Jeg har laget et mindre datasett fra den store European Social Study 2018 for å se nærmere på de nordiske landene. Og jeg begynner med tilliten til politiet. Og vi ser at det er finnene som har størst tillit til politiet og at tilliten er lavest i Sverige. Årsakene til dette kan være mange, men det er vel nærliggende å tenke på at man i Sverige har hatt større problemer i de store byene. Uansett kan vi konstatere at tilliten til politiet er høy. Og det gjelder også i europeisk sammenheng.
Her til lands har omtrent halvparten av oss interesse for politikk og det har vært ganske stabilt fra 2002 til 2018 ifølge European Social Study. Da kan man jo undre seg litt over hva den andre halvparten tenker om politikk. Det er tross alt viktige valg for oss. Nå for tiden tror jeg kanskje at tilliten er noe mer frynsete med alt styret omkring Stortinget. Men det er godt å vite at vi i stort har tillit til at politikerne vil oss vel.
Lykkefølelse og rikdom. Som min gamle far sa med glimt i øyet: "Det er bedre med mye og godt, enn lite og dårlig" - eller som jeg har fanget opp fra Sverige: "För mycket är för mycket, men lagom är mycket för lite.".
Denne europeiske sosiale studien (ESS Social Study) er virkelig en skattkiste for oss tallnerder. Jeg koser meg med å kjøre data fra denne databasen inn i SPSS og se på forskjeller mellom landene. Det er respondenter fra 29 land og antallet svar er nesten 50.000. Så her er det mye snacks.
I dag har jeg sett på sammenhengen mellom hvor lykkelig man er (How happy are you?) og betydningen av å være rik og eie dyre ting (How important is it to be rich and own expensive things?).
Man kan vel tenke seg i utgangspunktet at det ikke er slik at man blir lykkeligere av å være rik - og det viser seg at det ikke er noen positiv sammenheng her:
Går man i en litt annen retning kan man se at det er en klar sammenheng mellom lykkefølelsen og hvor ofte vi har mulighet til å være sammen med venner og kolleger. Og det er jo noe å tenke på i disse pandemitider. I de landene der man er mye sammen med venner og kolleger er lykkefølelsen generelt høyere.
Det er jo interessant at dette er på tvers av land. Vi ser at det er to land som er Outliers her - helt til venstre (Ungarn) og nederst i diagrammet (Bulgaria).
Jeg irriterer meg tidvis over en lettvin omgang med scenariobegrepet. Det blandes ofte sammen med rene fremskrivninger. Men det er det ikke. Enkelt sagt kan man si at et scenario er et tidsbilde eller situasjonsbilde ved enden av en fremskrivning. Dersom den trenden vi er inne i fortsetter – hvilken situasjon er vi i ved slutten av perioden? Jeg tror en del av misforståelsen ligger akkurat der. Det verste synes jeg er når man har et nøytralt scenario, et worst-case scenario og et best-case scenario og egentlig bare varierer variabler for å simulere ulike utfall. Da snakker vi heller om konsekvensberegninger. Men jeg innrømmer at dette kan være tidvis uklart.
En fremskrivning kan for eksempel være papiravisens fall. Da vet vi at det tar slutt en dag. Ingen leser papiravis lenger og det er game over. Men det er en prognose som kan ha et sluttpunkt.
Hvordan situasjonen er den dagen papiravisen er borte er derimot et scenario: Den digitale mediehverdagen. Hvordan ser den ut?
Scenarioer er i leksikon definert slik: «Scenario er en ordnet oversikt over tenkte begivenheter i fremtiden. Brukes blant annet i planlegging, undervisning og forskning.»
La oss ta et eksempel:
Scenarier får man frem ved å krysse to ulike utviklingsperspektiver. På den
måten får man 4 ulike utfall, som kan fremstilles i en tabell. Se bare
her:
Perspektiv 1: Lav eller høy
innvandring
Perspektiv 2: Lav eller høy aksept
i befolkningen
|
|
Lav innvandring |
Høy innvandring |
|
Høy aksept |
Det går seg til |
Melting pot |
|
Lav aksept |
Ikke her hos oss |
Ghetto og spenning |
For hver av de fire rutene kan man
lage egne situasjonshistorier. Hvordan er
det i et samfunn der det er høy innvandring og høy aksept. Hvilke mekanismer i
samfunnet gjelder da? Og hvordan er det
organisert. Likeledes dersom det er høy innvandring
og lav aksept: Hva ser vi da? Kriminalitet, spenninger, utfordringer i velferd?
Er de lav aksept og lav
innvandring kan det jo være fordi man vet at det er vanskelig å komme inn i
landet, og at man vil bli møtt med mye diskriminering.
Hensikten med scenarier er at man kan sette seg inn i situasjonen - den tenkte begivenhet- og lage troverdige scenebilder som kan brukes som underlagfor planlegging. Ofte er det en tverrfaglig tilnærming til problematikken.
Ofte baserer man scenariene på trender i samfunnet. Disse finner man ofte ved å se på de store utviklingstrekkene innenfor politikk, økonomi, sosiodemografi, miljø og teknologi.
Lav digitalisering | Høy digitalisering | |
Høy aksept for bruk | Det løser seg over tid | Den digitale hverdagen |
Lav aksept for bruk | Her må noe gjøres | Vi blir hengende etter |
Hvordan man så går videre kan man da utlede fra disse scenariene.
Scenarier som teknikk ble utviklet på 60-tallet i det militære og fikk skikkelig fart på seg under den første oljekrisen i 1970-årene, da oljeprisen plutselig skjøt i været. Oljeselskapet Shell var bedre forberedt – de hadde tenkt tanken, og slapp som selskap derfor billigere unna.
Senere har Shell raffinert teknikken, og jeg synes disse to energiscenariene fra 2008 beskriver veldig godt hvordan scenarieteknikkens sluttprodukt kan være:
Om man kobler scenarioteknikken med den strategiske planleggingen kan man få disse fire perspektivene å tenke på:
Lavt fremtidsfokus | Høyt fremtidsfokus | |
| Sterk strategisk tenkning | Fortiden forlenges | Avansert tenkning |
Svak strategisk tenkning | Driver med vær og vind | Drømmebilde uten aksjon |
Lindgren, M., & Bandhold, H. (2003). Scenario planning : the link between future and strategy (pp. XII, 180). Palgrave Macmillan.
I lys av forrige ukes rabalder omkring Stortingets pendlerordning kan det være på sin plass å se på i hvilken grad befolkningen har tillit til nasjonalforsamlingen. Det ser vi virkelig av det følgende diagrammet. Alle de nordiske landene, med unntak av Island, ligger i topp i tillit - iblandet Sveits.
Skalaen er fra 0-10 og jeg har definert høy tillit som skalaverdier fra 7-10.
Norge er i topp med 62%.
Det sier noe om demokratiets robusthet og funksjon i vår del av verden. Vi ser at et land som UK ligger på 20% og Frankrike enda lavere. Og Bulgaria er helt på bunnen. Av de baltiske statene er det Estland som ligger høyest, mens både Latvia og Litauen er nesten i bunnen av listen.
Interessant - ikke sant?
Jeg er fascinert av alle de data som er publisert i den store ESS-studien som gjennomføres hvert 2. år. Siste data er fra 2018, og for en statistikknerd er det nok å plukke fram og fundere over.
For eksempel lykke i 29 land i Europa. Danskene er på topp fulgt av islendingene, og Norge er på 7. plass. Alle de nordiske land blant de 8 øverste på listen.
Man skulle tro at franskmenn og italienere var lykkelige, men det er de ikke. De ligger så vidt over de landene som har minst lykkelige folk - og det er tidligere Øst-Europa med Bulgaria som stikker ut helt i bunnen. Skalaen går fra 0 til 10, og de aller fleste land ligger fra 7 og oppover. Det er jo ikke så galt. Nå var dette riktignok før pandemien, og det har nok endret seg noe siden da.
Jeg har nettopp snublet over ESS (European Social Study) som er et stort forskningsprosjekt med data tilgjengelig for en rekke europeiske land. Jeg har lastet ned databasen for Norge og skal lete meg fram til interessante data som jeg skal blogge om etterhvert. I denne første lille bloggen skal jeg vise litt om tillit til hverandre i samfunnet. Blant annet håndteringen av pandemiens relative suksess her i Norge er basert på at vi har tillit til hverandre.
Spørsmålet i databasen er formulert slik: De fleste kan du stole på, eller du kan ikke være for forsiktig.
Antallet i utvalget er ca 1400 (landsrepresentativt). Skala 0 til 10.
Med andre ord - stabil gjennomgående høy tillit i samfunnet.
I samme slengen spanderer jeg et diagram over tillit til Stortinget. Den har vært voksende fra 2002 og ligger nå også på rundt 60%. Så får vi se om det nå får en knekk med alt det som nå har foregått.
Men dette er jo langsomme prosesser.
Tilliten har økt fra 2004 og ligger ved siste undersøkelse i 2018 på 60% (skala 7-10).
I avdelingen for medial utforbakke har jeg sett litt nærmere på avisenes annonser ifølge statistikken fra IRM. Den har, som du vet, fulgt mediebransjens annonseinvesteringer siden 2005 og kan dokumentere den enorme endringen som har skjedd, og som jeg har belyst i mange bloggartikler.
Lokalavisene er jo selve stammen i den lokale mediemiksen og de har jo også blitt veldig hardt rammet av både strukturutviklingen og finanskrise og pandemi. Men det er faktisk ganske stor forskjell på de enkelt avistypene om vi ser stort på det:
Totalt sett har nedgangen i annonseinntekter for avisene vært på 76% siden 2005 - og 80% siden toppåret 2007. Tenk at avisbransjen omsatte annonser for litt over 7 milliarder i 2007. I 2020 var tallet litt under 1,5 milliard.
Men lokalavisene, som i 2005 sto for 43% av den samlede avisannonsering har hatt en nedgang på 67% siden 2005 og 73% siden 2007. Og ser vi på tallene for 2020 hadde lokalavisene en omsetning på 800 millioner og andelen hadde økt til 59% av det samlede avisannonsemarkedet.
Storbyavisene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har hatt en tilbakegang på 82%/85% - men verst ute er de rene riksavisene som har mistet 85% av inntektene i denne perioden. Men heldigvis får vi si så går det nå vesentlig bedre på den digitale siden. Abonnementsinntektene øker og den digitale overgangen går sin gang.
Men det er jo rart å tenke på at mer enn 5 milliarder har forsvunnet av annonseinntekter for avisene siden toppåret.
Det er gledelig å se at ingen har tanke om å redusere pressestøtten. I tidligere tider var kanskje pressestøtten en delvis sovepute for enkelte aviser, men nå er det alvor og det er godt vi har ansvarlige myndigheter som sørger for et medialt mangfold.
Den klassiske direktereklamen som vi har gledet eller irritert oss over i mange år har også fått juling av den digitale utviklingen. Fra å være et marked på 2,7 milliarder i 2005, og en markedsandel på 16%, ble det i pandemiåret 2020 bare registrert i underkant av 1 milliard (996 mkr) (5% markedandel).
Digitaliseringen og målstyringen av den digitale reklamen har jo gjort sitt, men vi ser jo at områder som bil, eiendom, hus og hage og dagligvare fremdeles er representert hist og her. Mange har jo lapp på postkassen om at de ikke ønsker DR også.
Kurven, med data fra IRM (Medienorge.uib.no) ser slik ut:
Og om vi lar Excel hjelpe oss med en fremskrivning av data basert på historien så får vi som resultat en halvering av omsetningen de neste tre årene:
Selv er jeg glad for at jeg slipper å dra all direktereklamen ut i papiravfallet.
Statistikken fra IRM (Medienorge.uib.no) gir oss oversikt over den strukturelle utvikling for annonsering i de fleste medier i Norge over lang tid. Siden 2005 er reklamen målt og vi ser jo den klare utviklingen for de papirbaserte mediene. Ukepressen er like ille ute i papirbasert annonsering som dagspressen.
Og sammenlikner vi med dagspressen ser vi at det er omtrent identisk forløp av de to medietypene - om vi setter år 2005=100 og indekserer utviklingen. Da ser det slik ut:
Og det ble fristende å ta med utviklingen for fagpressen ogå i samme slengen, og der ser vi at det har gått langt bedre. Nedgangen er "bare" på 42%. Årsaken her er nok at mye av fagpressen er medlemsbasert, slik at målgruppen er mer definert. Dessuten er innholdet i fagpressen mer av målrettet karakter og derfor er "lekkasjen" mindre, med vi ser klart at den analoge delen av fagpressen er på vikende front, og det vokser stadig frem websider som dekker opp mange fagretninger. Et eksempel på dette er websiden Khrono, som dekker universitetssektoren.
Her er diagrammet som inkluderer fagpressen:
Utendørsreklame har hatt en jevn og god utvikling i perioden 2005 til 2019. Vi har vært vitne til en utvikling av utendørsreklamen fra oppklistrede plakater til levende bilder på skjerm på alle mulige steder. Men når 2020 kom med pandemien var det brått ganske så slutt for en periode. Det ser man av følgende diagram. Når ingen er ute - hva skal man da med utendørsreklame. Den tar seg nok opp igjen, men det blir spennende å se om den når tidligere nivåer.
Kilde_ Medienorge.uib.no
Tallene fra IRM/Medienorge.uib.no viser at reklame på kino har holdt seg ganske godt over de 15 årene som målingene dekker. Litt opp og ned på grunn av finanskrise og annet, men den store strukturelle endringen har ikke kommet. Og kinoene har jo rustet seg til kamp og har blitt markedstilpasset på mange vis. I de store byene er det multisalkinoer - her i Bergen er det 2 som har mange saler hver. Og det finnes et bredt tilbud av filmer. Og det er noe med kinoopplevelsen når det er stort lerret og lydnivået er på grensen til det uutholdelige. Digitalisering har vært positivt også for kinoene - og vil du oppleve popcornlukten så er kinoen stedet.
Fram til 2019 var reklametrenden ganske god, noe dette diagrammet viser:
Men nedstengningen har gjort sitt og det er jo katastrofalt svake tall for 2020, der kinoen bare var virksomme et par måneder før nedstengning - noe dette diagrammet tydelig viser. For hele 2020 havnet man på 90 mkr, noe som er det laveste målt noensinne - og med pandemien som klar årsak.
I studentundersøkelsene blant BI-studenter i Bergen hadde jeg med spørsmål om hvor de hentet nyheter om Covid fra både i 2020 og 2021. Begge undersøkelsene ble gjennomført i høstsemesteret.
Resultatene viser stor stabilitet både i 2020 og 2021:
