Korona-effekten: 60% flere sidevisninger

En av mine samarbeidspartnere i Sverige har delt noen data med meg fra noen viktige svenske aviser.  Disse viser med all tydelighet det store behovet det er for informasjon i disse koronatider. Selv om svenskene har valgt en annen strategi for å håndtere virusutbruddet tror jeg ikke at det er så stor forskjell i behovet for informasjon om så stor dramatikk som dette.

Jeg har tallene for daglige sidevisninger og jeg har indeksert det slik at hele januar måned = 100.  Da ser vi av figuren at det topper seg den 14. mars med over 60% fler sidevisninger enn januarsnittet.  Dataperioden er fra 1. januar til og med i går - 7. april.

Det er ingen tvil om at behovet er der og at mediene har en jobb å gjøre.  Derfor er det viktig at det legges til rette for at mediene kan gjøre denne jobben. 

Den blå linjen er dagtallene og den røde linjen er et 7-dagers glidende gjennomsnitt.

Tipper at tallene i Norge følger samme mønster.

Store utfordringer for avisene - 84% sier negativ annonseutvikling

I løpet av helgen har jeg fått svar fra 105 avisledere på min undersøkelse om situasjonen nå under koronakrisen.  Det er store utfordringer i bransjen.  65% har planer om permitteringer, noen har allerede gjennomført det. 20% er foreløpig usikre.  Og på viktige parametre som digital lesning og annonseutvikling ser det ut til at det er de minste avisene som har det verst.   Konsernavisene (spesielt Amedia) ligger bedre an på digital lesning og rekruttering av digitale abonnenter enn de øvrige avisene.

97% praktiserer hjemmekontor i avisen og halvparten av lederne jobber selv fra hjemmekontor.  Kontakten opprettholdes med variasjoner av zoom, teams, skype og andre samarbeidsløsninger og den digitale kommunikasjonen er tilstede overalt.

Forøvrig er det store utfordringer på den viktige annonseutviklingen. Med høy grad av papiravhengighet er det vanskelig for avisene å opprettholde lønnsomheten når den viktigste inntektskilden er sterkt redusert eller borte.  Hele 84% av lederne svarer at det er meget negativ utvikling av papirannonseringen.  Og den digitale annonseringen er bare håret bedre.

Det som holder lederne våkne om natta er permitteringer og kostnader, og hvordan man kan kutte uten å dra for mye negativt med seg.   Det å kompensere for bortfall av annonseinntekter i den nåværende situasjonen er så godt som umulig.

Samtidig kommer sikkert denne situasjonen til å gi en dytt i ryggen til fortsatt utvikling av digital distribusjon.  Det kan godt hende at den knekken vi har ventet på i distribusjon og trykk nå kommer og vil føre til varige endringer i hvordan aviser utvikles og presenteres.

Nattsvart annonsemarked for avisene - permitteringer på gang

Tidligere i dag kom meldingen om at Mediebedriftenes Landsforening ber om 1 milliard i støtte til mediene.  Det kan nok bli nødvendig slik forholdene er nå.   600 mkr av dette er kompensasjon for bortfall av annonseinntekter.  Hjelpe meg - når inntektene blir borte blir det omstilling i ekspressfart - om det i det hele tatt er mulig.

Jeg er i ferd med å gjennomføre en undersøkelse til avisene for å finne hvordan utviklingen blir for dem og det bildet som tegner seg er ganske så skremmende. Jeg har noen foreløpige tall:  Over 60% av avisene sier at det er aktuelt med permitteringer blant de ansatte, og over 80% av avisene sier at det er meget negativ utvikling i annonseringen på papir, og det er en smule mer positivt på digital annonsering.  Og halvparten av topplederne i avisene jobber fra hjemmekontor.  Det er mye Skype og Teams for tiden.

Mediene har en utrolig viktig samfunnsrolle nå i denne situasjonen vi er i, og det er viktig at infrastrukturen på profesjonell og redaktørstyrt informasjon og kommentarer er til stede.  Og det er spesielt de mindre lokalavisene som vil være  mest utsatt når annonsekronene forsvinner.

Denne saken blir oppdatert etterhvert som jeg vet mer.

Hvordan lykkes med endringsledelse? – 10 punkter som kan hjelpe deg

I endringenes tid

Teknologi, globalisering, klimatilpassing, kunstig intelligens og koronavirus.  Det er ingen ende på utfordringer å ta tak i og som krever at vi endrer oss - planlagt eller ikke: 

Det finnes hyllemeter med litteratur om endringsledelse.  Det aller meste handler om å gå fra en tilstand til en annen: Etablere et grunnlag for endring, gjennomføre den – og så sørge for at den sitter der den skal.     Her er noen punkter å tenke over:

Nummer 1: Glem ikke helheten

En endringsprosess som omfatter en del av virksomheten vil også ha betydning for resten. Forandres produktmiksen så forandres også markedsføringen. Det er viktig å tenke helhet slik at det ikke oppstår utilsiktede skjevheter.  Glem enkeltdelene – vurder helheten.

Nummer 2: Toppledelsens engasjement er avgjørende

Enten det er top-down eller bottom-up i en endringsprosess er det viktig at toppledelsen kommer seg ut av «julebordstalene» og lever med forandringen. Uten at toppledelsen viser vei mister man iallfall tre ting:  Før det første så vil endringen mangle visjon eller retning.   For det andre – det er viktig at samarbeidspartnerne internt er på plass. Endringsagentene må ha toppledelsens støtte ellers å blir hele prosessen hengende i luften. Og for det tredje:  Det må finnes en maktbase for gjennomføring.  Og igjen må toppledelsen støtte opp:  Uten at de som tar beslutningene har forankring i toppledelsen er det garantert at prosessen går galt.

Nummer 3: Tverrfaglighet er viktig

Ingen klarer dette alene.  Dersom en endring skal gjennomføres må det være med folk som både kan se det rent tekniske og materielle, og dem som kan se det menneskelige og kulturelle.  Systemer er en ting – mennesker og holdninger noe helt annet.  Gjennom mange år har jeg sett at de kulturelle forholdene oftest er avgjørende for om en endringsprosess blir vellykket. Og respekten for ulike fag er viktig. 

Nummer 4: Det handler om folka

Det er fire forhold som betyr noe for å få med menneskene i prosessen: Åpenhet, kommunikasjon, involvering og myndiggjøring.  Det siste vil si at man får gjøre ting på sin måte og ikke i detaljstyring. 

Nummer 5: Løft deg etter håret – men ikke riv det av deg

Det er viktig med klarhet og ambisjoner. Men man må se at man kan lykkes. Derfor må man jobbe med flere horisonter.  Kortsiktige og taktiske for å ta hjem de små gevinstene, men også langsiktig for å holde kursen stø mot det målet der fremme som også alltid beveger seg.  Femårsplaner er nok litt for ambisiøst, men å se rundt hjørnet og ikke bare la seg drive med er iallfall bedre enn å sitte helt stille og la seg styre bare av begivenhetene.

Nummer 6: La radaren gå: Du må endre på ting hele tiden.

Jeg hadde en gang en kollega som ventet på «normale tider».  Jeg tror han ventet forgjeves i 30 år. Endringer handler om å finne triggere for endring, kommunisere den og mobilisere for endring på gjentatt basis.  Det gjelder å ha et radarbilde av omgivelsene og handle deretter.  Få med organisasjonen og kommunisere endringsperspektivet om og om igjen.

Nummer 7: Få med de rette forandringsagentene.

Vi hører stadig at det er vanskelig å få med folk på endringer.  Løsningen ligger ikke i å få med absolutt alle – det går nok aldri, men å få med folk som er flinke til å kommunisere og som har respekt i organisasjonen for det de holder med på.  Folk vil reagere på ulik måte med endringer. Noen vil hoppe opp og ned av glede – andre vil gjemme seg - og andre igjen vil være aktive og høylytte motstandere.    Og har man ikke endringsagenter allerede må man rekruttere og lære dem opp.

Nummer 8: Det finnes ingen enkel oppskrift

Ikke alle strategioppskrifter passer for alle.  Min erfaring er at forandringsprogrammer må tilpasses enhver organisasjon og dens forutsetninger.  Det finnes mange modeller og verktøy, og de er en god hjelp i strukturering – men til syvende og sist er det en tilpasset modell som gjelder, slik at folk kan kjenne seg igjen og identifisere seg med det.

Nummer 9: Som sagt: Det handler om eierskap.

Vi har vært inne på det før.  Det handler om at medarbeidere gjennom kommunikasjon og innsikter, gjerne fortalt gjennom både historie og kultur får eierskap til problemene og behovet for endring.  Jeg har sett flere eksempler på at ledelsen i starten drar til med informasjon og store lovnader og så deretter forsvinner de i lang tid.  Eierskap krever kommunikasjon og tydelighet – og at man er overbevist om at toppledelsen og ledelsen for øvrig er med hele veien.

Nummer 10: Det handler også om muligheter, utfordringer og å ha det gøy

Hjelper du folk, eller legger til rette vil du mest sannsynlig få positivitet tilbake.  Det kan være både slitsomt, overveldende og vanskelig å være endringsleder.  Samtidig gir det glede og grunnlag for å feire når man ser at man lykkes.   Det er sagt at når det blåser er det noen som tar skjul og andre som bygger vindmøller.   Ved siden av alt alvoret kan både humor og fleip være viktige kanaler for utlufting.  En god latter i godt selskap gir energi.  

Mange nyanser i det lokale mediebildet – og storbyene er svekket

Mer fra aviskatalogen

Jeg fikk mange reaksjoner på min forrige bloggpost om det svekkede mediebildet – basert på den klassiske Aviskatalogens spredningsanalyse.  Jeg har oppdatert databasen min med tall fra Landslaget for Lokalaviser og det forandret totalbildet marginalt.  104 svekkede kommuner ble til 95.
Vi vet jo alle at opplaget (abonnementene enten på papir eller digitalt) ikke spiller den største rollen i mediebildet lenger, men den er allikevel et visst uttrykk for en stabil rekkevidde i et lokalsamfunn, om vi kan bruke den formuleringen.

Jeg har sett litt mer på noen nyanser i mediebildet – og jeg har tatt for meg den lokale medierepresentasjon i de største byene, pluss noen andre interessante kommuner og regioner.

De fire store byene - er de store avisene virkelig så store?

La oss begynne med hovedstaden.  Der er Aftenposten størst med et opplag på 95.000. Det gir en dekning på 27% av husstandene.   Om vi tar med Dagsavisen, Akers Avis Groruddalen og Nordstrands avis så blir det samlede opplaget på 120.000 og en dekning på 34%.  Ut over dette leses Morgenbladet, Klassekampen, Finansavisen, Dagbladet og Vårt Land.  DN og VG er ikke med her.  De har valgt å gå ut av aviskatalogen - men er der allikevel.  Men den direkte redaksjonelle stemmen om Oslo når altså i opplagets form fram til bare en tredjedel av Oslos borgere.   Før du hyler for høyt om VG+ og andre digitale løsninger – bli med en stund til.

Går vi til Bergen er situasjonen en litt annen:  Her har vi to aviser – Bergens Tidende og Bergensavisen som til sammen har en bruttodekning på 49%.  I tillegg kommer fire andre lokale aviser fra regionen som til sammen gir et opplag som representerer en husstandsdekning på 56%.  Her er de lokale stemmene sterkere.  I tillegg er Aftenposten på tredjeplass og både Morgenbladet og Klassekampen er representert blant de 10 største avisene i Bergen.  Og flere aviser er superlokale i kranskommunene slik at det ikke ser så galt ut.

I Trondheim regjerer Adresseavisen med 38.000 eksemplarer og 37% dekning. Her er det ingen (foreløpig – men det er jo startet en nettavis) nummer to avis med.  De vanlige meningsbærende Osloavisene er representert og et par aviser fra kommuner utenfor Trondheim.   Samlet lokaldekning blir bare 38%. 

I Stavanger er Aftenbladet med sine 26.000 eksemplarer i en dekning på 43%. Og tar vi med Rogalands Avis i tillegg så får vi en dekning på 46%.  En annen lokal tittel er representert – Strandbuen – men den har liten innflytelse i selve Stavanger.  Og igjen er det Oslobaserte meningsaviser som fyller opp blant de 10 største avisene i kommunen. Regionalt sett har vi en variant her i og med at nabobyen Sandnes har sin Sandnesposten, som sammen med Aftenbladet gir en bruttodekning på hele 75%.  Her er det helt sikkert en betydelig dobbeltdekning. 

Knivskarpt i Skien

Det er en annen interessant kommune som har lang historie for knivskarp aviskonkurranse – og det er Skien.  Her er det to aviser – Telemarksavisa og Varden som opp gjennom årene har byttet plass en rekke ganger opplagsmessig, og hvor TA nå leder.  

TA har nær 8.000 eksemplarer og Varden 7300.  Det gir en samlet husstandsdekning på 61%, og tar man med Porsgrunns Dagblad også så er det 63% lokal dekning.   Da ser vi at det samlede bildet er helt annerledes enn i storbyene – og det gjør selvfølgelig noe med muligheten for å nå fram og sette dagsorden.  Også her er meningsavisene fra Oslo godt representert.

«Ål inclusive»

Avslutningsvis vil jeg ta fram to eksempler sett fra en annen vinkel.

Hallingdølen er en avis som var tidlig ute med å ta betalt for digitalt innhold – det de kalte for «Ål inclusive».  Det kommer en sterk røst fra Ål – mer enn Hellbillies.  Hallingdølen dekker de seks kommunene i Hallingdal med en dekning som varierer mellom 53% (Hemsedal) og 73% (Ål).  Ingen tvil om at Hallingdølen er en sterk røst i Hallingdal.  Samtidig er det slik at en tredjedel av opplaget til Hallingdølen går utenfor dalen. Faktisk er utflyttede hallinger i  Oslo Hallingdølens femte største abonnentgruppe, og avisen er representert i 238 kommuner over hele landet.

Nationen i klemma

Nisjeaviser har jo vært en vekstsektor i flere år – men ikke for landbrukets avis Nationen.  Det finnes vel ikke en annen avis som er så syltynt representert rundt om i landet som den. Deres 15000 eksemplarer lander i 399 av 422 kommuner i Norge, og størst av alle er Oslo med 952 eksemplarer – sannsynligvis Regjeringskvartalet - fulgt av Ringsaker med 276 eksemplarer og Steinkjer med 195 eksemplarer. Og så er det spredt over hele Norge men mest på Østlandet.   Dette er en avis som er helt avhengig av mediestøtte og som sannsynligvis kan rammes sterkt av omlegging av Postens distribusjon fra juli 2020.  Vi trenger Nationen, men den er et godt eksempel på en avis som er under press fra flere hold.

Vi får håpe på det digitale abonnementet

Det finnes en trøst i at opplaget ikke representerer mediemangfoldet i sin helhet, men at det finnes digitale løsninger som ikke fanges opp av den klassiske opplagsstatistikken.   De digitale abonnementsløsningene knyttet opp mot mobiltelefonen og nettbrettene blir stadig bedre, og vil etterhvert overta - men det haster, fordi det er snart ikke økonomi igjen i den klassiske papirbaserte opplagsmodellen.   

I en landsrepresentativ undersøkelse fra august 2019, om hvor man ville finne informasjon ved store hendelser i en kommune så svarer 47% av befolkningen at de ville få dette på den lokale avisens nettutgave – lavest i Osloregionen med 25% - men der kommer VG inn med 20% alene.    Høyest på øvrig Østlandet med 59%.  Og her spiller ikke NRK noen særlig rolle (9%).    Mer om dette i en senere artikkel.

Lokalavisbildet er variert, og det kreves nøyere analyse av hver enkelt kommune for å danne seg et komplett bilde.  Men de klassiske opplagstallene gir oss fremdeles en pekepinn.

104 kommuner har svak mediedekning

En fjerdedel av norske kommuner har svak mediedekning. Det er ingen tvil om at mediemangfoldet i Norge er truet.  Og med det mener jeg mangfoldet av redigerte medier som skal gi et balansert bilde av det som hender av stort og smått.  Dagens mediekonsum består av redigerte og uredigerte medier, og det kan være vanskelig å skille mellom falsk og korrekt informasjon.

Vær med på en liten reise inn i avisverdenen i Norges 422 kommuner (før kommunesammenslåingen 1.1.2020):

Det finnes en statistikk fra Aviskatalogen (www.aviskatalogen.no) som viser hvor mange aviseksemplarer som dumper ned i en bestemt kommune.  Dette er både papiraviseksemplarer og digitale eksemplarer som det er abonnert på. Samlet sett gir dette et uttrykk for hvor mangfoldig og sterkt de redigerte mediene står i forhold til antall innbyggere i kommunen.    

En indeks for mediestyrke

Jeg har konstruert en indeks for mediestyrke som er bygget opp av følgende komponenter:

·         Antall avistitler – uansett utgiver – som distribueres i kommunen

·         Brutto dekning av alle disse avisene i forhold til antall husstander i kommunen

·         Største lokalavis’ dekning i kommunen. 

Så dersom vi tenker oss at 76 aviser distribueres til kommunen og at disse dekker til sammen 110% av husstandene, og at den lokale avis har en dekning på 66% så får vi et styrketall på 55.

Regnestykket er:  76 x 1,1 x 0,66 = 55.

Når vi så vet at gjennomsnittet for landet er 25 får vi en indeks på 222% (55 : 25 x 100). Dette er en robust og god kommune – og det er Kragerø som er brukt som eksempel.  Her har Kragerø Blad Vestmar en lokal dekning på 66% og i tillegg er både Telemarksavisa og Varden ganske godt representert.  I tillegg kommer riksaviser som Aftenposten, Dagbladet, Vårt Land og Klassekampen – så i denne kommunen er det ingen problemer med mangfoldet.

Men la oss så se på en kommune i den andre enden av skalaen:

La oss ta Sykkylven i Møre og Romsdal.  Her er det 53 titler og en brutto dekning på 55%.  Lokalavisen ligger på 41% og dermed blir styrketallet på 12 og indeksen på 48%.  Ser vi på detaljene for denne kommunen finner vi at det er Sunnmørsposten fra Ålesund som har dekningen på 41%, fulgt av Aftenposten og Vårt Land.  Så kan man spørre seg hvor interessert Sunnmørsposten er i å dekke kommunestyret i Sykkylven. Lokalavisen Sunnmøringen har bare 37 eksemplarer i Sykkylven og kommer jo ut på Stranda.  Med all respekt for Sunnmørsposten så er Sykkylven en kommune som ikke har spesielt stort mediemangfold.    Her er det en oppdatering av dataene - se nederst i artikkelen.  Det handler litt om datagrunnlaget. 

Landets beste kommune er Kvam i Hordaland med en lokalavisdekning på 82% fra Hordaland Folkeblad samt 34% dekning fra Bergens Tidende.  67 aviser er distribuert, bruttodekningen er på 142% og lokalavisen på 82%.  Da blir indeksen 311%.  Helt i den andre enden finner vi Loppa kommune i Finnmark med 15 aviser, 50% bruttodekning og en lokalavis på 23%.  Der er indeksen 7%.

Grønne og røde kommuner – bare 30 kommuner har god mediedekning

For å forenkle og samtidig skape oversikt har jeg satt sammen en tabell der jeg har gitt kommunene en farge etter mangfoldet målt som vist ovenfor.  Grønne kommuner er på 200% og oppover, gule kommuner er 100% til 199%, orange kommuner er fra 50% opp til 99%, og røde kommuner er alt under 50%.

Og da blir tabellen slik:

Type	Antall kommuner	Prosent
Grønn	30	7 %
Gul	144	34 %
Orange	144	34 %
Rød	104	25 %
Totalt	422	100 %

Dette er tall bare fra Aviskatalogen.  Dersom vi tar med tall fra Landslaget for Lokalaviser også blir antallet røde kommuner redusert til 95.  Det store bildet blir det samme.

Og fordeler vi det hele etter fylke får vi følgende oversikt:

Fylke	Grønn	Gul	Orange	Rød	Totalt
Akershus	3	9	7	3	22
Aust-Agder	3	5	5	2	15
Buskerud	1	10	9	1	21
Finnmark		3	5	11	19
Hedmark	3	5	13	1	22
Hordaland	3	15	10	5	33
Møre og Romsdal	3	11	11	10	35
Nordland	1	6	11	26	44
Oppland	3	13	8		24
Oslo		1			1
Rogaland	1	15	6	4	26
Sogn og Fjordane	3	7	13	3	26
Telemark	2	9	3	4	18
Troms		3	5	16	24
Trøndelag	4	11	25	10	50
Vest-Agder		5	6	4	15
Vestfold		8	1		9
Østfold		8	6	4	18
Grand Total	30	144	144	104	422

Går vi inn i tabellen ser vi at Nordland, Troms og Finnmark er har mange svake kommuner, mens for eksempel Oppland og Rogaland er bedre stilt.  Det er bare Oppland, Oslo og Vestfold som ikke har røde kommuner.  Trøndelag har flest grønne.

Hva med nettet?

En innvending man vil komme med er at nettet vil kompensere for mye av dette.  Vi vet jo at VG når frem til over 50% av befolkningen hver dag og at NRK også er sterke.  Så tabellen viser ikke at befolkningen er uinformert – men – et svekket lokalt medietilbud vil svekke lokaldemokratiet. Og med Postens omlegging av distribusjonen og økte kostnader til trykk og distribusjon så vil mediestyrken i Norge sannsynligvis bli enda mer svekket.  På toppen av det hele stikker Facebook, Google og andre av med annonsekronene som skulle vært med på å finansiere journalistikken.  Fremtiden ligger i betalte abonnementer, og oversikten ovenfor viser at det er fare på ferde.

SYKKYLVEN ?

NBNB:  En liten sluttkommentar:

Det er en statistikk også fra LLA ( Landslaget for Lokalaviser) som ikke rapporteres sammen med Aviskatalogen, som dette blogginnlegget baserer seg på.  Siden jeg hadde Sykkylven som eksempel så viser det seg at der finnes jo Sykkylvsbladet ,som har en lokal dekning på 64%.  Det forandrer indeksen mye - fra 48% til hele 155%.  Dermed går Sykkylven fra rød til gul gruppe i oversikten over.    Ikke helt lett å holde oversikten over spredning - nei.  Men rett skal være rett, og da er det slett ikke så galt som avsnittet over kunne tyde på. 

Bare 33 kommuner har lokalavis med mer enn 70% husstandsdekning

Vi som er nær mediebransjen har sett at de tradisjonelle avisene - og da spesielt papiravisene har tapt terreng så de suser over mange år.  For tiden interesserer jeg meg for de strukturelle skiftene som finner sted i bransjen - og her er et eksempel:

Det gamle begrepet netto opplag har etterhvert fått nytt innhold fordi det nå også tar opp i seg digitale abonnement, og for det meste det som kalles komplett-abonnement, det vil si både papir og digitalt i ulike varianter.

Mediebedriftenes Landsforening utgir hvert år Aviskatalogen (www.aviskatalogen.no) som er en oversikt over hvordan aviseksemplarene for alle aviser i Norge fordeler seg på våre kommuner.  Og jo flere aviser som finnes representert i en kommune - jo større er mangfoldet.  Jeg har sett på spredningsdataene for 2009 og 2019 og det finnes som vi skal se en sterk negativ utvikling.

Strukturen har forandret seg voldsomt på 10 år.  Når man i 2009 kunne forvente at lokalavisen hadde en husstandsdekning på 60-70% som et vanlig fenomen - er situasjonen i dag ganske annerledes.

Se bare på denne figuren:

Kilde: Aviskatalogen, MBL, 2009 og 2019

I 2009 var det bare 37  (9%)  av våre 428 kommuner der lokalavisen hadde under 40% husstandsdekning.  I 2019 er dette tallet 24%.  Hele 103 kommuner har aviser med under 40% dekning. 
Fra gammelt av var det et prinsipp om at lokalaviser burde ha minst 50% husstandsdekning for å være et medium å regne med som lokalt talerør.  I 2009 var det 81% av kommunene som hadde en lokalavis med dekning på 50% eller mer.  I 2019 er dette tallet sunket til 47%.  I de trygge gruppene til høyre i diagrammet ser vi det særlig sterkt.  Mens det var 129 kommuner der avisen hadde mellom 60 og 70% dekning i 2009 så var dette tallet bare 57 i 2019.  Og i den gromme 70+ gruppen var det 110 aviser som hadde dekning i 2009 og bare 33 i 2019 - i følge den offisielle Aviskatalogen.

Dette betyr jo - som er illustrert på mange vis - at mediemangfoldet er svekket og i fare.  Det er færre kommuner som har flere stemmer representert lokalt nå enn før.   Dette temaet ble senest også  belyst i en blogg fra Tinius Trust her den 10.1., og jeg er så hjertens enig (Mediemangfoldet i fare).

Det er mange forklaringer på dette - alt fra livsstilsendringer til  pris og distribusjon. Men viktigst er nok fremveksten av de sosiale mediene.  Disse var ikke særlig representert i 2009.  Vi har ingen registreringer i offisiell statistikk av sosiale medier før i 2012. 

I følge Medienorge.uib.no så var Facebook representert med 56% i 2010.  Nå vet vi at  Facebook, Snapchat og Instagram ALLE ligger meget høyt i bruk.

En landsrepresentativ undersøkelse, som jeg har tilgang til, viser at i 2019 var det 94% som brukte Facebook, 58% Instagram og 63% Snapchat i hele befolkningen i gjennomsnitt. Og dersom man får mye av mediekonsumet sitt gjennom sosiale medier så er det generelt sett fare på ferde.  Kombinasjonen av svekkede lokale aviser og uredigerte sosiale medier er ikke bra for mediemangfoldet.   Jeg er redd det blir mer medieenfold.

Jeg driver for tiden og graver i tallene og vil publisere mer etterhvert som det blir klart.