Lille speil på veggen der: Hvem er lykkeligst i landet her?

 I de siste  undersøkelsene har vi fått med oss et spørsmål om opplevd livskvalitet.  En av mine gode kolleger, professor Stig Berge Matthiesen tipset meg om den enkle skalaen SWLS - Satisfaction With Life Scale, som ble utviklet av Diener et al i 1985 og som Pavot & Diener (1993) har gjort mye arbeid på.  Den finnes også i norsk versjon.  Den består av fem enkeltspørsmål som samlet sett da blir et begrep på livskvalitet.  

Den grupperes i seks nivåer som vist på diagrammet nedenfor.  

For 2022 ser vi at 12% er svært tilfreds og 24% tilfreds med livskvaliteten.  En tredjedel er litt tilfreds, og 5 % har det verst.   

 La oss se på resultatene for 2021 og 2022 litt forenklet. 

Mens 24% oppga både lavt og høyt nivå av livskvalitet i 2021 - så hadde nivået endret seg til 2022 der 17% oppga lav livskvalitet og 36% høy livskvalitet.

De spørsmålene som inngår i denne skalaen er disse:

Nå skal jeg ikke gå videre inn i teoretiske diskusjoner rundt denne skalaen, men vi skal se på hvordan den slår ut.  Jeg har bearbeidet skalaen litt og har gruppert svarene i tre nivåer for enkelhets skyld:  Lav livskvalitet, middels livskvalitet og høy livskvalitet.   Jeg har testet skalaen med statistiske mål for reliabilitet og den ligger der den skal. 

Men la oss også se litt på i hvilken grad pandemien slo inn i hverdagslivet.   Den følgende figuren viser 
dette:

I 2020 hadde ikke pandemiens virkning slått så veldig inn da undersøkelsen ble gjennomført (april 2020).  Men vi ser at pandemivirkningene var sterke i 2021.  Vi ser også at for 2022 er det en retur mot normale forhold om vi kan si det slik.    Det kan være viktig å ha dette med seg når vi skal se nærmere på begrepet livskvalitet.

Her ser vi nivåene av livskvalitet slik det er i undersøkelsen for 2022:   De eldste har det best.

Vi ser at halvparten av oss - 48% - har middels livskvalitet.  36% oppgir å ha høy livskvalitet og så er det 16% som har lavt nivå.   Menn har det litt bedre enn kvinner, og etter alder ser vi at det er de yngste og de eldste som har høyest livskvalitet.   Bare 9% av de eldste har lav livskvalitet, men i gruppen 40-49 år er det hele 26% som oppgir å ha lav livskvalitet.  Her er det flere forhold som spiller inn. 

Vi kan få en viss indikasjon ved å se på tallene etter familiestatus:

Her ser vi at det er gruppen Voksen Familie som har høyest andel med lav livskvalitet.  Dette har nok sammenheng med økonomi og andre stressfaktorer.  Denne gruppen består av familier med litt større barn - tenk kravstore tenåringer - og vi ser også at andelen er høy i Tomt Rede.  Her "henger" kanskje gjeldsbyrden igjen. 

Enda klarere blir bildet når vi ser på husholdningens økonomi:

Da ser vi at hele 30% av dem med husholdningsinntekt lavere enn 300.000 pr år har lavt nivå av livskvalitet.  Ganske selvfølgelig egentlig når man tar i betraktning det det koster å leve i dag.  Har man mer enn 700000 i husholdningsinntekt er det bare 11% som oppgir et lavt nivå av livskvalitet. 

Og bildet blir enda tydeligere om vi kobler sammen med nivå av økonomisk bekymring:

Har man et lavt nivå av økonomiske bekymringer er det bare 6% som oppgir at de har lav livskvalitet. Og har man høy bekymring for økonomien er det 29% som oppgir at de har lav livskvalitet.

Og endelig ser vi at det har betydning hvilken sivilstatus man har.  

Det er en vesensforskjell å være gift eller skilt som vi ser.  Over 30% av de skilte har lav livskvalitet, mens bare 9% av de gifte oppgir å ha lav livskvalitet.  (I dette diagrammet har jeg utelatt noen kategorier pga små tall). 

 Vi ser at det er alder og økonomi som er viktigste forhold for livskvalitet.  Og de to henger jo også sammen til en viss grad.  Man kan jo tenke seg at i dag kan det være trangt for enkelte familier og dermed går det ut over livskvaliteten.  

Det har heller ingen betydning hvor i landet man bor.  De som bor i Oslo har det ikke noe bedre enn dem som bor i NordNorge.