Den 1. april 1977 begynte jeg i mediebransjen - i en stilling som salgssjef i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, som det het den gangen. Jeg var 26 år og hadde bak meg bare tre år i næringslivet, riktignok med en ganske bratt karriere som økonomisjef i en papirfabrikk som gikk dårlig, og et kort engasjement som dataprogrammerer.
Det var stort å begynne i Drammens Tidende. Det er få bedrifter som favner enkeltmennesket fra vugge til grav som en avis. Og jeg tilbrakte det meste av det første året med å lære bedriften grundig å kjenne - alle avdelinger og drøssevis av rutiner.
Det store den gangen var at man tok i bruk EDB, som det het den gangen, for å forenkle og rasjonalisere abonnements- og annonseordres. Svært få systemer var integrert og det var fremdeles en mengde manuelle rutiner rundt. Men det gikk, og systemene funket bra år ut og år inn.
Salg av abonnement var den gangen preget av brosjyresalg og prøveabonnement. Vi var veldig kreative i utformingen av brosjyrer. Mens noen aviser bare solgte på pris, gjorde vi et forsøk på å selge på blant annet geografisk segmentering, noe som verken var enkelt eller nytt. Og på annonsesiden var det enda mer manuelt arbeid med annonseordres, materiellinnhenting og ting som tok en veldig tid.
Populært på den tiden var det også å bygge avishus utenfor byen med et trykkeri som var integrert med avishuset. Det begynte med Fædrelandsvennen i Kristiansand, som etter brannen i 1972 bygde et nytt og flott avishus utenfor byen - på Fiskåtangen. Adresseavisen bygde på Heimdal, Budstikka på Billingstadsletta, Tønsbergs Blad på Bjelland utenfor byen og Drammens Tidende på Åssiden. Mange aviser hadde gått over til offset-trykk, men Drammens Tidende hang etter. Man trykte på direkte litho helt til avishuset på Åssiden sto ferdig i 1978. Og etter det begynte en lang periode med utbygging av presser fra det å ha fire farver på omslagssidene, til at det sluttet med at man har firefarge på alle sider i avisen. Man trykte store aviser - på torsdager kunne avisene være tjukke av annonser og det var nesten som det var en lisens til å trykke penger.
Derfor ble det også etterhvert interesse fra investorer til å satse på aviser. Mange aviser var familiedrevne og ikke spesielt profesjonelle heller. Så da oppkjøpene begynte på 80-tallet var industrialiseringen på vei inn også i avisbransjen. Orkla begynte sine oppkjøp. Jeg tror Moss Avis var den første, og etterhvert ble Orkla Media en realitet.
På den tiden hadde jeg fått med meg en mastergrad fra England og jeg sluttet i min gode jobb i Drammens Tidende i 1985 for å satse for fullt på en karriere som konsulent. Da hadde jeg vært salgssjef i 8 år. Dette var jo litt vågalt - jeg hadde kone og tre barn, gjeld og bil - men det gikk. Det første oppdraget kom fra Laagendalsposten på Kongberg og så gikk det slag i slag etterhvert. Det var stort for meg å få oppdrag for Norske Avisers Landsforbund, som det het den gangen, og det tok ikke lang tid før jeg var godt i gang med stort og smått i avisbransjen. Mer om dette i en senere blogg.
Det største prosjektet jeg var med på på slutten av min karriere i Drammens Tidende var avisens overgang til morgenavis. Gjennom noen år var avisen blitt kraftig utfordret av konkurrenten Fremtiden - en Apresseavis. Den økte i opplag mye mer enn Drammens Tidende og det kunne man ikke sitte stille å se på. Så det ble gjennomført en konsekvensanalyse og et plandokument. Og etter mye fram og tilbake og nitid planlegging var avisen på gaten som morgenavis den 7. mai 1984. Det var dristige tider: Ikke bare la man om hele avisen, men man kjørte inn nye rutiner både på produksjonsteknologi og administrativ data. Men det gikk bra og avisen fikk en ny boost i markedet, og tok tilbake verdifulle markedsandeler. Og alle kurvene gikk oppover. Drammens Tidende økte fra vel 36.000 i opplag til 49.000 før man nådde toppunktet som papiravis. For dette var lenge før internettets tid.
I en senere blogg skal jeg ta for meg tiden som konsulent i Norge og Sverige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar