Avisenes dype omstilling

Det går ikke en uke nå før vi får nye meldinger om nedbemanning og omstrukturering av de klassiske avishusene:

·         Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad får felles ledelse

·         Fædrelandsvennen nedbemanner

·         Amedia legger ned trykkeri.

·         DN skal kutte en 20-30 millioner.

·         Og samme historie finner vi både i Sverige, Finland og Danmark.

Alt dette er tegnene i tiden på en sterk omstilling som vi visste måtte komme, men som har satt ytterligere fart fordi knekkpunktet i papirannonseringen er passert.  Nedturen fortsetter.

I en undersøkelse jeg gjorde blant avisledere i forrige uke svarte 68% at de så negativt eller meget negativt på opplagsutviklingen, og det tilsvarende tallet for papirannonseringen var 69%.  Og de prognoserer verre tall for 2015.  Så sent som i mai var tallene 61% på opplag og 61% på annonser – så vi ser at det har tiltatt. Med andre ord – det skal bli enda verre.

Agendaen er klar – det er den digitale omstilling som gjelder, og det er bare det at mye av den økonomien som ligger i dette sitter fast i en struktur som er på rask tur nedover.  Trykkeri og distribusjon koster enormt – og digitale alternativer er vesentlig billigere.  Men å stoppe å trykke avisen på gamlemåten vil snu opp ned på den kjente medieøkonomien og lede mange aviser til skifteretten.

Lederne er meget klar over dette og de gjør hver især en god jobb for å forsøke å få til denne overgangen, men den negative utviklingen på inntektssiden er raskere enn det man klarer å realisere på kostnadssiden og derfor blir det nok noen magre perioder nå.   Så selv om økonomien i Norge er i god stand og forbruket ligger høyt så vises ikke dette i reklametallene. Fordi markedet er forandret.

I mai stilte jeg også spørsmålet om det som skjer kan uttrykkes med ordet krise.

Da svarte 48% at det ikke var noen krise og 13% at krisen var merkbar. I forrige uke var tallet 36% ingen krise og 31% at krisen var merkbar – og dette bare på fire måneder.

Det som kanskje er verre er at oppfatningen av hvor forberedt man er til å håndtere krisen er på 3,1 for redaksjonene og 3,3 for business – på en skala fra 1 til 5 der 1 er meget lite forberedt og 5 er meget godt forberedt.  Med tanke på hvor lenge man har sett skriften på veggen så er dette egentlig skuffende tall – og man kan undre seg på om journalister og redaktører luller seg inn i en boble av at dette nok går bra i nåværende struktur og bemanning.  Det kommer det ikke til å gjøre. 

Tallene for mai lå omtrent på samme nivå.  Hva kan det da være som gjør at ikke «den brennende plattform» ikke er tydeligere for alle?

Den store disruptiv-guru Clayton Christensen var på NTNU nylig og i en reportasje i DN nevner han at avisene det beste eksemplet på et «forstyrret marked» i dag, og han hadde ingen fredning på bransjen.  Han sier at dersom markedslederen skal klare å opprettholde suksessen må den selv utvikle en løsning som kan angripe kjernevirksomheten nedenfra – det vil si på dem som er ikke-brukere eller lavbrukere.

VG har lykkes fordi man klarte å skape noe ved siden av den klassiske VG.  Finn har lykkes fordi man har klipt snoren til slik det var i gamle dager.   Men om man ser på «papir først»  fordi man tjener penger der og all nettvirksomhet som underordnet geskjeft så kommer man galt ut.  

Hva om man begynte med å stille spørsmålet: Vi slutter å trykke i 2018. Hva må vi gjøre for å få til noe stort innen den tid? Har vi penger, teknologi og kunnskap til det?

Det er annonsørene som tar livet av papiravisene – ikke leserne

Oppslaget forleden om at Amedia skal spare ytterligere 500 millioner kroner kommer egentlig ikke som noen overraskelse. Vi har over de siste årene sett at mediekonsumet har flyttet seg fra papirformatet til elektroniske formater – og spesielt til mobilen, som nå er blitt den viktigste flate for mediekonsum. Men annonsørene har også flyttet på seg. Avisene står overfor helt nye utfordringer som utfordrer den bestående driften som aldri før. Konsernsjef Are Stokstad i Amedia hadde på sin siste powerpointslide ved en gjesteforelesning på BI i januar 2014: Utfordre det etablerte. Og det er det som nå kommer til å skape store bølger innover i enhver klassisk avisorganisasjon. Vi har sett det lenge – nå kommer det. Pengene til å drive på gamlemåten finnes snart ikke lenger. Kostnadene til trykk og distribusjon blir etter hvert utålelige når opplagene faller ytterligere. Men det er annonsørsvikten som kommer til å ta livet av avisene – ikke leserne. La oss se litt på noen tall: Fra 2005 og fram til finanskrisen lå reklameinvesteringene i dagspressen på fra 0,77 til 0,81 prosent av det private konsumet i Norge. (Kilde: IRM og SSB). Tar vi de siste fire kvartalene dvs året 2013 så er tallet 0,44 prosent. Det er en dramatisk utvikling. I toppåret 2007 omsatte avisene totalt for 7 366 millioner kroner. I 2013 var tallet 5 132 millioner. Det er en differanse på 2 234 millioner eller 30% - og vel å merke i løpende priser. Om vi legger faste priser til grunn blir bildet mye mer skremmende. Den prisjusterte annonseomsetningen blir da 4 457 millioner og det tilsvarer en nedgang i faste priser på 2 909 millioner eller 39%. Og prognosene peker på en fortsatt nedgang. Endringen kom med finanskrisen. Skillet kom med finanskrisen. Da var fallet stort. I 2009 som var det første året med de fulle virkningene av finanskrisen så falt annonseomsetningen i dagspressen med 18%, og så krøp det sakte oppover igjen et par år fram til 2012, hvor det ble en nedgang på 7 prosent og nå i 2013 på ytterligere 9 prosent. Avisbransjen hentet seg aldri inn igjen etter finanskrisen. Nye medieplattformer, mobilvekst og sosiale medier har gjort at den klassiske papirannonseomsetningen, som er kjernen i avisøkonomien , nå er meget utsatt. Insidere i bransjen sier at prispresset er stort, og det skumle er at det ikke bare er storavisene som rammes. Også de små og lokale avisene ser at det gamle gode lokale annonsemarkedet sakte forvitrer. Nå må det sterkere lut til Og derfor må avisene nå gjennomrasjonaliseres til bunns. Det vil bety et knippe av tiltak som kan omfatte: • Færre avisutgivelser pr uke • Styrking av digital distribusjon på mobil og nettbrett • Reduserte distribusjonsområder • Nedleggelse av trykkerier • Sammenslåing av selskaper • Fordypet samarbeid på ikke-kritiske stoffområder. • Kraftig nedbemanning - også av redaksjonene. • Nye allianser og arbeidsformer. Mange journalister vil miste jobben Dersom vi gjør et enkelt regnestykke og sier at 80% av rasjonaliseringen på 500 millioner skal gjøres i personalet så er det i alt 400 millioner som skal bort. Det utgjør med en rimelig snittlønn et sted mellom 550 og 650 årsverk. Mine beregninger viser at dersom hele bransjen skal tilbake til et lønnsomhetsnivå som de hadde i 2010 så mangler det ca 980 millioner på bunnlinjen. Det representerer vel 1200 - 1500 årsverk. Folk vil ha nyheter som aldri før – men på andre plattformer enn papiravisen. Det skaper enorme utfordringer på finansieringssiden som utfordrer drift, pressestøtte og moms – og ikke minst medieorganisasjonenes indre liv. Det blir ikke lett å få journalistjobb heretter, og de som jobber som journalister må jobbe både mer og veldig annerledes. Avisenes renommé er deres største styrke Den verdien som kan hjelpe avisene over den digitale kløften er deres renommé eller merkevarestyrke. Dersom avisen er relevant vil den overleve uansett distribusjonsform. Noen aviser har kommet ganske langt her – som VG, DN og Aftenposten. Men for mange lokalaviser er distansen noe lenger. Lokale nyheter er fremdeles den største styrken – og det vil folk ha. Overalt og når som helst.

Moro med Kahoot!

Av en kollega fikk jeg tipset om Kahoot! - et pedagogisk verktøy hvor man lager en quiz og engasjerer studentene i klasserommet. De logger seg på med det de måtte ha av plattform (PC, nettbrett, mobil) og så svarer de på spørsmål med forhåndsdefinerte alternativer. Poeng deles ut både for riktig svar og hvor fort de svarer. Min erfaring er at læringen får en boost og at det blir mye engasjement og liv i klasserommet. Det er norskutviklet (ved NTNU) og gratis.

Avisdøden er overdrevet - og det kommer an på hva man ser

Jeg forbindes vel kanskje med den som offentlig har “tatt livet” av avisbransjen flest ganger systematisk gjennom flere år. Jeg har fått atskillige påhopp og utskjellinger om å ikke “snakke bransjen ned” og “vis aldri dødskurven mer” osv. Men noen sier at det er bra at jeg sier fra – fordi vi må se de brutale fakta i øynene. Jeg mistenker noen gang journalistene som skriver om dette for å skrive det de selv hører og ikke det som jeg sier. Jeg ble av Aftenposten for et par dager siden bedt om å kommentere tendensene i papiravistrendene basert på internasjonal statistikk. Dagen etter lyder det: Spår avisdød på ukedagene. På kultursiden er overskriften: - Dagsavisene kommer til å forsvinne. Det er ikke det jeg sier: Følg med nå: Da jeg begynte å interessere meg for opplagsprognosene i 2004 så var det med utgangspunkt i at jeg så at nettet begynte å få et tak på publikum for alvor, og at opplagsutviklingen hadde vært sakte for nedadgående i noen år, og med en forbausende regularitet. Noen selskaper engasjerte meg til å komme med fremtidsspådommer – og jeg gjorde det på basis av de data jeg hadde. En prognose jeg gjorde i 2005 på basis av 114 sammenliknbare aviser ga en prognose for 2013 på ca 1810000 eksemplarer for disse avisene. Det virkelige tallet ble 1773000 – med andre ord en prognosefeil på 37000 eksemplarer eller ca 2% i en spådom for åtte år siden – det må vel være klaff? Det som i virkeligheten skjer nå er et talende eksempel på disruptivitet (opprivende forandring) i praksis. Det har Kodak opplevd – det har Nokia opplevd, det opplevde vognmannen med hest og kjerre og de som sverget til seilskip da dampskipet kom - og det opplever papiravisene nå. Noen skjønte det tidlig, som VG, men for andre har man vel håpet at det hele skulle gå over fordi det truer viktige økonomiske interesser – spesielt på annonsesiden. Men denne utviklingen kan ikke stoppes – men den kan kanskje bremses, og den vil ikke slå likt ut overalt. Mest på løssalgsavisene – minst på lokale fådagersaviser og nisjeaviser. Så det som nå skjer er ikke at avisene som medium dør som sådan – men at deres distribusjonsplattform og forretningsmodell endres totalt. Mediet flytter seg fra papir som plattform til elektroniske plattformer – som vi i de senere årene har fått langt flere av med iPad og bedre mobiltelefoner. Det konsumeres nyheter og medieinnhold som aldri før i dette landet. Og avisene har her en styrke som få andre har: De har spilt en rolle i lokaldemokratiet i flere generasjoner, og har opparbeidet seg en enorm merkevarestyrke. Egentlig er det det eneste aktivum disse bedriftene har, og som det gjelder å utvikle videre. Det handler ikke om å bevare men om å utvikle. I den fortsatte opplagsnedgangen vil distribusjonskostnadene pr eksemplar stige, og før eller siden blir det enormt dyrt å distribuere fysisk avis på papir til den ytterste nøgne ø. Da kan man kutte i utgivelsesdager – men det kan man ikke gjøre før leserkretsen er moden for et bedre alternativ. Og det er ikke enkelt. Mange aviser som kommer ut tre dager i uken lever aldeles utmerket med det, mens det å gå fra seks til tre dager kan være en katastrofe dersom det gjøres feil. Man kan ikke kødde med leserne. Jeg tror at vi i løpet av få år tvinges til å redusere utgivelsesdager fordi det blir et overlevelsesspørsmål. Kostnadene til distribusjon og trykk vil kvele mange dagsaviser i en situasjon med fallende annonseinntekter. Mens det å distribuere på en elektronisk plattform ikke koster stort dersom man har en god løsning for det, og det har man i liten grad klart å utvikle, delvis fordi man henger igjen i gamle måter å se ting på. Men det digitale er redningen – også reklamemessig, selv om konkurransen også er skjerpet her. Følgende eksempel kan også vise hvor fort en distribusjonsplattform kan endre seg: Med tall fra MedieNorge ved Universitetet i Bergen kan vi se at det i 2004 ble solgt 518 000 DVD-spillere i Norge. Tallet for 2013 var 67 000. Årsaken er åpenbar – det er kommet ny teknologi og nye distribusjonsformer for film – strømming og Netflix-liknende tjenester har utviklet seg. Vi ser helt sikkert ikke noe mindre film. Aviser som Klassekampen og Morgenbladet er unike og glitrende eksempler på at det går an å følge med i tiden også på papir. Det de skriver egner seg for papirformatet, og slik vil det nok være noen år til. Mens aviser som VG og Dagbladet begge ser slutten på papirformatet ganske tydelig. Den verste situasjonen man kan være i rent strategisk er det som heter “inneklemt i midten”. Da er det verken fugl eller fisk – det er sparekniv på papiravisen og lunken interesse for digitale formater. Her kreves det mot og lederskap. Det er ingen tvil om at fremtiden er digital. Nå som det kan bli 8% moms på digitale produkter i stedet for 25% og papiravisene også får 8% så er det duket for et aksellerert skift fra papir til digitale plattformer. Og da kan man ikke sitte med et analogt hode når det digitale er det som gjelder. Avisen er ikke død – journalistikken er ikke død – kommentaren er ikke død – relevansen er ikke død. Det må bare utvikles videre. Så enkelt – og så vanskelig. PS: Prognosen for papirplattformen sier nå at det er 14 år til den er i null – altså i 2027. Men da lever avisene i beste velgående – dersom de utvikler sitt forhold til leserne digitalt. DS.

En drepende forutsigbarhet

For oss som har fulgt mediebransjen i en årrekke og sett hvordan den nå utfordres av digitale løsninger er beslutningen om at man fremdeles skal ha 25% moms på digitale aviser og null på papiraviser uforståelig. Fremfor alt trenger bransjen en forutsigbarhet i momsregimet som ikke bare er en ytterlighet (25 mot null) – men en stimulans til å sikre fremtidig sterke lokale medier –også i digital form. I løpet av de neste to årene må de fleste norske aviser innføre digitale betalingsløsninger. Det at disse skal belegges med 25 prosent moms når det tilsvarende trykt på papir er på null vil legge en begrensning på den helt nødvendige digitale satsningen. Og ikke minst en uholdbar kompleksitet i innføring og avregning av momsen i de IT-løsninger som nå skal lages. Og hvordan skal man kunne kontrollere en riktig avregning av moms når det skal foretas kjøp på individnivå vekslende mellom ulike produktløsninger, som for eksempel papir to dager i uken og digitalt fire? Den sikreste utvikling av en sterk lokalpresse er å gi dem rammevilkår som gjør at man kan satse sømløst på en digital overgang, og ikke at momsregimet gjør at man må holde igjen i produktutvikling og satsing. Det at ingen andre land har innført en digital moms er ingen begrunnelse for at ikke vi kan gjøre det. En felles lavsats på 8% på alle medieprodukter vil stimulere en helt nødvendig produktutvikling og sømløs migrasjon av papirabonnenter til digitalabonnenter. Og man slipper en masse sløseri både med papir og distribusjon nå som de digitale forutsetningene så absolutt er tilstede og i en tilstrekkelig god kvalitet. Avisen Nationen er et godt eksempel. Den er innelåst i et håpløst regime med pressestøtte knyttet til papir og hele fremtiden knyttet til et opplegg med maksimal avgiftsbelastning. Avisen var i 2011 representert i 410 av Norges 429 kommuner og i de fleste av dem i meget små opplag. I 220 kommuner er distribusjonen på 20 eksemplarer eller mindre. Tenk hvilken effektivitetsgevinst som denne avisen ville ha dersom den hadde muligheter til å ha en sømløs overgang mellom papiropplag og elektronisk opplag. I følge en nasjonal undersøkelse gjennomført i januar leser 70% i aldersgruppen 30-44 nyheter på papir sett på ukebasis. Tallene for å lese på PC er 84%, mobiltelefon 56% og lesebrett 42%. Hvorfor det da skal være momsforskjell her er vanskelig å forstå. Det kan virke som om man i det hele tatt ikke har lyttet til bransjens argumentasjon om merverdiavgiften. Som forsker i medieøkonomi og strategi virker dette forslaget som uhyre lite gjennomtenkt og bare styrt av finansdepartementet. På lokalmedieområdet trengs en fremtidsrettet tankegang hvor lavmomsen inngår. Og når det er 8% moms på NRK-lisensen så blir det hele mer uforståelig. Det er en forutsigbar mangel på å lytte, synes nå jeg. Fortsatt splittet moms vil kunne være drepen på deler av utviklingsprosessen, og da har man oppnådd det stikk motsatte av det som var hensikten. En skrikende mangel på helhetssyn preger hele prosessen. Og det som er blitt sterkt kritisert i andre sektorer under nåværende regjering – gjennomføringsevne. Erik Wilberg Førsteamanuensis i strategi og medieforsker ved Handelshøyskolen BI.

Hvor kommer det fra?

Min gamle far sa: "Mot dumskapen kjemper selv gudene forgjeves". Jeg holdt på å ramle av pinnen her forleden dag da jeg hørte om hvordan min særdelss oppegående, hjemmeboende, 96 år gamle svigermor ble behandlet. Hun fikk en telefon fra hjemmesykepleien om at de dessverre ikke kunne komme og dusje henne idag da det var for kaldt?? Hvabehager? sa svigermor. "Vi dusjer ikke folk når det er kaldere enn 10 minusgrader". "Det er en regel for det" Uten å krangle noe mer måtte min svigermor innse at det nok ville gå en stund til hun ble dusjet igjen. Og på hennes bad var det da slett ikke 10 minusgrader. Hva var grunnen til at svigermor ikke høylydt protesterte der og da? Hun ble vel litt forundret over innholdet i telefonsamtalen. Nei - hun turde ikke av redsel for å bli dårlig behandlet neste gang. Hun brukte faktisk ordet represalier. Denne regelen kan man undre seg over hvor kommer fra. Det må jo være at det er av hensyn til hjemmesykepleien og ikke den verdig trengende at de har denne regelen. De blir kanskje litt fuktige og øker risikoen for en forkjølelse? Men de blir vel sånn noenlunde tørre før de går ut igjen slik de sannsynligvis var da de selv dusjet samme morgen. Man kan jo undre seg over hvor en slik "regel" kommer fra - og hvem som bestemmer at det er slik? Er det ledelsen? Fagforeningen? Eller kanskje det er sykepleieren selv som ikke gadd den dagen? Jeg er sikker på at det finnes et utall av slike historier der den gamle biter i seg en urett og er litt engstelig for å være kritisk. For meg er det dumskapen som rår.

Enfold om mangfold i Østfold

Mediemangfold er et av honnørordene som går igjen i debatten om avisenes eierstrukturer og utviklingen av avisene. I lovens formålsparagraf heter det så fint: Lovens formål er å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud. Og da er det paradoksale at ved definisjonen av medieregioner og medregning av avisopplag at man ikke tar med ”et allsidig medietilbud”. Og dette settes på spissen i områdene rundt Oslo spesielt – men forekommer også i andre regioner i noen grad. Det er nemlig slik at opplaget som medregnes i en region er strengt avgrenset til den geografiske inndelingen av regionen. Og da blir det noen ganske ulogiske regnestykker når man setter opp mediale sperrebukker ved kommunegrensene. La oss ta Ski som eksempel: Basert på tallene fra Aviskatalogen kan man se at det i Ski kommune leses i alt 141 ulike aviser. Fra den største – Østlandets Blad som har 5907 eksemplarer til den minste – Telen (fra Notodden) som har 1 eksemplar i Ski kommune. Og man kan vel ikke utelukke at Aftenposten både morgen og aften har en viss innflytelse over hva som hender, og bidrar til debatt og innsikt for innbyggerne i Ski kommune, med sin nærhet til Oslo. Men dens opplag regnes altså ikke med fordi det er Oslo som er utgiversted og det ligger i en annen medieregion. Målt i opplag er Østlandets Blads markedsandel i Ski kommune totalt sett på 39,2 %. Da er alle de leste eksemplarene med. Tallene er hentet fra Aviskatalogen for 2011. Og ser vi på Østlandets Blads innflytelse i hele medieregionen så er den på 4,6 prosent. I hele medieregion Østviken leses det totalt 163 ulike titler. Schibsteds tre titler (Aftenposten, Aften og VG) har 30% av opplaget i Østviken. Selv om avisa Bygdebladet Randaberg og Rennesøy bare har fem eksemplarer i Østviken er det allikevel et fra kundens side valgt situasjon, og det kan jo teoretisk sett hende at dersom en av leserne av dette bladet sitter i et eller annet kommunestyre og har fått en idé fra sitt opprinnelige hjemsteds avis, at det har innflytelse på samfunnsutviklingen. Så mediemangfold kan være mer enn ren dominans. Mitt hovedbudskap er at medieregioninndelingen ikke avspeiler de reelle forhold når det gjelder medieinnflytelse. Dersom jeg skulle bli ”bannlyst” i Apressen på grunn av mine synspunkter – så har jeg da andre steder å gå i dag. Når man trekker inn et mulig større bilde med elektroniske medier blir det hele litt for uoversiktlig. Den største feilen som gjøres er at man setter grenser ved hjelp av et begrep – opplag – som blir stadig mindre relevant, fordi det reflekterer kjøp og ikke lesning , og noen kommunegrenser som ikke følger grensene for reell medieinnflytelse. Og i dag er mediekonsumet ved hjelp av nettet mye mer grenseløst. Og ingen kan dominere bildet lenger. Og inngangsterskelen for publikasjon i dag er jo meget lav. La meg avslutte med et eksempel fra min egen hjemby Drammen: I Drammen leses det 147 ulike aviser. Drammens Tidende har en andel på 53% av disse avisene –målt ved opplaget. Nr 2-avisen i Drammen er VG og nr 3-avisen er Aftenposten, som alene har 12%. Det finnes en grunn til at så mange leser Aftenposten i Drammen. De vil ha et annet syn eller en komplettering av det som står i Drammens Tidende. Og det kan ikke reguleres ved noen grense. Jeg erkjenner og respekterer at vi har både lover og regler – men de må over tid være i samsvar med den rådende oppfatning. Da medieloven kom i 1997 var den relevant nok, for alt som hadde med nett å gjøre var knapt ute av vogga. Derfor er det viktig nå med en rask revisjon av regelverket. Nå tenkte jeg forresten at jeg skulle lese litt mer om stengningen av Grubbegata. Det er noe med det hvor lang tid ting tar. Og jeg tar meg den ytringsfrihet å publisere dette på min egen blogg. PS. Dersom noen i Medietilsynet skulle føle seg truffet nå så er det ikke meningen. Jeg har ikke nevnt Tilsynet med et ord – det er regelverket og forskriftene som jeg angriper. Og det ble litt for fristende med ordspillet i tittelen. DS

Medieeierskapsloven er unødvendig

Bak denne kanskje provoserende tittel ligger en betraktning om at man kanskje noen ganger ikke er helt på banen når lover og regler skal revideres og innføres. I det siste forslaget til eierskapslovgivning for medier har man nok en gang bestemt en grense for det nasjonale opplag på 33%, og så har man i tillegg sagt at også de digitale medier skal regnes inn i dette etter hvert mer uoversiktlige regnestykket. Men hvorfor 33% - det er for å forhindre at eierskapet i medier kan samles på for få hender. Men kunne ikke 40% (som det var tidligere) være like riktig? Det er prisverdig nok med tanken, men det stemmer bare så altfor dårlig med den underliggende realiteten. I mange norske medieregioner hersker det monopoltilstander, og har gjort det i meget lang tid, uten at det ser ut til at noen har tatt skade av det. Jeg kan ikke komme på noe eksempel på at en eier har blandet seg inn direkte i hva som skrives og ikke skrives. Og om det så skulle være at en redaktør tok sin hatt og gikk som følge av eiermessig innblanding, så ville denne eieren få på pelsen av et samlet norsk redaktørkorps. Så jeg antar at faren er ganske liten for meningsmessige overgrep. Og føre-var-prinsippet synes å være forankret i en realitet som i Norge er lite sannsynlig. Det man ser ut til å glemme, er at medier også er business, og det er slett ikke hva det var bare for få år siden. VG som i år 2002 var på nær 400 000 i daglige eksemplarer er i dag på halvparten. Og opplagskurven for norske aviser er i dag såpass skremmende at det truer den gjeldende forretningsmodellen. Schibsteds varslede spareprogram for redaksjonene i Media Norge avisene og også på egen hånd, er i tråd med utviklingen – den er kraftfull og sett med tradisjonelle øyne også meget ubehagelig. Det som er langt viktigere for ytringsfriheten er at mediebedriften faktisk eksisterer med sin redaksjonelle profesjonalitet og gode tradisjon. Men da må den ha forutsigbare rammebetingelser som gjør at også eierne våger å ta risiko. Det er prisverdig at man nå ser ut til å havne på 8 prosent moms på aviser og på digitalt innhold. Det skaper en viss ro, selv om avisene nok vil få det trangere som resultat av det. Bransjen kan sannsynligvis leve med det totalt sett, men for enkelte titler kan det være verre. Men langt viktigere er det at mediene får mulighet til å utvikle ny forretning og ta de store investeringene det vil være mulig å få abonnenter og annonsører over på en ny og forretningsmodell. Og da kreves det sannsynligvis større enheter og sammenslutninger enn det vi i dag har. Alle aktører vil naturlig nok vurdere eierskapsloven ut fra der man selv sitter. Fra mitt ståsted utenfor bransjen ser det ut som om man kan havne i en situasjon med utarming – og det er det verste som kan skje. Da kan de useriøse aktørene få større spillerom. Da får man ikke den naturlige slagkraft som man vil ha i et marked som blir stadig mer gjennomsiktig og oversiktlig. Om jeg som annonsør ikke vil annonsere i Drammens Tidende så kan jeg gå til andre aktører og til nettet. Om jeg er lei av å lese lederen i Dagsavisen og gjerne vil vite hva Nationen mener så kan jeg gjøre det på en enkel måte, uten hensyn til geografi og kunstige grenser – den digitale verden gir helt nye muligheter for å ta del i ulike syn. Og hvordan skal Medietilsynet kunne klare å lage forskrifter i et land som er så medialt variert som Norge? Skal man flytte på grenser hvert tredje år? Skal man bestemme seg for innbyrdes veiefaktorer for en medieportefølje basert på kontaktkvalitet eller antall potensielle kunder? Skal unge telle mer enn gamle? Skal Bærumsfolk telle mer enn Bergensere? Og hvor skal kompetansen til å gjøre dette komme fra? Jeg merket meg i den siste medieeierskapsutredningen at man ikke hadde hatt som mandat å vurdere hvorvidt loven av 1997 skulle fortsette å eksistere. Etter mitt syn klarer vi oss i massevis med Konkurranseloven og Konkurransetilsynet.

Medieobservasjoner på toget - og i møterommet

Jeg reiser mer og mer med tog. Som regel er det en grei opplevelse, og togene fra Drammen til Oslo har også gledelig nok blitt mer presise. Men hva er det nå folk leser på toget: Jeg ser ett og annet papireksemplar av DN, Aftenposten og Drammens Tidende - sjeldnere VG. Men jeg ser stadig fler iPad og en stor vekst i mediekonsumet på mobil. Så snart man stiger på toget og setter seg ned (i trange seter) er det fram med mobilen og sjekk av Facebook og nyheter. Det samme gjelder på reiser med Flytoget. I går talte jeg 8 personer i den kupeen jeg satt i. Fem av dem holdt på med mobilen. Så det er ingen tvil om retningen nå om dagen. Mobilen er blitt plattform nummer en. Men i møter og på konferanser ser jeg stadig fler iPads. Den overtar mer og mer som notisblokk og som primærredskap, og rapporter jeg har lest - senest i julinummeret av PC Magazine sier at padda blir en større selger enn PC-en. Selv har jeg diverse fagbøker lastet ned via Kindles app både til mobil og padde. Det er veldig hendig å lese bøker på disse enhetene når man sitter i et trangt sete. Men jeg venter stadig på en bedre avisløsning på padda. Det kommer seg, men det er et stykke fram. Jeg skulle ønske meg en løsning som likner litt på Flipboard. Og jeg er fremdeles av den mening at det ikke er noen som slår the Economist når det gjelder tilpasning til padda.

Nye lover nå!

Denne teksten ble publisert i Dagens Næringsliv den 30.11.2011:


Vi er ikke ferdige med strukturforandringene i mediesektoren. Samtidig som mediebransjen er utsatt for disruptiv (opprivende og nyskapende) teknologi presses bransjen også inn i nye strukturelle og organisatoriske urfordringer. Noen av dem er dekket i fjorårets rapport fra Mediestøtteutvalget som delte seg på midten i en anbefaling om løsningene – i det såkalte flermedialitetsalternativet og omfordelingsalternativet. Og så har vi sett at utviklingen har gått sin gang. Det er en vel opptråkket gangsti nå fra papiralternativet over på digitale alternativer. Selv har jeg dukket ned i iPad-verdenen og finner den fascinerende som mulighet til å fortelle historier. Gradvis kjennes papiravisen av mange som mer avlegs som primær kanal for nyhets- og kunnskapsformidling.
Og rammebetingelsene endrer seg også raskt og skaper problemer og nye muligheter. At Edda Media er oppe for salg er ingen overraskelse. Det har vært et spørsmål om NÅR mer enn OM. Og vi ser at norske (og svenske) aktører er på banen. Etter min mening er dette meget bra og vil kunne skape den dynamikk og løsningsorientering som bransjen trenger. Produksjonen kan fortsatt rasjonaliseres. Distribusjonen likeså. Den kunnskapstilførsel som trengs for å få til en vellykket omstilling kan enklere gjennomføres i et ressurssterkt konsern. Og ikke minst – løsningene blir bedre dersom dette gjøres tilpasset vår egen kulturkrets. Å selge Orkla-avisene (nå Edda) til Mecom på den måten som ble gjort har vel vist seg ikke å være så bra for noen. Jeg tror mange ansatte i Eddaavisene er glade for den prosessen som nå pågår. Og jeg håper at Medietilsynet ikke leser paragrafene så bokstavelig at det hindrer fornuftige norske løsninger. Jeg er ikke så redd for mediedominans fordi publikum i dag har så mange kilder å velge mellom. Og jeg har såpass stor tro på norske redaktørers uavhengighet og kompetanse at det ikke vil føre til det mediemessige enfold som mange tror. Det er tross alt en begrenset konkurranseflate mellom Romerikes Blad og Varden – for å nevne en fra ”hver leir”. Og på det nasjonale annonsemarkedet er allerede konkurransen så sterk og alternativene så mange så det ikke er snakk om noen monopoltilstander. Tre sterke norske eiergrupperinger – Polaris, A-pressen og Schibsted tror jeg kan håndtere dette bra. Og så får Medietilsynet passe på dem slik at det ikke oppstår konstellasjoner som er i strid med oppdaterte intensjoner. Virkeligheten har som sagt forandret seg sterkt.
Men det haster også: Jeg har lyst til å nevne avisa Nationen som et eksempel på en avis som er inneklemt i et for stivt regelverk: Avisa som er silketynt spredt over landet har mistet mer enn 20% av opplaget på 10 år og er nå (2010) nede på 13600 eksemplarer netto. De mottar nesten 25 millioner kroner i pressestøtte. Avisa er helt avhengig av opplagsinntekter for å få det til å gå rundt. Samtidig er de en av de avisene som ville kunne dra størst nytte av elektronisk distribusjon på for eksempel leseplate. Og innføring av moms vil også svekke avisen videre. Det som hadde vært riktig for avisa ville vært en direkte støtte for å opprettholde den redaksjonelle røsten videre og en stimulans til raskest mulig å komme seg over i elektronisk distribusjon. Det finnes vel internett i hvert fjøs i Norge skulle jeg tro. Utviklingen går nå så fort at man risikerer at Nationen dør mens mediegresset gror.
Det er bra at kulturdepartementet har nedsatt et medieeierskapsutvalg. Men veien fram til et nytt regelverk synes å være i utakt med den reelle utviklingen på mediemarkedet, og jeg er redd det går for smått. Og i både moms- og støtteproblematikken haster det enda mer med å finne løsninger.

Mer om iPad

iPaden eller Padda som den heter her i huset er blitt en økende del av mediekonsumet. Jeg kjøpte som sagt min (versjon 1) i London i juli 2010 og den har vært i bruk hver eneste dag siden det. Jeg bruker den mer og mer både som lesebrett for allehånde nyheter og oppbevaring av dokumenter. Det at man kan laste ned dokumenter i pdf og lagre det i iBooks er veldig bra. Og så ser jeg at den eter seg innpå notatboken min også. Den er grei å ha med i møter for å ta notater, og den er også på vei inn i mitt klasserom som foreleser - skal bare få somla meg til å sjekke teknikken litt mer.

Også bladkonsumet er på vei over - jeg abonnerer på flere utenlandske tidsskrifter bare elektronisk og det er jo fint - og det sparer sikkert miljøet også. Bøker og håndbøker lastes ned og alt er nå samlet på en hendig plattform - bare ikke avisene. Og her har jeg to synspunkter: Det ene er at det er for tregt og dårlig og vanskelig (lite intuitivt) å navigere og det andre er at pdf-sporet ikke passer til plattformen. Jeg har sagt det før og sier det igjen at man bør legge seg på en navigasjon ala the Economist. Den er enkel og intuitiv - selv om den har sine mangler den også (mangler video). Men alt ialt ligger ting til rette for å kunne foreta en myk overgang fra papir til nettbrett. Men da må også Anniken Huitfeldt og hennes departement ta en diskusjon med Finansdepartementet for å få en avklaring på momsspørsmålet. Det begynner å haste skikkelig. Nettbrettkonsumet av nyheter er i rask vekst. Det skal jeg skrive mer om senere.

I mens tar jeg meg en flytur med X-plane på iPaden. Jeg har lært meg å beherske landinger og unngå "flaming death".

Tanker ved reisens slutt

Jeg har nå fulgt med på suksessen slow-tv med Hurtigruten de siste dagene, i lag med det meste av Norges befolkning skulle jeg tro. Selv om noen er lei av halvsure musikkorps må man jo bare gi seg over i beundring over det folkelige initiativ og oppslutningen langs vår vakre kyst. Bedre Norgesreklame kan vi vel knapt tenke oss. Det fantastiske er jo at selv i disse sanntidsnyhetstider så kan vi tar for oss noe som er langsomt og i noen grad også står stille.
Og det bringer meg over på papiravisene og deres rolle. For lenge siden har de tapt nyhetskrigen - det er bare noe som er en kjensgjerning. Men avisene på papir har fremdeles den rollen at den kan være nær og gi oss en stillestående fordypning. Det ene utelukker ikke det andre. Om jeg skulle fremheve noen aviser i dette må det være Aftenposten, som etter tabloidomleggingen i 2006 har utviklet nettopp det at man kan gi lesning som er noe mer enn selve nyhetsoppdateringen, og hjelpe oss å sette ting i perspektiv. Men det er ikke bare store aviser som kan gi oss bakgrunnsartikler for å forstå en komplisert verden, samt det å sette viktige saker på dagsordenen. Det kan også alle lokalavisene. Der har papiravisene fremdeles en rolle, som jeg er sikker på at de tar med seg over i nye elektroniske distribusjonsplattformer. Som jeg har sagt mange ganger før så er stikkordet RELEVANS. Det er fremdeles et meget stort rom for nytenkning og eksperimentering også i de klassiske medier - noe turen med Hurtigruten har vist, og jeg er overbevist om at det knippe av distribusjonsplattformer vi nå har til vår disposisjon gir oss en rikdom av fortellinger og historier og engasjement.
Og i det øyeblikk da Hurtigruten klapper til kai i Kirkenes og reisen er slutt - kan vi tenke på hvor viktig mediene er for å skape en felles opplevelse.

Tiden renner ut for den trykte avis?

Det er mange refleksjoner man kan gjøre seg etter å ha sittet i tre dager på en konferanse i New York med deltakere fra hele verden, hvor mediefolk - eksperter og praktikere har diskutert hva som er den sannsynlige medieutviklingen. I salen florerte det av iPad-er som notatblokker og den digitale utviklingen var påtagende. Det gjennomgående temaet var engasjement - og det kommer i alle kanaler. På mediekonferansen var ble det oppfordret til twittring og det skjedde i stor stil. Utenfor forelesningssalen var det bunkevis med aviser - men de fikk stort sett ligge i fred. Det er tydelig nå at selv om vi lener oss på cellulosen og henter store penger fra avisene, så er den "ubehagelige fremtiden" kommet oss en del nærmere. Det blir stadig tydeligere at vi må satse sterkere på web og apper, og personlig tror jeg at betalingsløsningene ikke er så langt unna - men ikke til den prisen som vi har idag. Felles for de fleste løsningene jeg har sett er at det er en kombinasjon av dyrt og dårlig. Selv kan jeg tenke meg en løsning der jeg betaler et abonnement for en viss tid, og med nedlasting av det jeg abonnerer på til hvilken enhet som helst - både mediebrett og telefon. Jeg kan også tenke meg en løsning der noe er gratis, men etter en viss tid må man betale en sum. Noen sverger også til AngryBirds-løsningen der det er lav inngangsterskel - men man må kjøpe til nye ting underveis. Uansett - disse modellene må prøves ut i praksis - og noe vil være bra og annet mindre bra. Og jeg tror at det går å finne nye annonseløsninger også - kanskje spesielt for mediebrett. Men vi skal ikke glemme bort mobilen heller. Den er jo allemannseie og med en utskiftningstakt som tilsier at de fleste av oss vil gå over på smarttelefoner over et par års tid.

Det er fremdeles et mulighetsvindu for den trykte avis - men det går mer på å bevare det som er så lenge som det går - trenden kommer ikke til å snu. Kan det leveres digitalt - så blir det digitalt, sier Jeff Jarvis, mannen bak boken What Would Google Do. Glem opplaget - det blir man bare misfornøyd av. Det er rekkevidden for mediet og ikke minst utnyttelsen av de nye fortellerteknikkene som gir resultater. Derfor må også organisasjonene forandres. Man må jobbe mye mer på tvers med journalister og teknologer, og skape nye og spennende løsninger. Og journalistikken får nye muligheter også - og det nye ordet som brukes er kuratering.

Nå har jeg nettopp lastet ned min favorittpublikasjon på brett: The Economist. Jeg gleder meg til å lese den på flyet hjem fra USA i morgen

Min bokelskende kone

Min bokelskende kone har lenge ventet på å kunne kjøpe norske bøker for å lese på sin iPad. Det har jo tatt sin tid - men så kom endelig dagen da Bokskya skulle lanseres og forventningene var store. Men hun syntes det var et slit å få bli kunde. Det skulle jo registreres både her og der, og prisinformasjonen var vel ikke helt der den burde være. Og så var altså ikke Bokskya en bokhandel men en applikasjon for å lese bøker. Det ble en del fram og tilbake før det hele virket - og så dukket boken opp omsider. Essensen i vår diskusjon over kjøkkenbordet var at det var flott å få mulighet til å lese bøker på app - men at hele kundesituasjonen fremdeles er tungvin. Og så kunne hun fortelle at kundeservice gikk hjem kl 16 på åpningsdagen. Det er en del ugjort her. Og for egen del må jeg legge til at det også må gjøres noe med prispolitikken. E-bøker må være følbart rimeligere enn trykte bøker - resultatet vil bli at vi vil kjøpe flere bøker. Nå skal jeg teste mer selv - så får vi se.

Noen måneder med iPad

Jeg kjøpte en iPad i fjor sommer - i London. Det var jo mange som reiste på pilgrimsreise til en hovedstad for å kunne få seg en iPad og begynne å finne ut av den. Jeg ble ganske så frelst allerede på dag 1. Etter å ha hatt den en tid så begynner det å avtegne seg et mønster i bruken: For det første bruker jeg den MYE. Kjapp sjekk av epost og Facebook og et nyhetsscan på noen utvalgte websteder. Der bruker jeg Safari eller i noen grad en app.
Og så gjorde jeg det brave forsøk på å tvinge meg over i den elektroniske tidsalder ved å si opp abonnementet på Dagens Næringsliv og bare få den elektronisk. Etter mye verk og vesen om pris på produktet (det var ikke helt lett å være kunde) så prøvde jeg. Det går bare sånn passe bra. Jeg har forandret abonnementet til å få papirutgaven i helgen (vil gjerne ha D2 og lørdagsutgaven). Ellers i uken sliter jeg meg gjennom en kvasipdf som jeg ikke er særlig begeistret for. Noen av artiklene kan man klikke på for å få opp i større bokstaver - andre ikke. Jeg ender opp med å lese mindre - og det er på grunn av at produktet ikke er tilpasset lesningen på iPad. Jeg håper at det kommer en ny versjon snart som gir meg større leseglede. Jeg VIL jo lese mer DN - men det blir for klønete.

Min favoritt på iPad er the Economist. Om de hadde hatt med video også så hadde det vært helt perfekt. Her er det systematikk og god leseopplevelse tvers igjennom. Det er noe i denne retningen jeg vil ha. VG + er bra - men den kunne vært bedre. Jeg plundrer med navigeringen og ender opp på feil sted. Det gjør jeg aldri med Economist.

Jeg tror at iPad og denne type plattform virkelig har fremtiden for seg - og den kommer jo også til både å bli bedre og billigere. Og det kommer til å bli rike muligheter for spennende publisering. Men foreløpig er det ikke godt nok - eller enkelt nok.

25 år som konsulent

Den 1. oktober er det 25 år siden jeg begynte som konsulent i avisbransjen med et kontor i Nedre Storgate i Drammen. Jeg hadde sagt opp min jobb som salgs- og senere organisasjonssjef i Drammens Tidende ett år etter fullført MBA-eksamen i England. Full av pågangsmot dro jeg i gang med ett eneste oppdrag - for Laagendalsposten på Kongsberg. Og senere bare ballet det på seg. Det ble mye jobbing for Mediebedriftene (den gang Norske Avisers Landsforbund) og de store regionavisene. Jeg skrev bransjerapporter - Den Helintegrerte Avis - og jeg laget statistikker i lange baner. Og så i 1990 begynte jeg å jobbe i Sverige - i Malmø - med et stort oppdrag for Sydsvenskan. Og det ble hele 17 år i Sverige med oppdrag fra sør til nord. Og også i Norge har jeg holdt på fra Mandal til Honningsvåg. Utrolig mange spennende prosjekter og utrolig mange fascinerende mennesker jeg har møtt på denne lange veien. Årene som styremedlem i NTB med Tinius Nagell-Erichsen rett over bordet var en rik tid. Jeg er utrolig imponert over mangfoldet i pressen og den særegne ånd som finnes overalt. Det er noe eget ved å jobbe avis og medier - og dette har fulgt meg lenger enn de 25 år som rådgiver. I alt har jeg vært i bransjen i 33 år.

Og så ble det doktorgrad på en avhandling om ledelse og prestasjoner i norske og svenske aviser, som jeg disputerte på ved Henley Business School i 2003. Det åpnet døren inn i akademia hvor jeg nå frister tilværelsen som førsteamanuensis på BI og lærer i strategifaget, og fremdeles forsker og kommentator i mediebransjen. Det er en priviligert post å være på - både som observatør og deltaker i ulike prosesser. Og på BI får jeg brynt meg i grenselandet mellom teori og praksis - og praktisk pedagogikk.

Noe av det jeg er mest stolt av de senere årene er at jeg fikk tatt initiativet til Norsk Mediestatistikk i samarbeid med det svenske IRM. Svenskene har utviklet dette til å bli en anerkjent kilde for mediestatistikk og jeg er glad for at jeg har fått være med på det.
Og jeg vet også at min årlige prognoserapport for bransjen (Medieprospect) er satt pris på.

Nå er jeg snart på vei til Hamburg for å presentere Future And Change Study - en oversikt over utviklingsperspektiver og utfordringer for aviser og medier på verdensbasis i regi av WAN-IFRA. Det skal bli moro.

Og i slutten av måneden møter jeg 33 kompetente mediefolk fra hele Norden til den siste modulen i Nordic Media Programme 19 som selvfølgelig også arbeider med bransjens utfordringer. Det er meget spennende. Jeg har vært med på NMP, som kjører annethvert år, siden 1998.

Jeg har ikke tenkt å gi meg på lenge ennå - til det er mediebransjen alt for spennende. Og bakom synger iPad-en.

Jeg takker alle mediekolleger og klienter for fantastiske 25 år og ser fram til fortsatt nær kontakt med alle de hyggelige menneskene.

Om Dagbladet (hentet fra Kampanje)

Dagbladet – alltid foran?

- Dagbladet er alltid foran – men nå på vei ned, skriver Erik Wilberg i dette innlegget.



Av: Erik Wilberg

Det at to redaktører går på dagen er et varsel om at noe ikke har gått som det burde – internt og/eller eksternt.

Alle gode forsøk til tross – markedets dom over Dagbladet er brutal. Dagbladet har i årene 2000 til 2008 mistet 65 prosent av opplaget. De to løssalgsavisene VG og Dagbladet er i en særstilling fordi de begge er ”tilleggsaviser” og fordi de begge er eksponert for den daglige økonomiske realitet å måtte kjøpes hver eneste dag. Det er noe annet enn å være forhåndsbetalt for en tid framover. Begge sliter – men for Dagbladet går det på livet løs. Og en lukrativ forretningsmodell med løssalgsinntekter skal kompenseres med noe som av de fleste oppfattes som en gratisvare – det er klart at det ikke er enkelt. Det hele handler om å levere merverdi til kundene.

Det handler ikke lenger om opplag – det handler om merkevare - brand. Og Dagbladet har etter min mening herjet med sitt brand så lenge at den for menigmann fremstår med en uklar og udefinerbar rolle, og den har tapt i mange retninger. Men løssalgsmarkedet på papir er uansett på vei ned – og så lenge man bare ser på opplaget ser det hele ganske trist ut.

Med en utvikling som er litt mer forverret enn tidligere år står Dagbladet i fare for å falle under 100 000 i gjennomsnittlig daglig opplag i 2009. Da er nok en barriere brutt.

Men ser man på utviklingen av lesere og brukere (se nederst i saken), så ser man at Dagbladet aldri har hatt flere lesere/brukere enn i dag. Dette diagrammet viser at papirutgaven har hatt et aksellererende fall siden 2005 og at nettet i 2009 nærmer seg millionen. Men dette går ikke opp økonomisk, og derfor må Dagbladet gjennom ytterligere omstruktureringer av til dels brutal art. Diagrammet viser en synkende betalt modell opp mot en stigende gratismodell og det blir jo litt epler og appelsiner.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

(Kilde: TNS-Gallup)

Jeg regner med at søndagsutgaven forsvinner snart – og at vi nok i 2010-2011 vil se at Dagbladet vil forsøke med nye fremstøt på nettet. Det er fullt mulig – men det må kunne konkurrere fritt med papirutgaven og på helt egne vilkår. Og det for Dagbladet å høste lønnsomhet videre i en nedadgående spiral kan bli meget vanskelig og demotiverende også for de ansatte som jobber i et synkende produkt. Tiden er nok inne til en mer radikal omlegging – færre dager i uken – konsentrasjon om å levere reell merverdi på færre dager, vesentlig bedre på nett, kanskje først på leseplate - og med en mye mer differensiert profil i markedet. Det siste kan nok bli vanskelig fordi Dagbladets merkevare ikke på langt nær er så sterkt som tidligere.

Det å lede Dagbladet fremover krever to former for ledelse: En innovativ utvikling med sterk merkeprofil – med evne til å skape et unikt nettprodukt – og en ledelse som kan avvikle. Jeg er tvilende til om man finner en person som dekker begge. Og begge ledertyper må være tykkhudede og kunne forstå en kompleks bedriftskultur. Det finnes sikkert noen der ute, men om det er attraktivt i dagens arbeidsmarked er jo en annen sak.

Noe må gjøres - med omtrent nåværende nedadgående papiravis-hastighet er det jevnt slutt for Dagbladet på papir i 2015-2016. Synd.

Erik Wilberg, medieforsker og førsteamanuensis i strategi ved Handelshøyskolen BI

Yndlingsdommedagsprofet

Nå har jeg blitt det også - i en blogg som ble opprettet under Redaktørforeningens høstmøte på Gardermoen den 13.10.2009. Jeg holdt et innlegg om fremtid og forandring for avisbransjen. Det var mentometeravstemning også. Før mitt innlegg var det 20% som mente at de ville være mer optimistisk mht fremtiden etter mitt foredrag. Etter foredraget hadde det steget til 80%. Det er jeg veldig fornøyd med. Essensen i mitt innlegg er at fremtiden er uavhengig av plattform og at det er viktig med å få til et ENGASJEMENT. Det betyr at man både må jobbe med innhold, kvalitet, service og merkevareoppfatningen. Relevans er et annet stikkord. Om du ikke opplever at det du leser eller ser er relevant så bryr du deg jo ikke noe om det.

Leseplater etc

Jeg var på MBL/IFRAs Trend Dag i Trondheim i går, og hørte på diverse innlegg og kommentarer om fremtidens leseplater. Det fungerer som vi alle vet utmerket på bøker, og Amazon har etter sigende suksess med Kindle også på aviser. Det er så mange fordeler med elektroniske leseplater at dersom man tenker seg noen teknologiske fremskritt til på denne sektoren, og en vesentlig lavere pris - så kan man ha en utmerket løsning. Men - så var det det med forretningsmodellen da.

Utdatert eierskapslov

Følgende innlegg ble skrevet som en debattartikkel basert på en reportasje i Dagens Næringsliv den 2. juni. Jeg skrev innlegget samme dag og fikk det publisert dagen etter. Håper at det gir noen tanker rundt denne viktige problematikken.


KRONIKK: Erik Wilberg om mediekrisen
Dagens Næringsliv (DN) har 2. juni en reportasje om Schibsteds maktposisjon i norske medier, og konsekvenser for dem ved nedsalget i Polaris Media. Schibsted må kvitte seg med aksjer som «ingen vil ha». Dermed risikerer man at Media Norge-fusjonen ikke kan gjennomføres, og det gjøres finansielle kunstgrep for å forsøke å redde situasjonen.
Millimeterbetraktningen om at ingen aktør kan eie mer enn en tredjedel av opplaget, er i ferd med å forsterke krisen i mediene.
Opplag som begrep har forlengst overskredet holdbarhetsdatoen - iallfall hva gjelder reell innflytelse.
De store må spare
I dag har vi tre store aktører som alle er i større eller mindre vanskeligheter: Schibsted må spare - det samme må Edda Media og A-pressen. En fjerde aktør - Berner Gruppen (Dagbladet) - burde også kunne ta en rolle, men det spørs om konsernet makter det i den nåværende situasjonen.
Det fører til - og må føre til - at det blir færre aviser og at sammenslutninger i regioner og mellom titler blir enda sterkere og tydeligere. Det er, slik medie-bildet har utviklet seg, helt nødvendig - og kommer til å forandre norsk presse totalt.
Dagens medievirkelighet krever en helt annen fleksibilitet enn tidligere. Og at mangfold skal bli enfold, tror jeg ikke. Såpass tro har jeg på profesjonaliteten.
Uansett hvem som eier mediene, tror jeg at den tradisjon som ligger i redaktørinstituttet, er sterk nok til å unngå at vi får en mediemonopolisering i Norge.
Ingen oppegående redaktør i Norge vil la seg påvirke til å skrive noe annet enn egen overbevisning i norske aviser. En redaktør skal stå fritt til å utfordre og granske maktapparatet, og jeg mener at vi i Norge har en bra historie på dette.
Eiernes makt
Den makten eierne kan utøve, er å si opp redaktøren. Og gjør eierne feil - så straffes de i markedet. Så om Schibsted eier 33 eller 40 prosent av det nasjonale avisopplaget, spiller ingen som helst rolle.
Det er viktig for Norge at vi har et fungerende nasjonalt eierskap hvor kvaliteten er sikret. Og da må de nasjonale eiere få anledning til å utvikle sine posisjoner. Da må ikke en satt grense hindre en utvikling som nå er så gjennomgripende at den ligger langt foran intensjonene i eierskapsloven.
Utdatert eierskapslov
Loven ble vedtatt i 1999, i en medievirkelighet som så helt annerledes ut, og den hadde sin hensikt i å regulere eierskap i meningsbærende medier for å forhindre dominans. Vi risikerer nå at en utdatert eierskapslov medfører at de tradisjonelle mediene forvitrer raskere, og at profesjonaliteten og mulighetene til utvikling undergraves.
For nå er situasjonen den at ingen kan regulere mediene lenger. Med internett er både forretningsmodellen i de tradisjonelle mediene blitt radikalt forandret, og tilgangen til meninger og meningsbærende medier er i overflod, og bare et tastetrykk unna.
Konsumenten styrer mediene
Det tar ikke lang tid å skaffe seg en pressgruppe via Facebook. Det er konsumenten som i dag styrer mediene gjennom valg og fravalg, og ikke eierne. Det som ikke holder mål, dør hen.
Om man ser litt i Norsk Mediebarometer fra Statistisk sentralbyrå, ser man at det i 1999 var 18 prosent av den norske befolkning som brukte internett, mens avislesningen lå på 81 prosent.
I 2008 var situasjonen at 71 prosent av befolkningen brukte internett og 68 prosent leste aviser. Det blir da ganske meningsløst strengt å håndheve en lovgivning som baserer seg på forutsetninger som til de grader er forandret.
Da er det bedre å hjelpe de mediehusene vi har til å forvalte sitt samfunnsansvar på best mulig måte. Og da er ikke-regulering langt bedre enn regulering på et begrep - opplaget - som bare har perifer betydning.
Opphev eller - i det minste - øk grensen for eierskap opp mot 40 prosent. Slik jeg vurderer det, får det ingen store negative konsekvenser. Og norsk medie-politikk og regler for eierut-øvelse må oppdateres snarest.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon 3. juni 2009 med tittelen "Utdatert eierskapslov".
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no