Mange nyanser i det lokale mediebildet – og storbyene er svekket

Mer fra aviskatalogen

Jeg fikk mange reaksjoner på min forrige bloggpost om det svekkede mediebildet – basert på den klassiske Aviskatalogens spredningsanalyse.  Jeg har oppdatert databasen min med tall fra Landslaget for Lokalaviser og det forandret totalbildet marginalt.  104 svekkede kommuner ble til 95.
Vi vet jo alle at opplaget (abonnementene enten på papir eller digitalt) ikke spiller den største rollen i mediebildet lenger, men den er allikevel et visst uttrykk for en stabil rekkevidde i et lokalsamfunn, om vi kan bruke den formuleringen.

Jeg har sett litt mer på noen nyanser i mediebildet – og jeg har tatt for meg den lokale medierepresentasjon i de største byene, pluss noen andre interessante kommuner og regioner.

De fire store byene - er de store avisene virkelig så store?

La oss begynne med hovedstaden.  Der er Aftenposten størst med et opplag på 95.000. Det gir en dekning på 27% av husstandene.   Om vi tar med Dagsavisen, Akers Avis Groruddalen og Nordstrands avis så blir det samlede opplaget på 120.000 og en dekning på 34%.  Ut over dette leses Morgenbladet, Klassekampen, Finansavisen, Dagbladet og Vårt Land.  DN og VG er ikke med her.  De har valgt å gå ut av aviskatalogen - men er der allikevel.  Men den direkte redaksjonelle stemmen om Oslo når altså i opplagets form fram til bare en tredjedel av Oslos borgere.   Før du hyler for høyt om VG+ og andre digitale løsninger – bli med en stund til.

Går vi til Bergen er situasjonen en litt annen:  Her har vi to aviser – Bergens Tidende og Bergensavisen som til sammen har en bruttodekning på 49%.  I tillegg kommer fire andre lokale aviser fra regionen som til sammen gir et opplag som representerer en husstandsdekning på 56%.  Her er de lokale stemmene sterkere.  I tillegg er Aftenposten på tredjeplass og både Morgenbladet og Klassekampen er representert blant de 10 største avisene i Bergen.  Og flere aviser er superlokale i kranskommunene slik at det ikke ser så galt ut.

I Trondheim regjerer Adresseavisen med 38.000 eksemplarer og 37% dekning. Her er det ingen (foreløpig – men det er jo startet en nettavis) nummer to avis med.  De vanlige meningsbærende Osloavisene er representert og et par aviser fra kommuner utenfor Trondheim.   Samlet lokaldekning blir bare 38%. 

I Stavanger er Aftenbladet med sine 26.000 eksemplarer i en dekning på 43%. Og tar vi med Rogalands Avis i tillegg så får vi en dekning på 46%.  En annen lokal tittel er representert – Strandbuen – men den har liten innflytelse i selve Stavanger.  Og igjen er det Oslobaserte meningsaviser som fyller opp blant de 10 største avisene i kommunen. Regionalt sett har vi en variant her i og med at nabobyen Sandnes har sin Sandnesposten, som sammen med Aftenbladet gir en bruttodekning på hele 75%.  Her er det helt sikkert en betydelig dobbeltdekning. 

Knivskarpt i Skien

Det er en annen interessant kommune som har lang historie for knivskarp aviskonkurranse – og det er Skien.  Her er det to aviser – Telemarksavisa og Varden som opp gjennom årene har byttet plass en rekke ganger opplagsmessig, og hvor TA nå leder.  

TA har nær 8.000 eksemplarer og Varden 7300.  Det gir en samlet husstandsdekning på 61%, og tar man med Porsgrunns Dagblad også så er det 63% lokal dekning.   Da ser vi at det samlede bildet er helt annerledes enn i storbyene – og det gjør selvfølgelig noe med muligheten for å nå fram og sette dagsorden.  Også her er meningsavisene fra Oslo godt representert.

«Ål inclusive»

Avslutningsvis vil jeg ta fram to eksempler sett fra en annen vinkel.

Hallingdølen er en avis som var tidlig ute med å ta betalt for digitalt innhold – det de kalte for «Ål inclusive».  Det kommer en sterk røst fra Ål – mer enn Hellbillies.  Hallingdølen dekker de seks kommunene i Hallingdal med en dekning som varierer mellom 53% (Hemsedal) og 73% (Ål).  Ingen tvil om at Hallingdølen er en sterk røst i Hallingdal.  Samtidig er det slik at en tredjedel av opplaget til Hallingdølen går utenfor dalen. Faktisk er utflyttede hallinger i  Oslo Hallingdølens femte største abonnentgruppe, og avisen er representert i 238 kommuner over hele landet.

Nationen i klemma

Nisjeaviser har jo vært en vekstsektor i flere år – men ikke for landbrukets avis Nationen.  Det finnes vel ikke en annen avis som er så syltynt representert rundt om i landet som den. Deres 15000 eksemplarer lander i 399 av 422 kommuner i Norge, og størst av alle er Oslo med 952 eksemplarer – sannsynligvis Regjeringskvartalet - fulgt av Ringsaker med 276 eksemplarer og Steinkjer med 195 eksemplarer. Og så er det spredt over hele Norge men mest på Østlandet.   Dette er en avis som er helt avhengig av mediestøtte og som sannsynligvis kan rammes sterkt av omlegging av Postens distribusjon fra juli 2020.  Vi trenger Nationen, men den er et godt eksempel på en avis som er under press fra flere hold.

Vi får håpe på det digitale abonnementet

Det finnes en trøst i at opplaget ikke representerer mediemangfoldet i sin helhet, men at det finnes digitale løsninger som ikke fanges opp av den klassiske opplagsstatistikken.   De digitale abonnementsløsningene knyttet opp mot mobiltelefonen og nettbrettene blir stadig bedre, og vil etterhvert overta - men det haster, fordi det er snart ikke økonomi igjen i den klassiske papirbaserte opplagsmodellen.   

I en landsrepresentativ undersøkelse fra august 2019, om hvor man ville finne informasjon ved store hendelser i en kommune så svarer 47% av befolkningen at de ville få dette på den lokale avisens nettutgave – lavest i Osloregionen med 25% - men der kommer VG inn med 20% alene.    Høyest på øvrig Østlandet med 59%.  Og her spiller ikke NRK noen særlig rolle (9%).    Mer om dette i en senere artikkel.

Lokalavisbildet er variert, og det kreves nøyere analyse av hver enkelt kommune for å danne seg et komplett bilde.  Men de klassiske opplagstallene gir oss fremdeles en pekepinn.

104 kommuner har svak mediedekning

En fjerdedel av norske kommuner har svak mediedekning. Det er ingen tvil om at mediemangfoldet i Norge er truet.  Og med det mener jeg mangfoldet av redigerte medier som skal gi et balansert bilde av det som hender av stort og smått.  Dagens mediekonsum består av redigerte og uredigerte medier, og det kan være vanskelig å skille mellom falsk og korrekt informasjon.

Vær med på en liten reise inn i avisverdenen i Norges 422 kommuner (før kommunesammenslåingen 1.1.2020):

Det finnes en statistikk fra Aviskatalogen (www.aviskatalogen.no) som viser hvor mange aviseksemplarer som dumper ned i en bestemt kommune.  Dette er både papiraviseksemplarer og digitale eksemplarer som det er abonnert på. Samlet sett gir dette et uttrykk for hvor mangfoldig og sterkt de redigerte mediene står i forhold til antall innbyggere i kommunen.    

En indeks for mediestyrke

Jeg har konstruert en indeks for mediestyrke som er bygget opp av følgende komponenter:

·         Antall avistitler – uansett utgiver – som distribueres i kommunen

·         Brutto dekning av alle disse avisene i forhold til antall husstander i kommunen

·         Største lokalavis’ dekning i kommunen. 

Så dersom vi tenker oss at 76 aviser distribueres til kommunen og at disse dekker til sammen 110% av husstandene, og at den lokale avis har en dekning på 66% så får vi et styrketall på 55.

Regnestykket er:  76 x 1,1 x 0,66 = 55.

Når vi så vet at gjennomsnittet for landet er 25 får vi en indeks på 222% (55 : 25 x 100). Dette er en robust og god kommune – og det er Kragerø som er brukt som eksempel.  Her har Kragerø Blad Vestmar en lokal dekning på 66% og i tillegg er både Telemarksavisa og Varden ganske godt representert.  I tillegg kommer riksaviser som Aftenposten, Dagbladet, Vårt Land og Klassekampen – så i denne kommunen er det ingen problemer med mangfoldet.

Men la oss så se på en kommune i den andre enden av skalaen:

La oss ta Sykkylven i Møre og Romsdal.  Her er det 53 titler og en brutto dekning på 55%.  Lokalavisen ligger på 41% og dermed blir styrketallet på 12 og indeksen på 48%.  Ser vi på detaljene for denne kommunen finner vi at det er Sunnmørsposten fra Ålesund som har dekningen på 41%, fulgt av Aftenposten og Vårt Land.  Så kan man spørre seg hvor interessert Sunnmørsposten er i å dekke kommunestyret i Sykkylven. Lokalavisen Sunnmøringen har bare 37 eksemplarer i Sykkylven og kommer jo ut på Stranda.  Med all respekt for Sunnmørsposten så er Sykkylven en kommune som ikke har spesielt stort mediemangfold.    Her er det en oppdatering av dataene - se nederst i artikkelen.  Det handler litt om datagrunnlaget. 

Landets beste kommune er Kvam i Hordaland med en lokalavisdekning på 82% fra Hordaland Folkeblad samt 34% dekning fra Bergens Tidende.  67 aviser er distribuert, bruttodekningen er på 142% og lokalavisen på 82%.  Da blir indeksen 311%.  Helt i den andre enden finner vi Loppa kommune i Finnmark med 15 aviser, 50% bruttodekning og en lokalavis på 23%.  Der er indeksen 7%.

Grønne og røde kommuner – bare 30 kommuner har god mediedekning

For å forenkle og samtidig skape oversikt har jeg satt sammen en tabell der jeg har gitt kommunene en farge etter mangfoldet målt som vist ovenfor.  Grønne kommuner er på 200% og oppover, gule kommuner er 100% til 199%, orange kommuner er fra 50% opp til 99%, og røde kommuner er alt under 50%.

Og da blir tabellen slik:

Type	Antall kommuner	Prosent
Grønn	30	7 %
Gul	144	34 %
Orange	144	34 %
Rød	104	25 %
Totalt	422	100 %

Dette er tall bare fra Aviskatalogen.  Dersom vi tar med tall fra Landslaget for Lokalaviser også blir antallet røde kommuner redusert til 95.  Det store bildet blir det samme.

Og fordeler vi det hele etter fylke får vi følgende oversikt:

Fylke	Grønn	Gul	Orange	Rød	Totalt
Akershus	3	9	7	3	22
Aust-Agder	3	5	5	2	15
Buskerud	1	10	9	1	21
Finnmark		3	5	11	19
Hedmark	3	5	13	1	22
Hordaland	3	15	10	5	33
Møre og Romsdal	3	11	11	10	35
Nordland	1	6	11	26	44
Oppland	3	13	8		24
Oslo		1			1
Rogaland	1	15	6	4	26
Sogn og Fjordane	3	7	13	3	26
Telemark	2	9	3	4	18
Troms		3	5	16	24
Trøndelag	4	11	25	10	50
Vest-Agder		5	6	4	15
Vestfold		8	1		9
Østfold		8	6	4	18
Grand Total	30	144	144	104	422

Går vi inn i tabellen ser vi at Nordland, Troms og Finnmark er har mange svake kommuner, mens for eksempel Oppland og Rogaland er bedre stilt.  Det er bare Oppland, Oslo og Vestfold som ikke har røde kommuner.  Trøndelag har flest grønne.

Hva med nettet?

En innvending man vil komme med er at nettet vil kompensere for mye av dette.  Vi vet jo at VG når frem til over 50% av befolkningen hver dag og at NRK også er sterke.  Så tabellen viser ikke at befolkningen er uinformert – men – et svekket lokalt medietilbud vil svekke lokaldemokratiet. Og med Postens omlegging av distribusjonen og økte kostnader til trykk og distribusjon så vil mediestyrken i Norge sannsynligvis bli enda mer svekket.  På toppen av det hele stikker Facebook, Google og andre av med annonsekronene som skulle vært med på å finansiere journalistikken.  Fremtiden ligger i betalte abonnementer, og oversikten ovenfor viser at det er fare på ferde.

SYKKYLVEN ?

NBNB:  En liten sluttkommentar:

Det er en statistikk også fra LLA ( Landslaget for Lokalaviser) som ikke rapporteres sammen med Aviskatalogen, som dette blogginnlegget baserer seg på.  Siden jeg hadde Sykkylven som eksempel så viser det seg at der finnes jo Sykkylvsbladet ,som har en lokal dekning på 64%.  Det forandrer indeksen mye - fra 48% til hele 155%.  Dermed går Sykkylven fra rød til gul gruppe i oversikten over.    Ikke helt lett å holde oversikten over spredning - nei.  Men rett skal være rett, og da er det slett ikke så galt som avsnittet over kunne tyde på. 

Bare 33 kommuner har lokalavis med mer enn 70% husstandsdekning

Vi som er nær mediebransjen har sett at de tradisjonelle avisene - og da spesielt papiravisene har tapt terreng så de suser over mange år.  For tiden interesserer jeg meg for de strukturelle skiftene som finner sted i bransjen - og her er et eksempel:

Det gamle begrepet netto opplag har etterhvert fått nytt innhold fordi det nå også tar opp i seg digitale abonnement, og for det meste det som kalles komplett-abonnement, det vil si både papir og digitalt i ulike varianter.

Mediebedriftenes Landsforening utgir hvert år Aviskatalogen (www.aviskatalogen.no) som er en oversikt over hvordan aviseksemplarene for alle aviser i Norge fordeler seg på våre kommuner.  Og jo flere aviser som finnes representert i en kommune - jo større er mangfoldet.  Jeg har sett på spredningsdataene for 2009 og 2019 og det finnes som vi skal se en sterk negativ utvikling.

Strukturen har forandret seg voldsomt på 10 år.  Når man i 2009 kunne forvente at lokalavisen hadde en husstandsdekning på 60-70% som et vanlig fenomen - er situasjonen i dag ganske annerledes.

Se bare på denne figuren:

Kilde: Aviskatalogen, MBL, 2009 og 2019

I 2009 var det bare 37  (9%)  av våre 428 kommuner der lokalavisen hadde under 40% husstandsdekning.  I 2019 er dette tallet 24%.  Hele 103 kommuner har aviser med under 40% dekning. 
Fra gammelt av var det et prinsipp om at lokalaviser burde ha minst 50% husstandsdekning for å være et medium å regne med som lokalt talerør.  I 2009 var det 81% av kommunene som hadde en lokalavis med dekning på 50% eller mer.  I 2019 er dette tallet sunket til 47%.  I de trygge gruppene til høyre i diagrammet ser vi det særlig sterkt.  Mens det var 129 kommuner der avisen hadde mellom 60 og 70% dekning i 2009 så var dette tallet bare 57 i 2019.  Og i den gromme 70+ gruppen var det 110 aviser som hadde dekning i 2009 og bare 33 i 2019 - i følge den offisielle Aviskatalogen.

Dette betyr jo - som er illustrert på mange vis - at mediemangfoldet er svekket og i fare.  Det er færre kommuner som har flere stemmer representert lokalt nå enn før.   Dette temaet ble senest også  belyst i en blogg fra Tinius Trust her den 10.1., og jeg er så hjertens enig (Mediemangfoldet i fare).

Det er mange forklaringer på dette - alt fra livsstilsendringer til  pris og distribusjon. Men viktigst er nok fremveksten av de sosiale mediene.  Disse var ikke særlig representert i 2009.  Vi har ingen registreringer i offisiell statistikk av sosiale medier før i 2012. 

I følge Medienorge.uib.no så var Facebook representert med 56% i 2010.  Nå vet vi at  Facebook, Snapchat og Instagram ALLE ligger meget høyt i bruk.

En landsrepresentativ undersøkelse, som jeg har tilgang til, viser at i 2019 var det 94% som brukte Facebook, 58% Instagram og 63% Snapchat i hele befolkningen i gjennomsnitt. Og dersom man får mye av mediekonsumet sitt gjennom sosiale medier så er det generelt sett fare på ferde.  Kombinasjonen av svekkede lokale aviser og uredigerte sosiale medier er ikke bra for mediemangfoldet.   Jeg er redd det blir mer medieenfold.

Jeg driver for tiden og graver i tallene og vil publisere mer etterhvert som det blir klart.

Hvordan får vi bærekraftige medier?

Man kan jamen lure. For en som har fulgt med i medieutviklingen i mer enn 40 år er det interessant å se hvor store endringene har blitt og hvordan vår tankegang har forandret seg og MÅ forandre seg.  Da jeg begynte i avis i 1977 syntes vi at forandringene var store.  Det var overgang til morgenavis, og det var en stor utvikling på det tekniske området med offsettrykk og nye produksjonsmetoder fra bly til klipp og lim.  Det var stor utbygging av nye og flotte avishus, ofte utenfor de store byene, og avisene var lokale monopoler med lisens til å trykke penger.

Og så kom nettet med de store omveltningene som fulgte.  En ting var at nyhetene flyttet seg fra det betalte papiret til det gratis nettet - men det var også slik at man nå kunne få nyheter der og da - og fra hele verden.  Ikke rart at den mernytten ble populær.

Jeg samler på mye statistikk og er kommentator på utviklingen titt og ofte.  Og vi har etterhvert fått gode datakilder.  Ikke minst vil jeg skryte av MedieNorge, som gir en fantastisk og oppdatert statistikk over de fleste medieområder.

I dag tittet jeg litt på reklamemarkedet igjen, for man kan jo lure på hvor lenge melkekuen annonser i papiravis holder.    I IRMs statistikk ser det slik ut:

Siden 2005 og fram til 2018 har det totale mediemarkedet i løpende priser økt med 20% til 20,3 milliarder.  I 2018 fikk internett over halvparten av dette - og mye av disse pengene kommer ikke til norske medier.
Dagspressen har mistet nesten fire milliarder kroner og har hatt en nedgang på 64%.  TV har økt med 43% og nettet med nesten 600% - i of for seg interesssant.  Men det begynte i 2005 på 1,5 milliarder og passerte 10 i 2018.

Nå ser jeg at avisene i Norge har skjerpet seg veldig på nyheter og formidling på nett.  VG er landets største nettsted, og mange lokalaviser har virkelig kommet i gang og kommet langt i å få abonnenter på nett.  Spørsmålet er om det er nok - eller om vi vil få områder i landet uten den viktige lokale redigerte nyhetsformidleren. 

Blant mine studenter her på BI har jeg laget mediestudier over flere år.  Det er utrolig å se hvilket grep som de sosiale mediene har på denne gruppen, som hovedsaklig er født i årene 1996-1998.  vi kan glede oss over at nyheter på mobilen ligger på 4. plass - men her tar nok VG det meste.  Trykt avis er omtrent utradert, og vi ser at strømmetjenestene ligger høyt.

Det skal bli interessant å følge hvordan avisene klarer å få nye betalte abonnementer i denne sterke omstøpingen som nå finner sted i bransjen.   Det er ingen tvil om at det er abonnementsmodellen i ulike varianter som blir gjeldende framover - akkurat som man gjør med strømmetjenester.  Men en bundlet modell (flere aviser under ett) har ikke blitt en levedyktig modell.  Spennende blir 2020 også fordi kostnadene ved distribusjonen etterhvert blir astronomisk.  Overgangen til en abonnert økonomi vil avgjøre utviklingen mot bærekraftige medier.

Og ifølge tall fra Medietilsynet så representerer de digitale inntektene totalt sett for hele bransjen bare 27% av de totale inntektene i 2018.  For gruppen ledende dagsaviser er tallet 25% - og for fådagersaviser bare 12%.  Så det er en vei å gå.

Det ansettes mye unge mennesker i bransjen for tiden. Det er meget gledelig.  De har levd med nettet hele livet og er i stand til å se mulighetene.  Og så får jeg inderlig håpe at merkevaren som avisen representerer fremdeles holder mål. 

Jeg abonnerer selv på tre utenlandske aviser på nett - New York Times, Washington Post og Times (London).  Imponert over hva de får til og hvordan de klarer å kombinere det skrevne ord med bilder og ikke minst video.   Vi kommer vel dit vi også - men det tar tid. 

Bærekraftige medier tror jeg vi får ved at avisene driver på den digitale utviklingen kraftig og moderniserer nytteverdien av å abonnere på avis - både i de korte snuttene og i langlesingen.  Og så kanskje rydde opp i alt det uvesentlige tullet som er på nettsidene.  Alt det "..får nettet til å koke".. surret kan man bare glemme.   Det kan man overlate til de sosiale mediene.

Milliardene som fordampet

Websiden medienorge.uib.no er en skattkiste for alle som interesserer seg for medieutviklingen.  Siden 2005 har IRM i Sverige også målt det norske mediemarkedet.  Nylig har Medienorge oppdatert reklamemarkedet med tall for 2018 og det er en lesning som gir grunn til refleksjon.
For dagspressens del har markedet gått ned hvert år siden 2007, som var toppåret med 8 mrd i omsetning.  I 2018 var det bare 2,5 mrd igjen - en nedgang på 68%.  TVmarkedet har også passert toppen men har økt med 24% siden 2007.   Det er selvsagt internett som har spist av kaka hele veien og har økt fra 3,1 milliarder i 2007 til hele 10,4 milliarder i 2018 og har nå over halvparten av den samlede investeringen.  I dette tallet ligger både nettaviser og søk.   Strukturomleggingen i markedet, med prispress og det hele, har gjort at den totale veksten siden 2007 er på beskjedne 2 prosent - noe som i faste priser vil bety en nedgang.
Men - om vi husker tilbake til katalogene og Gule Sider, Mitt distrikt og annet så var dette et milliardmarked så sent som i 2006.   I 2005 var markedet på 1,2 mrd - siste året det ble målt var i 2017 med beskjedne 12 millioner og i 2018 var det fordampet helt.  Borte vekk.
Det er betydelige utfordringer fremover i hvordan reklameinvesteringen utvikler seg, og det kan bli vanskelig for den viktige annonsedelen å være med å finansiere journalistikken.  Det kan bli et stort innholdsmessig minus også. 

Mediedagene i Bergen 2019

Det er alltid spennende med mediedagene i Bergen.  Siden jeg flyttet hit i 2015 har jeg besøkt arrangementet, og for en som har vært i bransjen lenge er det alltid hyggelig å treffe gamle kolleger og gjøre noen nye og interessante bekjentskaper.
Hvert år er det alltid noe som fenger interessen spesielt - og i år var det iallfall tre presentasjoner som for meg var interessante:
Den første var gjennomgangen av Medieundersøkelsen som sier noe om tilliten til norske medier.  Denne ble publisert på mediedagenes websider, og jeg har sett nærmere på den:

Det er gledelig at over 80% mener at nyhetene i stor eller noen grad angår oss, og at de er for folk flest.  Det lover godt for lokalavisenes fremtid.  Samtidig ser vi at det nå er nettet som er den sentrale kilde for nyheter med 45% og TV på neste plass med 27%.  Papiravisen er nede på 11%. 
Det er en viss uro over at 47% er helt eller delvis enige i at internett og de sosiale mediene har medført at de tradisjonelle mediene har blitt mindre viktige for demokratiet.   Samtidig er det betryggende at 63% er helt eller delvis enige i at nyhetsmediene sørger for at ulike syn kommer til uttrykk.  Litt overraskende er det kanskje at 60% mener at nyhetsmediene er for lite opptatt av det som skjer utenfor hovedstaden.  Kanskje er dette en refleks av VGs sterke stilling som nettpublikasjon. 

Det andre var Kristin Skogen Lunds presentasjon om Schibsteds gameplan og hvordan de skal utvikle seg videre.   Dette var en glimrende presentasjon, og kanskje mest interessant var det å se på  markedsverdien av de tre bena som Schibsted står på.   Se på denne presentasjonen: Kristin Skogen Lunds presentasjon.   Valueringen kommer etter ca 10 min. 

Det tredje var Cait O'Riordans presentasjon om hvordan Financial Times nådde 1 million betalende abonnenter.  Her ser man tydelig hvordan digitaliseringes verktøyer er spilt ut, og hvilke endringer det medfører.  Presentasjonen finner du her.  Jeg stilte henne et spørsmål helt på slutten om hvilke kritiske ferdigheter man trenger framover - og hun svarte ikke overraskende at det er medarbeidere som kan arbeide "in a data driven way".  

Og jeg bør også nevne diskusjonen om hvordan man skal finansiere journalistikken der Siv Juvik Tveitnes (fra Schibsted) så tydelig ga uttrykk for at det er større forandringer fremfor oss enn bak oss.  Det tror jeg hun har helt rett i.  Synkende papiropplag med høy økonomisk innflytelse, endringer i postloven og omdisponering av mediestøtten er en miks som ikke akkurat ser lovende ut.  Men vi har sterke merkevarer innen media - og det er den digitale utviklingen av dette som vil bli utfordringen. 

Har du en drittsekk til sjef?

For en stund siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling i auditoriet,  og eksakt halvparten av de 104 som deltok i undersøkelsen – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Betyr det at halvparten av alle sjefer er drittsekker?  

Troligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk kjøper den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer. Langdryge prosesser kan føre til at små og kanskje uvesentlige detaljer blir store temaer, som forhaler en nødvendig prosess.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man mangler alminnelig folkeskikk. Eller når man mobber/trakasserer og tukler med ansatte på julebordet, og gjentatte ganger overskrider etiske grenser – og juger så det renner.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og forståelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de ikke bli ledere.  Da kan mobbing også bli et resultat.

I mange yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia, offentlig sektor, media og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre.  Det er også et virkelig svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror i stor grad det handler om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi – iblandet en god porsjon ego.   Strategi handler om dype veivalg – noen er populære og andre ikke.  Og unnlatelsessyndene er ofte de verste – det at man feier ting under teppet og håper at det går over av seg selv.  Det gjør det ofte ikke.

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller før eller siden igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder. Og dersom man er redd for å miste jobben så tør man kanskje heller ikke si fra – og drittsekken får holde på.  Han eller hun er ofte god venn med styret.

Nei – ledelse er ikke enkelt.