stor fremtid foran seg.  Men det tar tid og ressurser. Men teknologien er så god at det kan produseres både raskt og billig.  Det betyr at man vil våge å teste og utvikle i stort og smått - og det kan være en viktig fremtidsøvelse for avisene.   Da blir man fremdeles lim og lupe i samfunnet.  

MER SAMARBEID I BRANSJEN

Mediebedriftenes Landsforening gjør en god jobb i å holde bransjen sammen.  Og samarbeid har det vært god tradisjon for i de 45 år jeg har vært i bransjen. Jeg tror at vi vil se nye initiativer i 2023 blant annet innenfor cyberområdet, trykk og distribusjon.  Det kan godt hende (ref første punkt) at de mørke økonomiske skyene gjør at både oppkjøp, sammenslåinger og samarbeid på kryss og tvers mellom konsernene kan ta nye former.   Om det skal gjøres et større grep om papiravisene er det kanskje i fellesskap at dette skal skje. 

OMORGANISERINGER OG LEDERSKIFTER

Med forandringer på alle bauger og kanter kan det vel røyne på for noen hver. Gamle sannheter går ut på dato og det kan kreves både ny energi og kraft til å stå i den økonomiske stormen som kommer. Og da er det gitt at det vil blåse mest på toppen.   Jeg tror at dersom man ikke har kraft eller lyst til å stå på for fullt så skal man overlate til nye krefter.  Omorganiseringer tilfører alltid noe nytt - nye perspektiver og ny energi. Og det gir samtidig muligheten for å redefinere en kanskje sliten strategi.   Jeg har hørt at det i noen konserner er "strekk i laget" - stor forskjell på lederkvaliteter. Og da skal man kanskje benytte muligheten for å endre management.  Det mantra som jeg har dratt i mange av mine foredrag er disse fem:  

1. Gå foran med et godt eksempel og din egen lederfilosofi.  

2. Ha en klar visjon om hvor du vil. 

3. Still spørsmål hele tiden ved status quo.

4. Du må ha med deg folka - kommunikasjon er viktig.

5. Motiver individer og grupper - og feire små og store seire.

Ønsker alle mine lesere en riktig God Jul 

Byr på en liten jazzlåt fra den trioen som jeg er medlem i  - have guitar will travel...

Trio33

 

Pessimismen brer seg

Interessant å se Finans Norges forventningsbarometer. Det har aldri vært lavere på 30 år, selv om det har gått opp og ned. Det er jo et paradoks at AS Norge går veldig bra, mens borgerne skalker lukene finansielt. Men med et godt liv over mange år i vekst går det mot smalhans, og det tar man konsekvensen av. Du kan lese mer her .  Nå blir det spennende med Black Week og julehandelen som man er så avhengig av i mange bransjer.

Å spille jazz betyr mye for meg

Som mange av mine venner vet så har jeg holdt på med musikk i "alle år". Begynte å spille i band som 14-åring (1965) på en elgitar og senere el-orgel, og drev med det inntil studiene krevde sitt.  Et hyggelig minne fra den tiden er jo at et av bandmedlemmene i dag er bedre kjent som den folkekjære Jonas Fjeld.  Det var i gymnastiden 1967-69 at vi spilte sammen.   Etter det forsvant musikken ut av dagliglivet mitt, med studier, jobb og familieliv - men aldri helt ut av tankene. Kjøpte meg et keyboard og fusket litt rundt i C-dur men det ble jo aldri noe ut av det. Kan jo ikke noter så det ble å "spille vilt" som min mor sa det. 

Total Guitar: Men etter mange år begynte jeg for en 25 år siden å plukke fram gitaren igjen. Ved hjelp av et engelsk gitarmagasin jeg plukket opp på en flyplass,  og hadde CD med backing tracks, og noen investeringer i utstyr, kom jeg igang.   Det ble blues og jazz til backingtracks innkjøpt på CD fra USA og England.  Klienter av meg vil huske at jeg i mange år delte ut innspilte CD-er som julegave, og som jeg spilte inn i studio.   Et av albumene var til og med med Winnæss/Calmeyer kvartett.  Et kjært minne fra da jeg fylte 50.  Ola Calmeyer er jo ikke blant oss lenger. 

Noen bransjefolk vil også kanskje huske at vi "rasket sammen" et bluesband på MBLs markedsseminarer.  Vi spilte i Kristiansund, Kristiansand, Tromsø, Trondheim og Bergen. Bare aktive bransjefolk i bandet som til og med fikk navnet Bluesens Gang. (gjett hvem som var sponsor). 

Jeg reiste senere på gitarkurser i England med topp West-end studiomusikere og lærte en god del av det.  Læring og jamsessions i timevis over en hel uke styrket musikkgleden.  Ble mye tryggere i å spille etter besifring (kjente jo grepene fra før - C7 og Gm og sånn,  men C6/9 og  G13 var det verre med). Noen liker jo ikke akkorder med tall i.

Etter flyttingen til Bergen i 2015 fortsatte jeg med å pusle med  med mitt lille hjemmestudio.  Og gitarsamlingen var jo allerede ganske stor, selv om flyttingen gjorde at jeg kvittet meg med mye utstyr. 

Jeg spilte litt på julesamlinger og sånn på BI for gode kolleger og det var jo gøy det. 

Vendepunktet i 2019

En nabo flyttet inn, og  som viste seg å være en proff kontrabassist ved navn Rolf Prestø.  Han er meget kjent i jazzmiljøet i Bergen og har i årevis reist land og strand rundt med Riksteatret og mindre grupper på skoler og andre arrangementer.  Som pensjonist deltar han litt her og der - men så har altså det hendt at vi har funnet sammen i musikken.  Og nå er det kammerjazz for alle pengene.  Han bor i den andre enden av korridoren der jeg bor og kommer med bass og forsterker en gang i uken og så har vi et par fine timer med musikken vår.   Jeg har redusert gitarsamlingen til noen ganske få - solgte min Gibson 335 og investerte i en Furch nylon jazz gitar. 

Og så kom det helt store:  

I 2021 fikk jeg forespørsel fra en kollega på BI campus Bergen om vår lille duo kunne spille på eksamensavslutningen for Master og Executive.  -  Og så har jeg en niese, sa hun,  som er veldig flink til å synge - kanskje hun kan være med?  - Send henne ned til meg, sa jeg og tenkte at jaja - hvordan blir nå det.

Men Rolf og jeg ble jo helt satt ut av den stemmen som denne 33-åringen kom med.  Den unge, vakre Karina dukket opp og det ble jo mildt sagt suksess med oss tre i trioen - som nå har navnet Trio33. 

 Navnet på gruppen spiller på hennes alder da hun dukket opp og at vi øver i gatenummer 33.  Hun elsker å synge jazz og vi har etterhvert utviklet et fint repertoar med klassiske jazzsanger og litt nytt - i egne arrangementer.  Og vi har allerede hatt noen opptredener.   Musikk går virkelig på tvers av generasjoner.  Bildet nedenfor er fra sist fredag da vi spilte på Master of Science gradueringen på BI i Bergen.  Fotografen traff godt med dette bildet synes jeg. 

Og vi er blitt veldig samspilte og det låter godt. 

Foto: Thor Brødreskift

Og her er et kort utsnitt av hvordan dette låter.  

Schibsted må spare millioner

 Det var en smule dysterhet over gårsdagens resultatpresentasjon fra Schibsted.  Enkelte av de digitale områdene går så det suser, mens nyhetsdivisjonen har sine utfordringer.  Det lå vel litt i kortene nå under presentasjonen at det er noen strukturelle grep på gang.  Og hva kan det være:

Prisøkning er vel gitt - så langt det går. Det har man gjort før og da viser vel resultatene at det kan hjelpe på en stund, men så er det et volummessig frafall.  For papiravisene, som fremdeles betyr mye pengemessig, så kan kanskje en tydeligere geografisk soning være noe.  Det vil si at man trekker seg ut av områder som er direkte ulønnsomme. Med sterk økning i papirpriser og trykk og distribusjon kan jo dette være en nærliggende strategi.  Men det spørs også om ikke nedgang i frekvens er en del av totalbildet. 

Tilfeldigvis kom jeg over litt statistikk over papiravislesning etter alder fra SSBs mediebarometer i dag. Og det bildet er jo ganske dystert, selv om det ikke er noen overraskelse for noen.  Papiravislesning er snart nostalgi.   

For tre av fem aldersgrupper er papiravislesning game over. For den viktige gruppen 25-44 som er familiesegmentet om vi kan si det slik er det nå ikke langt igjen til null.  Det er for de eldste 67+ at det er fremdeles en høy andel, men her er det jo naturlig frafall om vi kan si det slik.

Så jammen er det en strategisk skvis.   Spørsmålet er vel hvor lenge man kan dra det ut, og få med papiraviskunder som er villige til å betale betydelig mer for å få sin daglige avis.  

En annen sak:  Schibsted selger nå en "bundle" med Aftenposten, BT, Stavanger Aftenblad, VG+ og en haug med magasiner.  Det ser ut til å være et godt tilbud.     

Det er skralt med betalingsvillighet for nyheter

 Studentundersøkelsen viser også at det ikke er særlig bevegelse i betalingsvillighet for nyheter.  Dette er nok et vanskelig marked for studenter, som kanskje må prioritere hardere hva de bruker penger på. Og selv om de betaler villig vekk for strømmetjenester og annet er det verre med abonnement på nyheter.  Noen får kanskje også sitt nyhetsbehov dekket gjennom familiedeling og annet. Uansett - det har ikke vært store bevegelsen i villigheten de siste årene - dessverre. 

Vi har spurt om de er villig til å betale 109 kroner måneden (tilsvarer en strømmetjeneste) for nyheter.

Og som diagrammet viser er det smått med den følte betalingsviljen.  I 2022 er det bare 24% som vil betale for en eller annen form av nyheter - mest det som føles relevant for dem.  Og titter vi litt bak tallene for 2022 finner vi at det er signifikante forskjeller mellom menn og kvinner.   Mens kvinnene er enda mindre villig til å betale (81%) finner vi at menn er noe mer nyhetshungrige (70% vil ikke betale).  Så vi har altså 81/19 for kvinner og 70/30 for menn.  Dette har kanskje også sammenheng med at kvinner i større grad bruker sosiale medier.   Uansett ser vi at den gamle klassiker ved å "holde et abonnement" på en nyhetsavis ikke er særlig relevant.  Og når sant skal sies er det jo plenty av gratismuligheter av god kvalitet på åpne sider.   Både NRK, VG og Nettavisen i kombinasjon vil nok dekke informasjonsbehovet hos mange.  Så får vi se da om nyhetsavisene klarer å karre til seg flere abonnementer over tid.   Om det kan være noen trøst var det verre i 2015, som er det første året jeg har gode data for.  Da var det 82% som ikke var interessert i å betale for nyheter. 

Netthandel i vekst

STUDENTUNDERSØKELSEN

Både utviklingen i seg selv og pandemien har vel gjort sitt til at netthandel har fått ytterligere vekst. Av de 12 kategorier som vi har listet opp i undersøkelsen er det vekst i 11 - og noen av dem ganske så dramatisk. Undersøkelsen spør om hva man har handlet på nettet i løpet av det siste året.

Klær ligger på topp. Det gjorde det også i 2018, og billetter til events lå høyt og har ikke forandret seg stort.  Men vi ser at andre kategorier har en sterk vekst - og spesielt dagligvarer som i 2018 lå nede på 7% og som i 2022 er på hele 40%. 

Det er også forskjell på kjønn i handlemønsteret.  Kvinner har signifikant større andel på klær, reiser, bøker og blader og kosmetikk.  Menn er større i to kategorier: Sportsutstyr og elektronikk/kameraer.

Ingen tvil om at handlemønsteret har endret seg over disse fire årene, men så har det jo også hendt veldig mye som påvirker dette. 

Takk og pris - ganske høy tillit til redaktørstyrte medier

 STUDENTUNDERSØKELSEN.
Heldigvis kan vi konstatere at det ikke er særlig forskjell i tillitsvurderingen av medier på de fire årene som er gått siden 2018.  Tilliten til NRK og TV2 som nyhetsformidlere ligger fremdeles på et høyt nivå, og lokalavisene ligger hakket etter.   Men vi ser at det er ganske stor oppslutning om sosiale medier, men bloggere ligger an til strykkarakter (ikke med i 2018).  

Det kan vel bety tross alt at man vet hva man kan stole på når alt kommer til alt.

Breaking news kommer på Snapchat

STUDENTUNDERSØKELSEN: 

Ikke overraskende ser vi at det er en kombinasjon av flere flater i sving når vi spør hvordan studentene får nyheter om viktige lokale hendelser.  Snapchat ligger øverst med lokalavisen like etter.  Sum prosent i dette er 206% - noe som sier oss at for de fleste er det to flater som gjelder:  Sannsynligvis et varsel på Snap og så en oppfølger på lokalavisens webside.   Vi ser at de sosiale mediene er tungt inne i bildet, og av dem ligger Twitter absolutt nederst i denne målgruppen.

 

Psykisk helse under Covid-19

Denne uken setter organisasjoner fokus på den psykiske helsen.

I den nylig gjennomførte medieundersøkelsen blant studenter har jeg også med et spørsmål om hvordan dagliglivet endret seg under pandemien.  I den grad man har hatt store endringer er det nærliggende å tro at dette også har påvirket psyken.  Jeg kan sammenlikne med tilsvarende tall for undersøkelsen i 2020 (N=372).

Her er diagrammet:

Det interessante her er at livsforandringene (dagliglivet) sees på som en større belastning i ettertid - etter at pandemien var over.  Kvinner opplever belasningen større enn menn i begge årene og avstanden er omtrent lik stor. I september 2020 hadde ikke pandemien vart mere enn noen måneder så tallene var lavere.  Men det er altså en ganske stor økning fra 2020 til 2022.  Jeg tror at det kanskje er flere ting som bakes inn i tallene nå i 2022.   Blant annet vet vi fra samme undersøkelse at 40% av menn og 59% av kvinner har ganske store eller svært store bekymringer med økonomien.  Den nye normalen har satt sine spor, og det kan nok ta sin tid å bearbeide.   Men vi ser av tallene at utfordringene er der.  Da gjelder det å se det hos de som sliter og hjelpe til der man kan. 

Ny medieundersøkelse blant studenter

 Jeg er så heldig at jeg har tilgang til et godt datagrunnlag for å se hvordan mediepreferansene utvikler seg blant unge mennesker - nærmere bestemt BI-studenter.  De skiller seg nok litt ut fra annen ungdom, men jeg tror i det store og hele at deres medieadferd er ganske så representativ.  Og det er ganske så jevne resultater fra år til år, så jeg antar at materialet er ganske robust.  Denne gangen har jeg et materiale fra 507 studenter ved BI i Bergen fordelt på alle tre studieår.  Undersøkelsen er gjennomført i løpet av de siste tre ukene. 

I en serie blogginnlegg skal jeg nå presentere resultatene - så kan du se selv - og kanskje la deg overraske?

Jeg begynner med hvilken interesse de unge har for ulike nyhetskategorier.

På en skala fra 1 til 5 der 1 = Ikke interessert og 5 = Svært interessert  ble resultatene slik når jeg slår sammen verdiene 4 og 5 på skalaen:  Ganske interessert og svært interessert.

Her ser vi at de nasjonale nyhetene ligger på topp. Slik var det i 2018 også.  Jeg kan tenke meg at det er VGs sterke posisjon som medium som slår gjennom her.  Og vi ser også at utenriks og lokale nyheter ligger ganske høyt.  Når det gjelder lokale nyheter er kvinner mer interessert enn menn (54% mot menns 36%). Kvinner er mindre interessert i utenriks, og mennene er vesentlig mer interessert i sport (64% mot kvinner 13%).   Kvinner liker kjendiser (50%), og menn liker økonomistoff (59%).   Kvinner er også anelsen mer interessert i reiser (46%).  Og ingen er noe særlig interessert i kommentar og debatt.   Det foregår kanskje mer i sosiale mediekanaler. 

Nye opplagstall - historien fortsetter

 Det kom nye opplagstall for aviser i går. Det er ikke så enkelt som før da vi bare hadde papir å forholde oss til. Nå er det digital, papir og komplett i ulike kombinasjoner. Jeg har forsøkt å isolere det rene papiropplaget så godt det går på mitt eget regneark som går tilbake til 1983. Jeg har krysset av på sammenliknbare titler, dvs aviser som har vært med hele veien. Vi ser at den gamle historien fortsetter for papiravisene. Den har jo vært mer seiglivet enn jeg har trodd, men trenden fortsetter jo.  Denne kurven har en sterk trendkorrelasjon på 0,994.  Den forklarer med andre ord 98% av variasjonen i kurven.  Og selv om vi kan ane en "long tail" her - så sier tallene sitt. 

Og kanskje er den ekstreme situasjonen vi er i nå med sterkt økende papirpriser, strømpriser og drivstoffpriser det som kan få det til å bikke over for enkelte titler. Vi ser vel for oss at man drar inn på antall publiseringsdager fortsatt. Slik min beregning er har avisene tapt over 60% av opplaget siden mitt basis år 1983, og nesten 70% fra toppåret i jubelåret 1994 - da vi hadde OL på Lillehammer. 

 Selv om det er mye kos med papiravis og kaffekoppen så er dette en æra som trist nok går mot slutten. Det er jo heller ikke særlig bærekraftig rent miljømessig.

Mediebedriftene skriver jo i sin pressemelding at opplagsveksten avtar.    Og som Mediebedriftene selv sier så går vi nok en gang mer usikre tider i møte.

Det går godt an å leve med en digital avis.  Jeg synes avisene har kommet langt i å redefinere sine formater og gi gode historier som kan leses på mobil eller nettbrett.  Det er iallfall en ikke reversibel utvikling.  Og redaktørstyrte medier som kan formidle fakta og god debatt har vi godt bruk for.  Men jeg må innrømme at det kan bli litt for mye av det gode - eller rett sagt det onde - i dagens nyhetsbilde. Det er sjelden at jeg har følt en viss frykt for fremtiden, men det kommer nærmere nå. 

Mitt liv som spåmann

 I 2009 skrev jeg en lang artikkel i tidsskriftet Praktisk Økonomi og Finans. På slutten av artikkelen kom jeg med noen spådommer om utviklingen fremover.  Har det slått til?

Her er spådommene:

2009: Avisene vil fortsatt tape i opplag -noe som vil føre til at flere aviser vil komme ut færre dager i uken.

2022:  Papiravisenes opplag har sunket drastisk.  Opplagsbegrepet er også forandret slik at det ikke lenger er like relevant å sammenlikne bare papiropplaget. Og mange aviser har gått ned i frekvens de siste årene.  I følge Sigurd Høsts rapport fra Avisåret 2018 var det for eksempel en nedgang fra 56 seksdagers aviser i 2012 til 46 i 2018.  

Papiropplagets utvikling siden 1983 taler sitt tydelige språk: (kilde: MBL)

Og om vi legger en trendkurve oppå opplagskurven ser vi at den passer veldig godt.  Trendkurven har en forklaringsgrad på 98%.   Da ser vi at det ikke kan være så veldig lenge igjen for papiropplaget, men det er nok mer seiglivet enn jeg har trodd tidligere.  Men økte papirkostnader og distribusjonskostnader + strømprisen kan vel gjøre sitt.  En ren trendforlengelse sier stopp innen 2026. 

2009: Nettsatsingene vil øke og det vil være økt grad av brukermedvirkning på de webstedene som er mest populære. 

2022:  Alle aviser har nå en digital strategi.  Amedia har for eksempel vært i front og har bygget opp en solid virksomhet for lokale aviser.   Og VG er Norges største medium.  Suksessen med Finn viser digital styrke. Og avisenes kommentarfelter og diskusjoner går høyt og har bidratt til mye mer debatt - om ikke alltid like saklig.  Sosiale medier spiller i stor grad inn på avisene også. 

2009: Lokalavisene vil være de flinkeste til å tilpasse seg den endrede situasjonen fordi de allerede i dag har et så godt grep på publikum ved å være relevante leverandører av lokal informasjon.

2022:  Her har nok konkurransen fra de mer ressurssterke avisene (VG og Dagbladet) også hatt en innflytelse på den lokale avissituasjonen (gjennom en geografisk tilpassing), men vi ser fra våre undersøkelser at de lokale nettavisene er der publikum går først for den rene lokale informasjonen. 

2009: Flere nummer to aviser blir nedlagt eller innfusjonert i andre aviser.

2022:  Bildet er ikke helt oversiktlig her.  Men for eksempel både Moss Dagblad,  Demokraten, Fremtiden og Rogalands Avis som tidligere var nummer to aviser for seg selv er nå underbruk av Dagsavisen, og med en mix av sentralt og lokalt materiale i en mindre lokal redaksjon.  Ellers ser vi at flere selvstendige mindre aviser er blitt kjøpt opp eller konsolidert i de større konsernene.  Konsentrasjonen er meget stor. Bare Amedia har 89 lokalaviser, Nettaviser, Nationen og 11 lokale nettsteder.

2009: Elektroniske leseplater, som det allerede er kommet noen av for bøker, vil også komme for aviser, og kan ta markedsandeler, samtidig som det kan spare avisene for massive beløp uten at det går ut over journalistikken.

2022:  Jeg skrev dette året for Ipad ble lansert, men den har jo ikke blitt noen braksuksess som leseplattform i det store formatet (jeg bruker den selv meget aktivt).  Men det er mobilen med smarttelefonens utvikling som har blitt det sentrale leseformatet.   Og det er utviklet flere fortellingsformater som er interessante, med god journalistikk i kombinasjon med video.  Og så har vi også fått podcasten som en del av det store mediebildet.

Jeg synes selv at jeg ikke har vært helt på jordet i mine spådommer.  Men det er nyanser her som har kommet til underveis som jeg ikke har fanget opp fullt og helt.  Men hovedbildet ser ut til å stemme ganske godt.

Høy tillit til institusjoner i Norge - Tillitsbarometeret 2022

 Takk og pris for at vi lever i et land hvor vi har høy tillit til hverandre.  Under Arendalsuka sist uke presenterte Harald Stanghelle og Thore Gaard Olaussen fra Respons Analyse Tillitsbarometeret, som de har holdt på med i fem år.

Det viser at vi har høy tillit til institusjoner - og spesielt frivillige organisasjoner som nær 9 av 10 har tillit til.  

Så kommer ikke mediene så galt ut heller.  64% har høy tillit til mediene, og det er det høyeste som er målt.  Og heldigvis er det bare 13% som har høy tillit til sosiale medier, men som vi vet er det stor forskjell i aldersgruppene her.

Stortinget gikk på en fortjent smell, men som stortingspresidenten sa beviser det bare at demokratiet fungerer. 

Vi ser også nedenfor at mediene spiller en vesentlig rolle for at demokratiet skal fungere med et tall på hele 81%.  Og selvklart ligger Storting og Regjering høyt her.  Men vi ser også at over 30% mener at sosiale medier er viktig for demokratiet. 

Fra Boomers til Gen Z - preferanser for lokale nyheter

 Du har sikkert lest det før.  Det finnes en populær inndeling av "generasjoner" som brukes i populærefremstillinger av ulike data.  La oss se på hva undersøkelser fra 2017 (august) og 2022 (juni) forteller oss om utviklingen av preferanser for lokale nyheter:  (Tallene i parentes  er fødselsår). 

For de eldste var papiravisen den sentrale kilde og vi ser at det også gjelder for Boomers generasjonen. Men fra og med Gen X var det de digitale lokale mediene som gjaldt.  (OBS: Tallene fra Gen Z hadde et lite utvalg i 2017 - derfor er tallene mindre pålitelige for denne gruppen).  Men totalt sett ser vi at papiravisen og de digitale mediene er nesten likt, og sosiale medier spiller ikke allverden rolle. 

Flytter vi oss til 2022 er bildet forandret - og husk dette er bare på fem år:

Vi ser at papiravisen fremdeles er litt over for de aller eldste, men at de digitale mediene dominerer for samtlige andre grupper.   Men vi ser også at sosiale medier ligger på 20%-nivå for Gen Z, dvs de som er født i 1997 eller senere.  

Uansett hvordan vi snur og vender på disse sifrene over tid ser vi at det er den digitale verden som gjelder.  Men vi vet jo at det økonomiske bildet ser annerledes ut.  Det er en utfordring at avisøkonomien fremdeles er ganske så avhengig av papirinntektene, i en tid der kostnadsøkningene er påtagelige og sannsynligvis fremkaller mer drastiske omstillingstiltak.    Selv har jeg trodd på sterkere omstilling i mange år - og har tatt feil.   Papiravisene har vært og er seiglivede, men det spørs om ikke pristtigningene på papir og distribusjon nå presser på en full digital omstilling sterkere. 

De yngste er mer skeptiske til pressens uavhengighet

 I markedsundersøkelsen fra juni i år hadde vi med to spørsmål om pressens uavhengighet.  Det ene spørsmålet gikk på hvor viktig det er med en fri og uavhengig presse, og det andre på i hvilken grad man oppfatter pressen å være fri og uavhengig.

Jeg delte datagrunnlaget inn etter alder - der jeg tok for meg gruppen 18-24 år og 25 til 30 år, og sammenlikner disse med "resten" av datagrunnlaget.   

Ut av et representativt utvalg på 1018 svar var det litt over 100 svar i hver av undergruppene.  Jeg sjekket for åpenbare skjevheter på kjønn og region i Norge, men fikk ingen skjevheter bekreftet.   Så jeg tror at undergruppene er ganske representative etter alder, men allikevel skal vi ikke dra det for langt. 

Imidlertid er resultatene slik at det er verd å stoppe opp et øyeblikk.  Se bare her:

Mens det på landsbasis er 65% som mener at det er svært viktig at vi har en fri og uavhengig presse, er svaret blant de yngste bare 38%, og 45% blant dem som er litt eldre.  Hvorfor er det slik?   Er det slik at oppfatningen av redaktørstyrte medier er blitt "forurenset" av andre kilder - som sosiale medier?  Man kan jammen lure.

Og det blir ikke stort bedre når vi ser på oppfatningen av pressens uavhengighet.

Om vi her slår sammen verdiene 4 og 5 på skalaen for uavhengighet ser vi at det blant de yngste er 35% som mener at pressen er fri og uavhengig, mens det i befolkningen som helhet er 55%.  Blant de yngste er det bare 5% (verdi 5 på skalaen fra 1 til 5)  som mener at pressen er fri og uavhengig, mens det i befolkningen over 30 år er 22% som mener dette. 

Etter min mening må vi ta innflytelsen fra sosiale medier mer på alvor enn vi har gjort.   I en situasjon er alle kan publisere alt på nettet er betydningen av kildekritikken veldig stor.   Det er urovekkende at en så stor andel av de yngste har sosiale medier som sin viktigste nyhetskilde både generelt og lokalt.

 Vi ser at blant 18-24 åringene er det hele 37% som har sosiale medier som sin viktigste nyhetskilde.  Det er bare litt mindre enn de redaktørstyrte mediene (44%).  I befolkningen totalt sett er det bare 11% som har sosiale medier som sin viktigste nyhetskilde.

Bildet ser noe bedre ut på det lokale planet, men selv her ser vi at det er nesten en fjerdedel av de yngste som har sosiale medier som sin viktigste kilde.   

Mediebedriftenes Landsforening setter heldigvis problematikken på dagsorden gjennom sine tiltak i det som kalles Mediekompasset.    Men det spørs om det er nok.   Konspirasjonsteorier og desinformasjon finnes i rikt monn.  Det er viktig å "oppdra ungdommen" til forståelse av pressens uavhengighet.  Det finnes utallige eksempler på pressens betydning.   Et slående eksempel her fra Bergen var da BT avslørte at Bergen Engines var på vei over på russiske hender.  Uten BTs engasjement her kunne dette gått under radaren.  

Vi må kjempe for pressens frie og uavhengige stilling - hver dag.   Det er dessverre nok av eksempler rundt oss fra andre land der den frie pressens stilling er i sterk endring.  Og med strømkrise, rentehøyning og klimakrise i den daglige nyhetsdekningen trenger vi god debatt og uavhengige kilder. 

Lille speil på veggen der: Hvem er lykkeligst i landet her?

 I de siste  undersøkelsene har vi fått med oss et spørsmål om opplevd livskvalitet.  En av mine gode kolleger, professor Stig Berge Matthiesen tipset meg om den enkle skalaen SWLS - Satisfaction With Life Scale, som ble utviklet av Diener et al i 1985 og som Pavot & Diener (1993) har gjort mye arbeid på.  Den finnes også i norsk versjon.  Den består av fem enkeltspørsmål som samlet sett da blir et begrep på livskvalitet.  

Den grupperes i seks nivåer som vist på diagrammet nedenfor.  

For 2022 ser vi at 12% er svært tilfreds og 24% tilfreds med livskvaliteten.  En tredjedel er litt tilfreds, og 5 % har det verst.   

 La oss se på resultatene for 2021 og 2022 litt forenklet. 

Mens 24% oppga både lavt og høyt nivå av livskvalitet i 2021 - så hadde nivået endret seg til 2022 der 17% oppga lav livskvalitet og 36% høy livskvalitet.

De spørsmålene som inngår i denne skalaen er disse:

Nå skal jeg ikke gå videre inn i teoretiske diskusjoner rundt denne skalaen, men vi skal se på hvordan den slår ut.  Jeg har bearbeidet skalaen litt og har gruppert svarene i tre nivåer for enkelhets skyld:  Lav livskvalitet, middels livskvalitet og høy livskvalitet.   Jeg har testet skalaen med statistiske mål for reliabilitet og den ligger der den skal. 

Men la oss også se litt på i hvilken grad pandemien slo inn i hverdagslivet.   Den følgende figuren viser 
dette:

I 2020 hadde ikke pandemiens virkning slått så veldig inn da undersøkelsen ble gjennomført (april 2020).  Men vi ser at pandemivirkningene var sterke i 2021.  Vi ser også at for 2022 er det en retur mot normale forhold om vi kan si det slik.    Det kan være viktig å ha dette med seg når vi skal se nærmere på begrepet livskvalitet.

Her ser vi nivåene av livskvalitet slik det er i undersøkelsen for 2022:   De eldste har det best.

Vi ser at halvparten av oss - 48% - har middels livskvalitet.  36% oppgir å ha høy livskvalitet og så er det 16% som har lavt nivå.   Menn har det litt bedre enn kvinner, og etter alder ser vi at det er de yngste og de eldste som har høyest livskvalitet.   Bare 9% av de eldste har lav livskvalitet, men i gruppen 40-49 år er det hele 26% som oppgir å ha lav livskvalitet.  Her er det flere forhold som spiller inn. 

Vi kan få en viss indikasjon ved å se på tallene etter familiestatus:

Her ser vi at det er gruppen Voksen Familie som har høyest andel med lav livskvalitet.  Dette har nok sammenheng med økonomi og andre stressfaktorer.  Denne gruppen består av familier med litt større barn - tenk kravstore tenåringer - og vi ser også at andelen er høy i Tomt Rede.  Her "henger" kanskje gjeldsbyrden igjen. 

Enda klarere blir bildet når vi ser på husholdningens økonomi:

Da ser vi at hele 30% av dem med husholdningsinntekt lavere enn 300.000 pr år har lavt nivå av livskvalitet.  Ganske selvfølgelig egentlig når man tar i betraktning det det koster å leve i dag.  Har man mer enn 700000 i husholdningsinntekt er det bare 11% som oppgir et lavt nivå av livskvalitet. 

Og bildet blir enda tydeligere om vi kobler sammen med nivå av økonomisk bekymring:

Har man et lavt nivå av økonomiske bekymringer er det bare 6% som oppgir at de har lav livskvalitet. Og har man høy bekymring for økonomien er det 29% som oppgir at de har lav livskvalitet.

Og endelig ser vi at det har betydning hvilken sivilstatus man har.  

Det er en vesensforskjell å være gift eller skilt som vi ser.  Over 30% av de skilte har lav livskvalitet, mens bare 9% av de gifte oppgir å ha lav livskvalitet.  (I dette diagrammet har jeg utelatt noen kategorier pga små tall). 

 Vi ser at det er alder og økonomi som er viktigste forhold for livskvalitet.  Og de to henger jo også sammen til en viss grad.  Man kan jo tenke seg at i dag kan det være trangt for enkelte familier og dermed går det ut over livskvaliteten.  

Det har heller ingen betydning hvor i landet man bor.  De som bor i Oslo har det ikke noe bedre enn dem som bor i NordNorge.  

Mer enn en tredjedel er bekymret for egen økonomi

 I disse tider med et mangfold av usikkerheter tok vi også med et spørsmål om bekymring rundt egen økonomi.  Med rekordhøye strøm og bensinpriser, økende matvarepriser og flere rentehopp i vente er det vel bare å tenke seg at bekymringene om egen økonomi er til stede.  Som sagt ble undersøkelsen gjennomført i juni i år med et landsrepresentativt utvalg (N=1018).

Finans Norge presenterte rett før sommeren (mai) sitt forventningsbarometer som fanger opp publikums forventninger til egen økonomi. Og til tross for høykonjunktur og lav ledighet så har forventningene stupt.

Kilde: Finans Norge.

Som du ser av diagrammet har det vært to dipper på rappen - pandemien og nå den siste med strømpris etc.   Vi som har levd en stund kjenner igjen flere av krisene bakover, som bankkrisen tidlig på 90-tallet og finanskrisen i 2008/9.   Men nå altså en "urokrise". 

Vi har målt dette på en skala fra 1 til , hvor 1 = svært lite bekymret og 5 = svært bekymret. Så er tallverdiene 1 og 2 slått sammen til Lite, 3 =  Middels og 4 og 5 er Svært bekymret.

Basert på kjønn og alder får vi følgende diagram:

Vi ser at 35% - litt over en tredjedel - er svært bekymret for utviklingen i egen økonomi. Vi ser at det er aldersgruppen 40-49 som er mest bekymret med 42% og  60+ minst bekymret med 27%.

Kanskje er det bedre å se disse tallene gjennom linsen for livssituasjon.  YouGov har en inndeling i sosiodemografisk gruppe som har følgende definisjon:

Og kjører vi data etter denne inndelingen får vi følgende resultat:

Som vi  ser av diagrammet er det ro i sjelen hos pensjonistene. Nesten 50% har ingen bekymringer med økonomien.  Mens derimot gruppen voksen familie, som man kan tenke seg er familier med tenåringsbarn og som sikkert også har høy gjeldsgrad, har et nivå på 41% som er svært bekymret.  Jeg synes det er et uttrykk for en sårbarhet at mer enn en tredjedel har økonomiske bekymringer.  vi ser også at gruppen Før Familie - som er eneboende uten barn, kanskje studenter, er på et ganske høyt nivå.

Fortsatt NEI til EU

 I årets medieundersøkelse hadde vi med noen ekstra spørsmål - blant annet om Norge bør bli medlem av EU.  Vi ba respondentene gi svar på en skala på enighet om utsagnet "Bør Norge bli medlem av EU?".  Skalaen går fra 1=helt uenig til 5=helt enig.

Jeg har bearbeidet skalaen slik at jeg har latt svarene 1 og 2 være Nei, 3 er tvilere og 4 og 5 er Ja.

Da får vi følgende resultat:

Her ser vi at menn er mer positive enn kvinner, og at tilslutningen er størst blant de over 60.  Det er også interessant å se at i blant de yngste er tvilerne på samme nivå som nei-erne, og ja-svarene er lavest blant de i aldersgruppen 30-39.   Andre tall i samme analyse viser at tilslutningen er størst i hovedstadsområdet (33%), og lavest på landet og på Vestlandet (20%).  Pensjonister er mer positive (33%) enn unge barnefamilier (20%).  I og med at tvilerne er på et så høyt nivå blant de yngre aldersgrupper kan det vel være på sin plass med litt mer europapolitikk framover. 

Jeg laget også en oppstilling etter en inndeling om de kunne stemme i 1994 eller ikke.  De som er født inntil 1976 kunne stemme og de fra 1977 eller yngre kunne ikke.  Da fikk vi følgende resultat:

Av de som kunne stemme i 1994 svarte 55% nei og 25% ja.  Tvilerne var på 20%.  Ser vi på de yngre ser vi at bildet er noe mer pro-EU.  Men det skyldes at tvilerne er på hele 33%.  Om alle de ble proEU ville det bli et svakt flertall for EU-medlemsskap.   Uroen i Europa + pandemien har iallfall ikke hatt noen dramatisk innvirkning på publikums forhold til EU-medlemsskap.  

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg stemte JA både i 1972 og 1994. Min far som var krigsveteran var en viktig grunn til at jeg kom på JA-siden, med de historiene han fortalte.  Han var nær ved å bli skutt i Østerdalen i aprildagene i 1940.  

Internett og sosiale medier som allemannseie

 Vi har jo visst det lenge. Internettbruk og sosiale medier er blitt mainstream så det holder. Men kanskje har vi ikke helt fått med oss hvor raskt dette har gått, og hvordan det etterhvert har grepet hele befolkningen.  Vekselvirkningen av teknologi og tjenesteutviklingen har gjort internett til en samfunnskritisk viktig faktor.

Internett kom jo "på markedet" tidlig på 1990-tallet, og ble registrert første gang i SSBs mediestatistikk i 1997 med 7%.  I tabellen for 2021 er tallet 93%.

I vår statistikk er tallet for 2022 96%, og vi må vel kunne si at internett dermed brukes av alle.

Når vi ser på utviklingen fra 2011 var tallet 77%.  Og det var de yngste som var fullbrukere den gangen.  I alderen 60+ var det bare litt over halvparten som brukte internett siste døgn.  Men som vi ser, det er blant de eldste at opphentingen har foregått mest over det siste tiåret. 

Når det gjelder bruken av sosiale medier kan vi se en dramatisk utvikling.  Sosiale medier i 2011 var på 39% i snitt, og var vel for det meste Facebook, men vi ser i 2022 at mengden av de ulike sosiale medier har gjort at bruken av denne medieplattformen i 2022 er økt til  83%. 

De yngste var allerede i 2011 tunge brukere av sosiale medier (84%). 

Og vi ser jo her hvordan de andre aldersgruppene etterhvert har kommet til i bruken av sosiale medier slik at det samlede nivået nå er på 83% pr dag i vår undersøkelse fra juni 2022.  Vi har her spurt om du brukte internett eller sosiale medier i går. 

Det har som vi ser vært en formidabel utvikling i bruken av sosiale medier, og vi kan av detaljtabellene se at det er ulikheter på kjønn og alder i bruk av de ulike sosiale mediene:

Vi ser at Facebook er på topp, men at den har falmet litt i bruken for den yngste aldergruppen.  Der ligger Instagram og Snapchat på samme nivå,  Vi ser også at Instagram og Snapchat er viktigere for kvinner enn for menn.  vi ser også at Youtube er blitt en kanal for 50% av publikum.  Tiktok derimot er for de yngste.  

Hva mener publikum om pressefrihet og pressens uavhengighet?

 I den landsomfattende markedsundersøkelsen om mediebruk jeg fikk gjennomført nå i juni var det et par spørsmål om pressefrihet og pressens uavhengighet som er interessante.  Det viser seg at det er veldig stor enighet om at pressefrihet og uavhengighet er viktig.  Men når det kommer til oppfatningen av hvorvidt pressen oppfyller dette så er svarene mer delte.

Se bare her:

På en skala fra 1 til 5 der fem er høyest ser vi at hele 65% sier at det er viktig at pressen er fri og uavhengig med en score på 5.  Og når vi ser på oppfatningen om pressen lever opp til det ser vi at det bare er 20% som sier det samme.  Om vi er litt snillere og tar med score 4 og 5 samlet finner vi at 82% mener at pressefrihet er viktig og oppfatningen av det ligger på 55%.   Her er det kanskje en jobb å gjøre.  

Interessant er det også når vi ser på denne scoren etter kjønn og alder.    Her er en graf der vi har fremstilt score 4 og 5 samlet.

Fordelt på kjønn ser vi at svarene er ganske like, men når vi ser etter alder kan vi se større forskjeller.  Betydningen av pressefrihet ser vi stiger med alderen og når over 90% for 60+-segmentet.  Men for de yngste er dette tallet så lavt som 66%.  Noe jevnere er det når vi ser på oppfatningen av pressens frihet og uavhengighet.  Her er det laveste tallet 44% for de yngste og 58% for de eldste.   Satt litt på spissen kan vi da si at over halvparten av de aller yngste mener at vår presse ikke i stor grad er fri og uavhengig.  DET synes jeg vi skal ha med oss i debatten om ytringsfrihet og pressens rolle i et opplyst samfunn.  

Morgenritualet: Hva sjekkes først på mobilen?

 Vår allesteds nærværende mobil følger oss fra morgen til kveld, og vi har vel alle våre preferanser for hva vi sjekker, og tallene viser at det er spredt på flere plattformer.  Det vi kan se er at under pandemiens tyngste del (2021) så lå nyheter øverst, men forskjellen fra 2020 til 2022 er ikke så stor.

Når vi ser nærmere på tallene fordelt på kjønn og alder for 2022 så ser vi noen interessante trekk:

Blant menn ligger nyheter øverst på listen - ellers er det ingen statistisk signifikante forskjeller. Men når vi fordeler etteer alder ser vi store forskjeller i hva man sjekker først.  For de yngste er det sosiale medier som gjelder med hele 56% opp mot snittet på 23%.   Og nyheter er omtrent ikke på agendaen for denne gruppen.   Alle andre aldersgrupper er signifikant forskjellig fra den yngste gruppen og de over 50 er mest nyhetshungrige.  Vi ser også - markert med gult - at det er forskjeller på betydningen av e-post.   Totalt sett er det en ganske jevn fordeling i hva man sjekker først, men tallet for sosiale medier for de yngste stikker kraftig ut.

Joda - pandemien slo inn i dagliglivet

 I undersøkelsen i 2020, 2021 og 2022 hadde vi med et spørsmål om i hvilken grad hverdagen ble endret som følge av pandemien.  Som eksempel brukte vi jobb, familie, økonomi, handlevaner, reiser og bruk av kulturtilbud.  Med andre ord et ganske bredt omfang.

Tabellen nedenfor viser noen interessante trekk:

I 2020 ble undersøkelsen gjennomført i slutten av april - bare en måned etter at pandemien slo til for alvor, men nedstengningene hadde begynt.  I 2021 hadde vi med oss 2020-erfaringen pluss alt som skjedde i 2021 og vi ser at da var det over halvparten av de spurte som var vesentlig rammet av pandemien.  Og i undersøkelsen for 2022 ser vi at normaliseringen er kommet tilbake.

Om vi ser litt mer på detaljene i 2022 undersøkelsen ser vi mer hvordan langtidsvirkningen har vært. Vi ser at det er nokså likt på kjønn, men det er de unge i alderen 18-29 som er mest rammet av pandemien - naturlig nok.  Her finner vi unge mennesker som har fått det sosiale livet revet opp og som i stor grad også er under utdanning, og med kanskje et svakere støtteapparat rundt seg.

Vi ser at det er i gruppen 18-29 at tallet ligger på hele 39%, mens det blant 60+ ligger lavest - på 21%. I denne gruppen ser vi også at det er 37% som nesten ikke har hatt noen virkninger av pandemien i det hele tatt.  

Ser vi på tallene etter livssyklus ser vi at det er gruppen pre-family som er hardest rammet, og det er nettopp gruppen av unge som ikke er etablert.  I gruppen senior citizens og de minst aktive ser vi at virkningene er minst.   

Pandemien har endret mye, og vi ser det i mange utslag på reiser, jobb og fritid.  Et så stort sjokk på dagliglivet har hatt sine virkninger.  Vi skal se litt på dette også i forhold til mediebruk i senere artikler.

Medieplattformer og tillit til mediene

 Dagens resultater fra markedsundersøkelsen handler om plattformbruk og tillit til ulike medier.

Det er vel ikke noen stor overraskelse at det er den alltid tilstedeværende mobilen som er hovedplattform for nyhetslesning både daglig - og her på ukebasis.  To tredjedeler av alle leser nyheter på mobilen i løpet av en uke - høyest for dem i alderen 30-39 og lavest i gruppen 60+.  Til gjengjeld holder 60+-gruppen på papiravisen med hele 40%.  Blant de yngste er dette tallet bare 7%.   

Ser vi på summen av plattformbruken ser vi at det er de to eldste gruppene som bruker flest typer av plattformer - 1,8 i gjennomsnitt.  Og minst i gruppen 18-29 der er plattformbruken på 1,2 med en konsentrasjon om mobilen naturligvis.

Et annet interessant spørsmå er jo om vi har tillit til våre medier.  På en skala fra 1 til 5 der 5 er høyest ser vi at det er NRK som ligger i topp med 4,01.  Det er jo strålende.

Så ser vi at de redaktørstyrte mediehusene og TV2 ligger litt lavere med 3,64 og 3,65 i snitt.  Så er det en lang vei ned til 2,11 som blir bloggere til del og sosiale medier ligger på 2,57.

Jeg har angitt med orange de celler der det er signifikante forskjeller i gruppene.  Vi ser at på TV2 har kvinner høyere score, og det har de også på sosiale medier.  Vi ser at den yngste gruppen 18-29 har høyere score både for bloggere og sosiale medier, og også aldersgruppen 30-39 ligger noe høyere på de sosiale mediene.  

Dette viser jo at de sosiale mediene har en viss betydning i tillitssammenheng, men heldigvis får man vel si at scoren er ganske så lav.   I stort har publikum stor tillit til de redaktørstyrte mediene i Norge og det skal vi være glade for - og verne om.  

Hvor henter man informasjon/nyheter når noe skjer?

 En ting er plattformen i seg, Men hvor går man for å hente nyheter og informasjon når noe skjer i nærområdet, i Norge eller i utlandet?  Det har også årets undersøkelse svar på.

La oss begynne med det helt lokale:

Når det gjelder det som hender i kommunen du bor er det lokalavisen som er førstevalget - og jo eldre jo bedre. Men blant de yngste ser vi at sosiale medier også spiller en rolle også som angitt med gult i tabellen. Forøvrig er preferansene ganske like når det kommer til kjønn.

Hva så med nasjonale nyheter?

Her ser vi at det der VG som er nasjonalmedium totalt sett - unntatt for de eldste.  Særlig sterkt står VG i aldersgruppen 30-39 med hele 42%.  VG og NRK er hovedkilder for det som skjer på det nasjonale plan, men vi ser at sosiale medier nok en gang spiller en viss rolle for de yngste.

Og hva med nyheter fra utlandet?

Igjen er det VG og NRK som er de største mediene. Her er faktisk sosiale medier anelsen sterkere blant de aller yngste, og overraskende nok er det ikke særlig anvendelse av utenlandske medier.  Etter alder ser vi at VG er dobbelt så sterke som NRK blant de yngste, mens forskjellene er mindre i de andre aldersklassene unntatt de på 60+ der NRK er hakket sterkere.

Og hva med nyheter om situasjonen i Ukraina?

Vi spurte spesielt om nyhetsdekningen fra Ukraina og vi ser et bilde som ikke avviker så veldig mye fra det generelle bildet for utlandet - men en viktig forskjell:

Vi ser at hovedbildet likner på det foregående - og både VG og NRK står sterkt i ulike grupper. Men vi ser at ingen spesiell nettside scorer ganske høyt her.  Det kan bety at man lar Ukrainanyhetene gå inn sammen med andre nyheter og/eller at man ikke er spesielt søkende etter nyheter om den triste krigen. 

Samlet sett ser vi at lokalavisene står sterkest helt lokalt og at VG er Norges nasjonalmedium med en knapp ledelse på NRK.  Samtidig skal vi ha et våkent blikk på innflytelsen av sosiale medier - det vil si medier som ikke er redaktørstyrt.  Det er nok noen faremomenter her, og la oss håpe at kildekritikken iallfall i noen grad er med på lasset.