Danskene er lykkeligst

 Jeg er fascinert av alle de data som er publisert i den store ESS-studien som gjennomføres hvert 2. år.  Siste data er fra 2018, og for en statistikknerd er det nok å plukke fram og fundere over. 

For eksempel lykke i 29 land i Europa.   Danskene er på topp fulgt av islendingene, og Norge er på 7. plass.  Alle de nordiske land blant de 8 øverste på listen.

Man skulle tro at franskmenn og italienere var lykkelige, men det er de ikke.  De ligger så vidt over de landene som har minst lykkelige folk - og det er tidligere Øst-Europa med Bulgaria som stikker ut helt i bunnen.  Skalaen går fra 0 til 10, og de aller fleste land ligger fra 7 og oppover.  Det er jo ikke så galt. Nå var dette riktignok før pandemien, og det har nok endret seg noe siden da.

Et skattkammer av opplysninger om samfunnet - tillit i folket og til Stortinget

 Jeg har nettopp snublet over ESS (European Social Study) som er et stort forskningsprosjekt med data tilgjengelig for en rekke europeiske land.  Jeg har lastet ned databasen for Norge og skal lete meg fram til interessante data som jeg skal blogge om etterhvert.   I denne første lille bloggen skal jeg vise litt om tillit til hverandre i samfunnet.  Blant annet håndteringen av pandemiens relative suksess her i Norge er basert på at vi har tillit til hverandre.

Spørsmålet i databasen er formulert slik: De fleste kan du stole på, eller du kan ikke være for forsiktig.

Antallet i utvalget er ca 1400 (landsrepresentativt).  Skala 0 til 10. 

Vi kan se at dataene over hele perioden fra 2002 til 2018 er stabilt på og omkring 60%. (Det er summen av skalaverdiene fra 7-10).

Med andre ord - stabil gjennomgående høy tillit i samfunnet. 

I samme slengen spanderer jeg  et diagram over tillit til Stortinget.  Den har vært voksende fra 2002 og ligger nå også på rundt 60%.   Så får vi se om det nå får en knekk med alt det som nå har foregått.

Men dette er jo langsomme prosesser.  

Tilliten har økt fra 2004 og ligger ved siste undersøkelse i 2018 på 60% (skala 7-10). 

Lokalavisene har tross alt klart seg litt bedre

 I avdelingen for medial utforbakke har jeg sett litt nærmere på avisenes annonser ifølge statistikken fra IRM.  Den har, som du vet, fulgt mediebransjens annonseinvesteringer siden 2005 og kan dokumentere den enorme endringen som har skjedd, og som jeg har belyst i mange bloggartikler.

Lokalavisene er jo selve stammen i den lokale mediemiksen og de har jo også blitt veldig hardt rammet av både strukturutviklingen og finanskrise og pandemi.   Men det er faktisk ganske stor forskjell på de enkelt avistypene om vi ser stort på det:

Totalt sett har nedgangen i annonseinntekter for avisene vært på 76% siden 2005 - og 80% siden toppåret 2007.  Tenk at avisbransjen omsatte annonser for litt over 7 milliarder i 2007.  I 2020 var tallet litt under 1,5 milliard. 

Men lokalavisene, som i 2005 sto for 43% av den samlede avisannonsering har hatt en nedgang på 67% siden 2005 og 73% siden 2007.   Og ser vi på tallene for 2020 hadde lokalavisene en omsetning på 800 millioner og andelen hadde økt til 59% av det samlede avisannonsemarkedet.  

Storbyavisene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har hatt en tilbakegang på 82%/85% - men verst ute er de rene riksavisene som har mistet 85% av inntektene i denne perioden.   Men heldigvis får vi si så går det nå vesentlig bedre på den digitale siden.  Abonnementsinntektene øker og den digitale overgangen går sin gang. 

Men det er jo rart å tenke på at mer enn 5 milliarder har forsvunnet av annonseinntekter for avisene siden toppåret.  

Det er gledelig å se at ingen har tanke om å redusere pressestøtten.    I tidligere tider var kanskje pressestøtten en delvis sovepute for enkelte aviser, men nå er det alvor og det er godt vi har ansvarlige myndigheter som sørger for et medialt mangfold.   

Direktereklamen i utforbakke

 Den klassiske direktereklamen som vi har gledet eller irritert oss over i mange år har også fått juling av den digitale utviklingen.  Fra å være et marked på 2,7 milliarder i 2005, og en markedsandel på 16%,  ble det i pandemiåret 2020 bare registrert i underkant av 1 milliard (996 mkr) (5% markedandel).

Digitaliseringen og målstyringen av den digitale reklamen har jo gjort sitt, men vi ser jo at områder som bil, eiendom, hus og hage og dagligvare fremdeles er representert hist og her.  Mange har jo lapp på postkassen om at de ikke ønsker DR også.

Kurven, med data fra IRM (Medienorge.uib.no) ser slik ut:

Og om vi lar Excel hjelpe oss med en fremskrivning av data basert på historien så får vi som resultat en halvering av omsetningen de neste tre årene:

Det er vel den veien det går. Og debatten om klima og klimaavtrykk gjør seg vel gjeldende her også.  Er direktereklamen bærekraftig?

Selv er jeg glad for at jeg slipper å dra all direktereklamen ut i papiravfallet.

Ukepressen og dagspressen i samme båt - som lekker

 Statistikken fra IRM (Medienorge.uib.no) gir oss oversikt over den strukturelle utvikling for annonsering i de fleste medier i Norge over lang tid.  Siden 2005 er reklamen målt og vi ser jo den klare utviklingen for de papirbaserte mediene.    Ukepressen er like ille ute i papirbasert annonsering som dagspressen.

Fra et nivå på over 600 millioner på det meste i 2007 så har det i 2020 falt til litt over 100 millioner eller med 81% i løpende kroner.   Og kursen ser jo ikke så bra ut - det blir vel en "long tail" her også. 

Og sammenlikner vi med dagspressen ser vi at det er omtrent identisk forløp av de to medietypene - om vi setter år 2005=100 og indekserer utviklingen.  Da ser det slik ut:

Forløpet er nesten identisk.  Dagspressen har det håret bedre med en nedgang i løpende kroner på 74%. 

Og det ble fristende å ta med utviklingen for fagpressen ogå i samme slengen, og der ser vi at det har gått langt bedre.  Nedgangen er "bare" på 42%.  Årsaken her er nok at mye av fagpressen er medlemsbasert, slik at målgruppen er mer definert.  Dessuten er innholdet i fagpressen mer av målrettet karakter og derfor er "lekkasjen" mindre, med vi ser klart at den analoge delen av fagpressen er på vikende front, og det vokser stadig frem websider som dekker opp mange fagretninger.  Et eksempel på dette er websiden Khrono, som dekker universitetssektoren. 

Her er diagrammet som inkluderer fagpressen:

Pandemien slo hardt mot utendørsreklamen

 Utendørsreklame har hatt en jevn og god utvikling i perioden 2005 til 2019.  Vi har vært vitne til en utvikling av utendørsreklamen fra oppklistrede plakater til levende bilder på skjerm på alle mulige steder. Men når 2020 kom med pandemien var det brått ganske så slutt for en periode.  Det ser man av følgende diagram. Når ingen er ute - hva skal man da med utendørsreklame.   Den tar seg nok opp igjen, men det blir spennende å se om den når tidligere nivåer.

Kilde_ Medienorge.uib.no

Kino er fremdeles populært

 Tallene fra IRM/Medienorge.uib.no viser at reklame på kino har holdt seg ganske godt over de 15 årene som målingene dekker. Litt opp og ned på grunn av finanskrise og annet, men den store strukturelle endringen har ikke kommet.  Og kinoene har jo rustet seg til kamp og har blitt markedstilpasset på mange vis.  I de store byene er det multisalkinoer - her i Bergen er det 2 som har mange saler hver.  Og det finnes et bredt tilbud av filmer.  Og det er noe med kinoopplevelsen når det er stort lerret og lydnivået er på grensen til det uutholdelige.   Digitalisering har vært positivt også for kinoene - og vil du oppleve popcornlukten så er kinoen stedet. 

Fram til 2019 var reklametrenden ganske god, noe dette diagrammet viser:

Men nedstengningen har gjort sitt og det er jo katastrofalt svake tall for 2020, der kinoen bare var virksomme et par måneder før nedstengning - noe dette diagrammet tydelig viser.  For hele 2020 havnet man på 90 mkr, noe som er det laveste målt noensinne - og med pandemien som klar årsak.

Her ser vi at kinoreklamen virkelig var inne i et unntaksår.  Men hva nå?  Det blir spennende å se. Tallene for første halvår 2021 peker naturlig nok i riktig retning, og det er gode titler for tiden, som får folk til å gå på kino (Verdens verste menneske blir jo norsk nominasjon til Oscar).  Og så har vi jo James Bond så klart. 

Avisene sterkest som nyhetskilde om Covid-19

 I studentundersøkelsene blant BI-studenter i Bergen hadde jeg med spørsmål om hvor de hentet nyheter om Covid fra både i 2020 og 2021.  Begge undersøkelsene ble gjennomført i høstsemesteret.

Resultatene viser stor stabilitet både i 2020 og 2021:

Avisene (websidene vel og merke - papiravisen er borte i denne gruppen) sto aller sterkest, men vi ser at det også er vesentlig innflytelse både fra TV og sosiale medier.  Vi ser også en viss økning i bruk av offisielle websider - kanskje på grunn av reiseregler?.   Men det er iallfall betryggende at man i størst mulig grad har brukt redaktørstyrte medier som informasjonskilde.  VG står i en særstilling her - det vet vi fra andre undersøkelser. 

Avisabonnement og mobilabonnement

 Nå er det mer enn 5,8 millioner mobilabonnement i Norge ifølge data fra Medienorge.uib.no.

Det er jo flere enn det bor folk i landet her, men det har jo sammenheng med at sim-kort også finner veien inn i ulike duppeditter som vi har rundt oss.   I mediesammenheng er det interessant å se på ulike sammenhenger, og en det er nærliggende å tenke på er sammenhengen mellom mobilbruk og klassiske avisabonnement - der papiravisen er med.

Jeg har satt sammen et diagram der jeg viser antall mobilabonnement sammenliknet med utviklingen i avisopplag.  Det gir oss en indikasjon på ulike sammenhenger.  Hypotesen er jo at mobilen er blitt så sentral at den på sikt tar over for papiropplaget og sender det ut av tiden.   Men papiropplaget er seiglivet. 

På 1980-tallet var mobilabonnement noe for de få - og det var jo mobiler innmontert i biler som gjaldt. Da jeg startet for meg selv som konsulent i 1985 hadde jeg en mobil innmontert i bilen - og den kostet den gang rundt 20.000 kroner.  Men når mobiltelefonen virkelig ble mobil (=Nokia) fra midten av 1990-tallet tok det skikkelig av. og prisene ble også for vanlige folk.  Og helt til etter tusenårsskiftet hadde ikke mobil eller nettbruk noen særlig innvirkning på avisopplaget som sådan.  Men med utvikling av smarttelefonen og mobilen som allemannseie så har påvirkningen på avisopplaget blitt mer merkbar, fordi den har ført til endring i mediekonsumet.   Digitaliseringens inntog på alle plattformer - men mest på mobilen - har nå aksellerert den negative utviklingen for papiravisopplaget.    Rent statistisk er det en korrelasjon eller samvariasjon på -0,67 for de to tallrekkene.  Det vil si at det er en viss sammenheng mellom økningen i mobilabonnement og nedgangen i avisopplag - men det er ikke en direkte årsak.  Vi kan ikke si at økningen i antall mobilabonnement fører til nedgang i avisopplaget, fordi det også er andre forhold som spiller inn, som alder, livsstil, bosted etc.  Men sammenhengen er klar.  

 

Avisinntekter i Norden - Norge er best

 Det finnes en fantastisk nordisk database som har sitt opphav ved Universitetet i Göteborg.  Det er en ren skattkiste av rapporter og data for oss medieinteresserte.  Svenskene har vært utrolig flinke til å ta vare på data om medieutviklingen og har data helt tilbake til 70-tallet. Gå inn på nordicom.gu.se og se selv.  De samler også inn data fra andre land enn Sverige.  Den norske filialen av Nordicom er ved Universitetet i Bergen, som jo også har den utrolig fine databasen medienorge.uib.no.

Jeg fant en interessant sammenlikning av avisinntekter totalt for alle de nordiske landene fra år 2000 og til 2019. Fordi størrelsesordenen på markedene er så store så indekserte jeg utviklingen fra 2000 og fram til 2019.  Jeg har estimert tallene for Danmark for de to siste årene basert på gjennomsnittstall fra de andre landene.  Men bildet er ganske klart.

Den gule kurven er Norge og vi ligger i topp stort sett hele veien.  Men legg merke til Island.  De fikk jo en gigasmell ved finanskrisen i 2009. Noen av oss husker vel de skandalene som oppsto og de store tapene som kom.   De fikk jo til og med en midlertidig sentralbanksjef fra Norge.  Vi kan se at forløpet av inntektene er stort sett de samme for alle markedene, og i denne statistikken er det det svenske markedet som kommer svakest ut med et nivå på 60% av nivået i år 2000.  Det sier noe om dramatikken i markedene og i bransjen.  I en annen tabell kan vi se at Norge har vært best i å få opp nivået på de digitale inntektene og det er nok en av forklaringene på de gode resultatene.   Alle tall er omgjort til Euro så de kan kanskje være en valutaforskjell ute og går også. 

Interessant utvikling som forteller oss at de strukturelle utfordringene i mediene er de samme i alle de nordiske land.  

Hva med TV markedet?

 TV er også i sterk omstilling.  Fra å være ritualbestemt med faste sendetider er nå TV-konsumet tilgjengelig på flere måter og plattformer.  Reklamemessig har det vært en god vekst over mange år, men etter 2017 har det gått kjapt nedover. TV-reklamen har flyttet seg inn i sosiale medier i større grad. Jeg er regulær bruker av YouTube og det må konsumeres atskillige 10-sekunders snutter når jeg sitter der og ser på mine jazzinstruksjonsvideoer.  

Jeg har laget et diagram som viser utviklingen av reklamekroner og brukernivåer fra 2005 til 2020.  Jeg har satt 2005=100 i indeksen og her ser vi utviklingen.  Brukertallene er fra SSBs Mediebarometer og reklametallene fra IRM.

Vi ser at brukernivået har falt med vel 40% i løpet av denne tiden, og vi ser på reklamesiden at man fikk et dipp under finanskrisen i 2009, men deretter en god vekst helt fram til 2017.  Etter det har det gått tilbake og i 2020 var man omtrent på samme nivå som 10 år før. 

Vi ser at brukernivået flatet ut i 2020 og det skyldes pandemien og de daglige nyhetene på TV med Espen Nakstad i spissen som fortalte om utviklingen av pandemien og hvordan vi skulle forholde oss til enhver tid. Her beviste TV som aktualitetskanal sin verdi. 

Går vi litt dypere i materien fra SSB kan vi se at daglig bruk av NRK1 har falt fra 44 % i 2010 til 32% i 2020.  TV2 var nesten på samme nivå i 2010, nemlig 40%, men var i 2020 nede på 21%.  Og TVNorge har gått fra 13% til 6%.   Og med utviklingen i bruksmønster så følger jo reklamen etter, så vi kan vel forvente at reklamen ytterligere styrker seg på nettsiden.  Det har jo vært en formidabel vekst i reklameinntektene på nettet, som jeg viste i en tidligere blogg.   I 2005 var det reklame på nettet for 1,5 milliarder ifølge IRM, mens tallet i 2020 var hele 12,2 milliarder. 

Det som blir spennende er å se hvordan merkevaren NRK og TV2 står seg mot internasjonaliseringen og fragmenteringen  av TV-markedet.   Jeg ser bare på mitt eget konsum:  Fra å være en rutine med daglig Dagsrevy og ett eller annet program som interesserte på en av TV-kanalene ser jeg nå på nyheter når det passer og supplerer med en TV-serie eller film på Netflix.  Selv med Dagsrevyen mer eller mindre i blodet ser jeg at mitt TV-konsum i dag er mye mer flytende på tvers av kanaler og plattformer.  

Den slitesterke boken

Av alle mediekanaler som er målt i SSBs utmerkede Mediebarometer som nå går tilbake 30 år så er boken den mest slitesterke.

 I 1991 var det 24% som brukte boken daglig og i 2020 var det 23%.  Interessant - ikke sant?  Og det er IKKE den elektroniske boken som har vunnet frem - den er bare på 2-3% av totalforbruket.   Man kan undre seg på hvorfor.  Diagrammet nedenfor viser boken sammenliknet med papiravisen, og det er jo slående at boken har holdt seg jevnt gjennom alle de teknologiske innovasjoner som har kommet - i dette tilfelle helt fra internettets barndom (sluppet løs i 1994).  Papiravisens lange liv går mot slutten

Det er mange forklaringer her.   For det første er boken tidløs som fenomen.  Den er i en verden for seg selv.  Ibsen er like aktuell i dag.  Det er kommet til mange nye forfattere her i landet som har fått enorm oppslutning (Knausgård, Fosse, Renberg - og selvfølgelig krimfortattere som Nesbø og Staalesen),  og det har vært en stor interesse for boken også i samfunnet rundt.  Bokhandelen er også blitt et slags samlingssted mange steder - nesten et opplevelsessenter i seg selv.   Og det er mange aktører som kompletterer tilbudet og bygger opp under boken:  Lesesirkler, biblioteker, litteraturprogrammer på TV og i radio, forfattere som kjendiser osv.  Og selvfølgelig barnebøkene. 

 

Men ser vi på brukertallene nærmere ser vi at det er barn og middelaldrende/eldre som er de største bokbrukerne, og kvinner ligger vesentlig høyere enn menn:

Kilde: Norsk Mediebarometer 2020 (Statistisk sentralbyrå).

Sånn sett kan vi vel si at bokens fremtid er ganske så lys.  Den har så langt klart å tilpasse seg en ny tid og byr på en lenge etterlengtet timeout i en travel tid.   

Kanskje er det noen av leserne her som husker Mio min Mio? 

Det digitale reklamemarkedet

 For oss som har fulgt utviklingen i mediestrukturer over mange år er nettstedet medienorge.uib.no virkelig en skattkiste.  Litt ubeskjedent kan jeg si at jeg var fødselshjelper for dette nettstedet da jeg laget en utredning for Kulturdepartementet om denne problematikken for mange herrans år siden - 1993 tror jeg det var.  Og jeg kan konstatere at nettstedet fyller sin oppgave på en aldeles utmerket måte.  Det er særdeles interessant å følge utviklingen i reklamemarkedet, fordi denne forteller historien om en gradvis omlegging fra analogt til digitalt over år.  På MedieNorge finner man statistikken fra IRM (det svenske Institutet för Reklam och Mediestatistik) som har målt reklamestatistikken i Norge siden 2005.  (Jeg har vært litt fødselhjelper her også - og samarbeider med IRM). 

Se på dette diagrammet.

I 2005 sto de analoge (trykte) kanalene for 72% av reklamemarkedet, mens det i 2020 var nede på 18%.  Allerede i 2012 var det 50/50 på analoge og digitale kanaler og som alle vet har det bare mer eller mindre eksplodert etter dette i digital retning.  Bare tenk på youtube og strømmetjenester hvor reklamen florerer, for ikke å si sosiale medier.   Google og Facebook drar av gårde med store summer fra det norske reklamemarkedet. 

Når det gjelder det totale reklamemarkedet i Norge har det ikke hatt noen realvekst siden 2005.  Om man tar totalsummen for reklamemarkedet så var den på 16,9 milliarder i 2005 og den var på 19,8 milliarder i 2020 (inkludert pandemismellen).  I faste priser om man justerer for konsumprisindeksen fra 2005 til 2020 var summen i 2020 på 14,5 milliarder - det vil si en nedgang på 2,4 milliarder faste priser.  Det sier noe om kraften i omstillingen også og effektiviteten i de digitale kanaler.   

David Ogilvys gamle munnhell om at halvparten av reklamen er bortkastet - man vet bare ikke hvilken halvpart . har nok ikke samme effekt i dag.  

De trykte kanalene er inne i en "long tail" - de svekkes gradvis, og vil sannsynligvis ha samme forløp som trykte kataloger:   De var milliardmarked i 2005 med 1,2 milliarder, og hadde sin siste måling i 2017 med 12 millioner.   Så som jeg har sagt tidligere - digitaliseringen av reklamemarkedet er snart gjennomført. 

Alle data er hentet fra medienorge.uib.no og tallgrunnlaget fra IRM. 

Covid-19 rammet dagliglivet hardt

I begge år (2020 og 2021) har jeg hatt med et spørsmål om hvordan Covid-19 har påvirket dagliglivet. Og vi ser av disse dataene at det har gått hardest ut over kvinnene.  Der har mer enn halvparten sagt at dagliglivet har forandret seg mye eller veldig mye.   Vi ser at det har blitt litt bedre for gutta i 2021. 

Så som så med betalingsvillighet for nyheter

 For denne gruppen - studenter som i gjennomsnitt er 22 år - har ikke betalingsvillighet for nyheter endret seg stort over fem år.  Over 60% er ikke villig til å betale for nyheter. Og vi ser av diagram nr 2 at det er 28% resp 19% som vil abonnere på lokale eller nasjonale nyheter. 

Det er vel slik at nyhetsbehovet endrer seg med livssituasjon.  Når man etablerer seg mer fast etter studietiden og stifter familie endrer nyhetsbehovet seg.  Også når det gjelder jobb og bolig kan det finnes drivere for mer grunnleggende nyhetsbehov.  Sport og underholdning kommer vel heller fra andre kanaler. 

Her ser vi hva studentene betaler for - som tidligere nevnt i denne bloggserien.

I en parallell undersøkelse blant nettstudenter (N=92) som i snitt er 10 år eldre, er det bare vel 50% som sier at de ikke vil betale for nyheter og vel en tredjedel oppgir at de abonnerer på lokale og nasjonale nyheter.  Jeg skal senere lage en mer omfattende rapport der jeg sammenlikner disse to gruppene. 

The winner takes it all - FINN

 Ingen tvil - når det gjelder privat kjøp og salg har Finn opparbeidet seg en enorm posisjon i markedet. Andre har jo prøvd seg over tid - men ingen kan måle seg med Finn, som både er en markedsleder og et begrep som har innarbeidet seg i folkesjela.  - Jeg kjøpte det på Finn, har vi vel alle hørt både titt og ofte. 

Det er jo bare imponerende hva Schibsted har fått til med sine rubrikksatsinger over tid.  Både i Norge og internasjonalt.  

Og blant studentene har Finn styrket sin stilling over de siste fem årene.  Pandemien har nok hjulpet litt til, men allikevel.

Pandemien endret handlevanene - selvsagt

 Vi kan se utslag av pandemien i handlevanene.  Noen trender ble forsterket og noen direkte påvirket av pandemien. 

Klær på nett har vært en vinner over flere år.  Og vi ser at fastfood også lå i topp i 2021.  Jeg har laget en gul markør for 2016 - fordi vi der slo sammen både fastfood og andre matvarer.  Vi ser også så klart at billettsalg til events og reiser har fått en smell.  Men andre varer og tjenester har det blitt mer av.  To av kategoriene er ganske kjønnsbestemt - kosmetikk for kvinner og elektronikk og sportsutstyr for menn. 

Vi ser også at musikk og film har blitt kjøpt på nett i større grad.  Og det har også blitt mer bøker. 

Selv om netthandel ikke er de helt store beløpene i detaljhandelsstatistikkene ennå, så er det ingen tvil om a pandemien har satt varige spor i måten vi handler varer og tjenester på. 

Vi stoler mest på TV for nyheter, men avisene viktigst for Covid-nyheter

 Når det gjelder nyheter er det TV som har størst tillit.  Men avisene ligger ikke langt etter. Nederst kommer sosiale medier og der har tilliten blitt svekket i løpet av de siste fem årene.  Det er nok noen pandemieffekter ute og går her. 

For når vi kombinerer med hva som har vært de viktigste kanalene for nyheter rundt Covid-19 så ser vi at avisene har spilt en stor rolle.  For mye av Covid-nyhetene har jo vært om lokale forhold.  I usikkerheten har vi vendt oss til de redaktørstyrte mediene.

Vi kan også legge merke til at sosiale medier har spilt en rolle på linje med TV i nyhetsbildet om Covid, men vi får trøste oss med at det er langt opp til avisenes websider. 

Her har jeg noen data også fra tilsvarende undersøkelse i 2020 - og det viser seg at det er små endringer i hvilke kanaler man valgte for nyheter om Covid.  Kanalvalget har holdt seg stabilt gjennom det siste året.

Som sagt - alle disse dataene kommer fra en studentundersøkelse ved campus Bergen blant Bachelorstudenter.  For 2021 var N=312, for 2016 N=160 og for 2020 N=375. 

Spotify på topp

 Vi betaler gladelig for strømmetjenester. Det er ganske utrolig å se hvilket grep disse tjenestene har fått på markedet i løpet av ganske få år. Mer enn 9 av 10 abonnerer på Spotify.  For meg som gammel mediemann er det også interessant å se at det dessverre ikke er noe stor betalingsvillighet for nyhetsmedier, selv om det har kommet seg i løpet av de siste årene.  Men nå er det slik at denne målgruppen er studenter, og da ligger vel ikke nyhetsabonnement helt øverst heller.   I en parallell undersøkelse blant mine nettstudenter (som jeg vil komme tilbake til) er tilsvarende tall for lokale og nasjonale aviser 33%.  Nettstudentene er typisk 10 år eldre enn Bachelorstudentene, 

I gruppen andre strømmetjenester nevnes Discovery, Disney og TV2 Sumo blant annet. 

Dette er jo en gedigen utfordring for "lineærkanalene".  Strømming er blitt den viktigste måten å ta til seg underholdning på. Men vi ser jo at tilpasningen til den nye digitale hverdagen er kommet også gjennom et langt bedre tilbud også fra for eksempel NRK.  

TV2 sterkest blant TV-kanalene

 Her ser vi hvordan preferansen i TV-kanaler har endret seg fra 2016 til 2021. Vi ser en sterk fremgang for TV2 og litt for NRK.  Men vi ser også at mer enn en tredjedel ikke har noen favorittkanal, og vi kan vel ane at strømmetjenester og annet gjør sitt innhogg i denne gruppen. 

Kilden er som sagt høstens studentundersøkelse om mediebruk blant studentene ved BI campus Bergen. Antall svar er 312 i 2021 og 160 i 2016.

Hvor ofte sjekkes mobilen?

 Når du går på gaten så ser du omtrent alle pålogget på mobilen, og man kan jo tenke seg at de fleste er limt til mobilen.  Jeg har stilt spørsmålet om hvor ofte man sjekker mobilen i flere år, og vi ser at det blir oftere med årene. 

Her ser du en akkumulert kurve av frekvensen ved mobilbruken, og vi ser at den blå linjen (2021) ligger over den røde fra 2016 nesten til topps.  16% oppgir å være på mobilen hvert 5. minutt og over halvparten hvert kvarter.  Kvinner ligger høyere (58%).    Nesten 8 av 10 har vært innom mobilen hver halvtime.   Det betyr noe for tilfanget av informasjon og påvirkning.  Det kan nødvendigvis ikke bli stort annet enn kjappe innblikk av dette. 

Hva er kommet på Snap?

 Dagens diagram handler om hva man sjekker på mobilen først på morgenen. Her ser vi at det er skjedd endringer i strukturen fra 2016 til 2021.  Om vi ser litt nærmere på data ser vi at studentene i snitt sjekket 2,5 kanaler på morgenen i 2016 mot 1,6 kanaler i 2021.  Det betyr en konsentrasjon om færre kanaler, og vi ser det tydelig i diagrammet nedenfor.  Facebook er "out of fashion" - nå er det Snapchat som gjelder, og den lå øverst på listen også for fem år siden.

Vi ser at Instagram også har dalt i prioritet, og TikTok - nykommeren - er så vidt på radaren.  Nyheter i allmenhet er ikke på agendaen i særlig grad - det er det som skjer på Snap som gjelder. 

Kilden for disse data er den studentundersøkelsen om mediebruk som jeg har gjennomført årlig på campus BI i Bergen.  Undersøkelsen er gjennomført i september i begge år. 

Lokale nyheter på lokale websider

 I studentundersøkelsen nå i høst ser vi at lokale nyhetswebsider holder grepet blant de unge når det gjelder de lokale nyheter.  Vi ser samtidig at Facebook er på vikende front - ganske kraftig egentlig - og fra en veldig sterk posisjon. 

Og andre sosiale nettsider har litt vekst - men på ganske lave nivåer. 

Vi får kanskje håpe at Facebook-tilbakegangen  har sammenheng med både at Facebook har nådd toppen og at avisene kanskje ikke i like stor grad linker dit.  Instagram og Snapchat spiller andre roller enn Facebook.   

Endring i mediebruk over fem år

 Jeg har i flere år undersøkt mediebruken blant studentene på BI i Bergen.  Også i år har jeg gjort denne undersøkelsen, og i en serie av bloggposter skal jeg nå ta for meg hovedresultatene i denne undersøkelsen. I skrivende stund har jeg 309 svar på undersøkelsen, og det tilsvarer ca 15% av studentene.  I sammenlikningen fra år til år ser jeg veldig god stabilitet i datagrunnlaget.

Endringene fra år til år er marginale, men sett i et femårsperspektiv blir det veldig tydelig hva som skjer. Noen mediekanaler vokser, andre er stabile og noen går tilbake.

Her er resultatene:

En hel røys av sosiale medier ligger i topp og endringene er ikke så store bortsett fra Facebook som er på vikende front. Vi ser en økning i strømmetjenester for video og TV, og TikTok som ikke var startet før i 2016 har kommet opp på hele 66%.  LineærTV har gått kraftig tilbake og Podcast har gått kraftig frem, og vi ser parallelt med dette at Radio har gått tilbake. Trykt avis er nesten helt borte.  Vi ser også at nyheter på mobilen er i en liten vekst.  Man kunne kanskje forventet at videosamtaler hadde økt mer.

Det som slår sterkest er det enorme grepet som sosiale medier har i kanalbruken.  Det er et allemannsmedium, og slik har det vært lenge.   
I gjennomsnitt er disse studentene 22 år gamle, og det er deltt 48%/52% menn-kvinner. 

Digitalt opplag større enn papir

 Heldigvis går digitaliseringen av avisene sin gode gang. Nå kan man registrere at det for første gang er flere rene digitale abonnement enn abonnement der papir er involvert - såkalt komplett.

I går la Mediebedriftene fram nye opplagstall og det viser en vekst på en halv prosent fra andre halvår 2020 til første halvår 2021.  Vi ser også at de små lokalavisene som har hengt litt etter i den digitale utviklingen nå kommer i det heldigitale opplaget, som jo ubønnhørlig er fremtiden.

Pilene i diagrammet viser at digital nå er større enn komplett. Og vi ser at rene papirabonnement er på sterk vikende front.

For en som har fulgt opplagsutviklingen i mange tiår ser vi nå slutten på papiravisene. Stadig flere aviser melder om færre papirutgivelser pr uke og det er ikke mange årene igjen av rene papiropplag, om vi skal se på den virkelig lange trenden.

Denne opplagskurven som viser utviklingen helt tilbake til 1983 sier jo sitt.  Og prognosen (den røde linjen) som jeg har laget for fem år frem viser at det nærmer seg slutten for papiropplaget.   Det er utrolig å se at denne trendlinjen ligger veldig nær de offisielle tallene (jeg bruker komplett som indikator for de seneste årene).  For nerdene av dere viser regresjonskoeffisienten 0,9936 - og det er nesten ikke mulig å komme nærmere.   Så min eldgamle spådom om at det kan være slutt på papiropplaget sånn rundt 2027 ser ut til å holde.  Selvfølgelig vil det fremdeles finnes papiraviser, men de blir nok ukeaviser.  Og jokeren i regnestykket er jo distribusjonen som allerede er veldig dyr. 

For en gammel avismann er det godt å se at det digitale fokus og utviklingen er på topp.  Det lover det beste for fremtiden.  Og så må vi finne gode metoder for å skille skitt og kanel. Redaktørstyrte medier er viktigere enn noen gang i demokratiet.

Sterk vekst i nettaviser

 KANTAR har i dag vist nye lesertall for avisene for Mediebedriftenes Landsforening. Ikke uventet går papiraavisene ganske sterkt tilbake, men om vi ser på kombinasjonen av papir og nett så holder aviskonsumet seg ganske godt oppe.  83% av befolkningen leser en avis hver dag:

Legg merke til at kurven for nettaviser viser sterkere vekst de siste årene. Det har sammenheng med at avisene har blitt bedre med sine digitale løsninger, samt at COVID har gjort at nyhetsbehovet har økt.

Men for de rene papiravisene fortsetter nedgangen slik den har gjort i mange år.

Papiravisnivået er bare 32% av det som var tilfellet i år 2000.  Og nå har vi jo også sett at enkelte aviser drar ned på antallet utgivelser pr uke, og det kommer også til å påskynde utviklingen videre.  

Neste uke kommer det opplagstall og tall for betalingsvillighet.  Det blir interessant. 

Betydningen av lokale medier for lokale nyheter

 Som alle som kjenner meg vet har jeg en lang fartstid i mediebransjen - helt siden 1977 da jeg begynte som salgssjef i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, som det het den gangen.

Og lokalavisens rolle som primær og samlende kilde for de lokale nyheter har vært udiskutabel helt opp til nå.  Og da tenker jeg spesielt på papiravisens rolle. Men den er jo radikalt forandret.  Nå er det de digitale mediene som gjelder, og heldigvis har avisene kommet på banen med sin digitale publisering.  Men har man det samme grepet på publikum som før?  Kanskje - eller kanskje ikke.   Vi vet at pandemien har ført til at de redaktørstyrte mediene har fått større innflytelse.   Men medieutviklingen har jo fått et enormt tilbud som gjør at man nå får langt flere kilder for input enn tidligere.  Det betyr at avisens rolle i mediebildet totalt sett er blitt mindre.  I større grad enn tidligere kan man velge kilder utenom avisene også for lokale nyheter.

Jeg har samlet på data gjennom landsomfattende undersøkelser i en årrekke og trendene har vært kjent lenge:  papiravisen taper til de digitale flatene.  Jeg har lenge spådd at papiravisene forsvinner - men de har jammen vært mer seiglivede enn jeg trodde.  Men trenden er tydelig.

Om vi konsentrerer oss om hva som er viktigste kilde til lokale nyheter kan vi med tall fra 2011 og 2021 se den enorme utviklingen som har skjedd:

Mens papiravisene var viktigste kilde for 65% av befolkningen i 2011 er den redusert til 14% ti år senere, og det er i de eldste aldersgruppene at lojaliteten fremdeles eksisterer i noen grad.  

Ser vi på de digitale nyhetsmediene - nettavisene får vi følgende bilde: 

Her ser vi at totalgrepet er 57% og vi kan se at  nettavisene nesten har tatt igjen papiravisens rolle fra 10 år tilbake.  Så det er ingen tvil om at vi nå lever i en digital hverdag.  Og sannsynligheten er jo også stor for at man har mer enn en digital kilde for lokale nyheter.  Vi vet jo at det finnes geografisk innholdstilpasning for store mediehus.

Og på toppen av det hele har vi sosiale medier som også spiller en rolle for de lokale nyheter, og vi ser at spesielt blant den yngre garde er sosiale medier rangert som viktigste kilde for ganske mange:

I 2011 var de sosiale mediene ennå i sin spede utvikling.  Vi hadde vel bare Facebook. Men nå ser vi at de sosiale mediene spiller en vesentlig rolle for lokale nyheter for ganske mange. For de aller yngste er det nesten en femtedel som har det som primær kilde.  Og da er det jo nærliggende å tenke seg at kildetilfanget kan være så som så.  Noe er kanskje fra redaktørstyrte medier - men en del er helt sikkert fra annet hold.

Dette er en situasjon vi må leve med, og det er gledelig at de redaktørstyrte mediene har kommet så sterkt på banen digitalt, med rikere fortellingsmåter og mer avanserte former for formidling.  Samtidig er det viktig å jobbe med kildekritikk og innsikt for å forhindre at konspirasjonsteorier og annet får bre om seg.   Her er jeg optimistisk når det gjelder norske medier.  Vi har en sterk redaksjonell kultur og ansvarlige redaktører.    

Lille speil på veggen der - hvem er lykkeligst i landet her?

 Ikke helt presis overskrift men skitt la gå.  I en større medieundersøkelse jeg gjorde i februar 2021 hadde vi med en Satisfaction With Life Scale - et instrument som måler subjektiv livskvalitet.  For min del er det interessant å se om livskvaliteten har noen innflytelse på mediebruken.  Mer om det i en senere blogg, men om vi ser på den landsomfattende studien i sin helhet så deler gruppen seg i tre: En fjerdedel (24%) hadde lav livskvalitet, halvparten (52%) hadde middels livskvalitet og en fjerdedel (24%) hadde høy livskvalitet.  Skalaen som er brukt er en anerkjent skala  av Pavot og Diener (1992), og brukes i stor utstrekning i forskning.   På en skala fra en til fem har jeg delt inn 1 og 2 som lav kvalitet, 3 som middels og 4 og 5 som høy kvalitet. 

Resultatene viser ingen forskjeller mellom kjønn, men det er forskjell på alder - og det er de eldste (60+) som kommer best ut.  Lavest score er det for dem i en mellomfase, og som kanskje både har utfordringer med barn og foreldre.  De eldste, fra babyboom generasjonen og litt eldre, har det vesentlig bedre.  Så lenge helsa holder har disse god økonomi og stabil livsførsel og har heller ikke vært like hardt rammet av pandemien.  

Her ser du tabellen: De eldste til venstre og de yngste til høyre.  Boomers har høyere livskvalitet enn Gen x og Gen Y, men ikke Gen Z.  

Nå er det mye som påvirker disse tallene, men man kan vel konkludere med at dem som har hatt minst negativ påvirkning i dagliglivet, som pensjonister, også er de som føler at de er mest tilfreds med livet. De som har mer komplekse jobb og familiesituasjoner har det ikke fullt så bra. På det jevne kan vi vel si at Ola og Kari er ganske så tilfreds med livet.  Always look on the bright side of life. 

Norwegian nok en gang

 Jeg måtte bare ha det utav meg, og skrev en artikkel i BT om umoralen ved å motta bonuser i en sånn situasjon.  Og så kom HERB med en fantastisk tegning som oppsummerer det hele: 

Her er artikkelen fra BT:

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/GazXAm/bonusutbetalinger-helt-paa-trynet

Fremdeles liv i papiravisen

 Jeg har jo vært en av dem som har spådd om papiravisens død i årevis, men den har jo vist seg å være svært seiglivet.  Men alle trender tyder på at den synger på siste verset, og at det er abonnement på digitale aviser som er fremtidens løsninger.   Fordi avisene har blitt flinkere til å jobbe med digitale løsninger ser vi jo nå at avisopplagene stiger igjen.  Nå er det ikke bare papiravisen som regnes inn i opplaget, men også alle andre digitale kombinasjoner.  Vi ser jo også nye avis-kombiløsninger ved at du kan abonnere på en avis og få tilgang til langt flere.  Amedia har jo sin pluss (+alt) løsning som gir tilgang til 70 aviser.  Og bra er det.  For min del kan jeg lese BA for Bergen, Nordhordland og Firda for nyheter der jeg har hytte, og Drammens Tidende for å holde øye med fødebyen.  Lokalavisene er lim og lupe i lokalsamfunnet og de blir ikke dårligere av at de presenters digitalt.  Men som alt annet - det kreves tilvenning til nye formater. 

Men papiravisen er en generasjonsaffære som dette diagrammet viser:

Denne undersøkelsen ble gjennomført med et landsrepresentativt utvalg i februar 2021, og er inndelt etter fødselsår etter en populær generasjonsinndeling.  Vi ser, som ventet, at avisens betydning stiger med alder.  Den er vesentlig for de aller eldste (født opp til 1945), og så synker betydningen bortsett fra de aller yngste som ser ut til å ha fått øynene opp for papiravisen igjen.  Men den har altså bare stor betydning for ca 20% av befolkningen.  Som med LP-platen og kassettene og senere CD-en vil innhold flytte seg til nye plattformer, og der synes jeg at avisene etterhvert har fått dreisen på det - blant annet med god grafikk, og visning av flere formater som for eksempel video.  Vi ser også vekst i podkast.  

For mediene er tillit viktigst

 I disse urolige tider med fake news og desinformasjon er det interessant å vite i hvilken grad publikum har tillit til de redaktørstyrte mediene. Og svaret er at det har de.

På diagrammet ovenfor ser du resultatet av et tillitsspørsmål som ble stilt i en landsomfattende undersøkelse i februar 2021.  Dette må jo sees i lys av den situasjonen som vi var i på dette tidspunkt med pandemien i nyhetsbildet i store mengder, og vi vet jo at publikum søkte seg til troverdige medier i denne perioden.

Men allikevel - det er betryggende å se at 73% av befolkningen i snitt har stor eller svært stor tillit til NRK.  Tilsvarende for TV2 er 59%.   Noe lavere er det for mediehusene - som omfatter alt fra VG til små lokale aviser.  Her er tillitsnivået på 56% i snitt.   

Det store skiftet er med sosiale medier og bloggere.  Her har vi at 16% har stor eller svært stor tillit, og for bloggere 7%.    Allikevel kan vi se at disse gruppene har en viss innflytelse.  For sosiale medier har vi at hele 33% har en middels tillit til disse.  Graver vi litt dypere i materialet (ikke rapportert her) finner vi at det er de yngste (født etter 1997) som har størst tillit til sosiale medier.   

Vi kan vel konkludere med at tillitsnivået til redaktørstyrte medier er høyt og at dette er en av de viktigste grunnkapitalene i medievirksomheten i Norge.  Måtte det bare fortsette slik. 

Underviser du på en handelshøyskole må du kunne skrive for praksis

 Jeg har stor respekt for professorer.  De har slitt seg gjennom år med forskning og artikkelskriving, og mange av dem har også utmerket seg ved en vekselvirkning mellom teori og praksis.  Men jeg mener å se en tendens til at det blir for mye søkelys på akademisk publisering og for lite på praksisrettet publisering eller relevant praksis i det hele tatt.   De beste professorer har etter min mening en lang praksis og kontaktflate i næringslivet samtidig som de har skaffet seg sine akademiske kvalifikasjoner.  Selv kom jeg sent inn i akademia – jeg var langt oppe i 50-årene før jeg begynte på BI.  Derfor har jeg publisert lite akademisk, men en god del for praksis gjennom innlegg og konsulentrapporter. Og jeg har hatt enorm nytte av vekselvirkningen mellom praksis og teori.  Kjenner på meg at jeg har et erfaringsgrunnlag å øse av som jeg ikke kunne fått ved bare å ha nesa ned i bøker og artikler. Mange av dem jeg snakker med fra praksis sier at «vi skulle hatt flere som deg».  Det er jo smigende å høre slikt, men jeg tror at det er viktig å kunne bygge bro mellom teori og praksis ved også å aktivisere populærskriving mye mer enn hittil - og belønne det.   Og kanskje burde også flere akademikere på handelshøyskoler  komme seg ut i næringslivet for en stund.  En prosjektlederrolle i et års tid kunne være noe. 

 Jeg har nettopp lest en interessant artikkel i tidsskriftet Business Horizons der det tas til orde for at alle professorer (egentlig alle som underviser på en handelshøyskole) bør skrive for praksis – praksisorienterte artikler.  Dessverre er det ikke noen særlig prestisje etter å skrive for praksis, selv om man får langt flere lesere ved et innlegg i Dagens Næringsliv eller Aftenposten - eller på LinkedIn - enn man får i et rent akademisk tidsskrift.   Heldigvis har vi et par tidsskrifter i Norge som gir publiseringspoeng på nivå 1 og samtidig retter seg inn mot praksis:  Det er MAGMA og Praktisk Økonomi og Finans.  Og vi har jo flere akademikere som er gode på å skrive i for eksempel Dagens Næringsliv.  

 Men egentlig burde vi alle skrive mer for praksis.  Artikkelen i BH tar opp noen punkter som jeg synes er veldig relevante, og som jeg gjerne vil kommentere ut fra mitt eget perspektiv:

 1.      Det holder oss på matta om hva som er relevant for våre interessenter.  Vi opplever jo i møte med studenter en kommunikasjon og utveksling av ideer og synspunkter som kan samles og presenteres i praksisorientert form.  Har man en forskerutdannelse så unngår man også de verste metodefeilene.   Relevans for brukergruppene er helt essensielt. Jeg har lært veldig mye ved å diskutere med studenter, og spesielt dem som tar etterutdannelse.

2.      Det holder fokus på ting som gjør en forskjell.   Det ser vi tydelig nå gjennom pandemien – at forskere har kastet seg over problemstillinger knyttet til Covid-19 og dens konsekvenser for næringslivet.  Det kommer til å bli publisert mye vitenskapelig også i tiden som kommer, men det er ikke noe i veien for å skrive praksisrettet rundt denne problematikken.  Digitalisering og bærekraft er jo også hotte temaer.

3.      Vi blir mye bedre lærere.   Gjennom kontakt med praksis og skriving for praksis tvinges vi til å fokusere på eksempler som utdyper og forklarer. Dette er gull i enhver undervisning.  En foreleser med praktisk erfaring, og som tenker mot praksis vil alltid være mer relevant og, ikke minst, troverdig enn en som gulper opp stoff fra en lærebok som sannsynligvis allerede er utgått på dato.

4.      Sett deg et mål om å skrive for praksis noen ganger i året.  Hva med å bidra med 10 artikler eller innlegg i løpet av året?  Blogg kan være et bra sted, men enda bedre om man skriver for en publikasjon.  Hva med å popularisere det som du forsker på slik at folk skjønner det. 

5.      Del artiklene med kolleger og bransjen.  Her igjen er blogg et bra verktøy og stimuler gjerne til debatt om artiklene også i undervisningssammenheng.  Det bygger også kredibilitet.

6.      Ta det med på CV-en.  I tillegg til alt som publiseres i tidsskrifter er det naturlig også å henvise til artikler som er skrevet for dags- og fagpresse.  Det viser aktivitet.

7.      Press på for at institusjonens alumni- eller kommunikasjonsavdeling får tips om det du skriver så du kan få et bredere publikum.

 Når jeg leste denne artikkelen gikk det opp for meg at jeg også kan gjøre mer på denne sektor.  Tross alt har jeg lang praksis og har undervist mye.  Jeg har også samlet på meg mye data gjennom årene som jeg kan bruke som underlag for praksisrettet skriving.  Kanskje får jeg bedre tid til dette nå som jeg er blitt emeritus.

 Og i går kveld leste jeg siste nummer av Forskerforum som er organ for Forskerforbundet.  Der er det en artikkel om forskere som setter dagsorden.  Og det henvises til forskere som har fast spalteplass i for eksempel Dagens Næringsliv.   Og der er det også noen gode råd fra debattredaktøren i DN.   Vi vil ha funnet først – er mantraet for å lykkes med en artikkel i pressen.

 

Kilde:  Fisher, Greg: Why every business professor should write practitioner-focused articles, Business Horizons (2020), vol. 63, 417-419

Digitaliseringen av reklamemarkedet er snart gjennomført

 Det er  helt utrolig å se den omstilling som har vært i reklamemarkedet over de siste 15 årene.  Jeg har jo selv vært i mediebransjen i en årrekke og kunne jo aldri forestille meg den utviklingen vi har sett over de siste årene.   Det har vært noen signaler underveis riktignok, men det er jo bare å se på tallene så ser man hvilken vei det går.   Og aktørene omstiller seg så godt de kan.

Jeg har her delt inn statistikken fra IRM som publiseres på Medienorge.uib.no i fem deler:  Trykt presse, som omhandler dagspresse, ukepresse, fagpresse og trykte kataloger.   Jeg har latt direkte reklame (som jo også er trykt) være i egen gruppe.  Så har jeg TV og radio, utendørs og kino - og til slutt den store sekken som er internett.  Fra en dominans av trykte medier de første årene har jo trenden vært tydelig.  Bare tenk på trykte kataloger som i 2005 var på 1,2 milliarder - og som nå er søkk vekk - spist av digitaliseringen. 

Vi ser at TV og radio kulminerte rundt 2016 med økingen blant annet i strømmetjenester.  Og selvsagt fikk jo både utendørs og kino en real smell med pandemien i 2020.  Om vi ser på erfaringene fra finanskrisen blir det vel en liten opphenting nå som pandemifrislippet kommer og folk har penger å bruke, men strukturutviklingen går sin gang. 

Fra 2019 til 2020 gikk det totale reklamemarkedet ned med 7%, men for dagspressen og direktereklamen var det tap på nesten 30%, og for kino og utendørs vel 40%.  TV og radio gikk ned med 8% i 2020.  Internettreklamen holdt godt med en vekst på 4% - og det er jo bra i denne sammenhengen. 

Nå har altså internett/digital reklame en markedsandel på over 60% og en omsetning på over 12 milliarder av ialt 19,8 milliarder i 2020.   Den digitale omstillingen er snart gjennomført - men det vil jo være en "long tail" av andre kanaler en stund til - så lenge det er regningsvarende.    

Nesten 40% av studentene har følt seg ensomme under pandemien

 I januar i år gjorde jeg en undersøkelse om studieforholdene under pandemien blant alle studentene på BIs campus i Bergen.  Av ca 2300 studenter fikk jeg 503 svar.  Alle klassetrinn var representert. 

79% av studentene svarte at deres hverdag var blitt til dels vesentlig endret under pandemien.  Jeg la også inn et spørsmål om de hadde følt seg ensomme - og ikke overraskende var det mange som følte det i stor grad.  Samlet sett hadde 37% av studentene følt seg ganske eller veldig mye ensomme.   For kvinner er tallet høyere enn for menn: 40% mot 31%. 

Og ikke overraskende har det gått hardest ut over førsteårsstudentene:  Her er tallet hele 44%.    For andre og tredjeårsstudentene er tallene 28% og 30%.

De savner den sosiale kontakten og campuslivet og føler at de har problemer med konsentrasjon og motivasjon.  Vi ser jo også at når campus åpner så er det mange som kommer for å treffe andre og gjenoppta miljøet. 

I samme undersøkelse la jeg også inn et spørsmål om de hadde følt seg "utenfor" - og der var tallet 27%.  Tallet for førsteårsstudentene var her 33%.

Ingen tvil om at vi må ta de psykososiale forholdene alvorlig for studentene våre og også forsøke å virke inkluderende når vi underviser på Zoom. 

Som mediemann måtte jeg jo også spørre litt om medievaner rundt pandemien og på spørsmål om hvordan man fikk nyheter om Covid så svarte hele 87% at de fikk dette via nettaviser.  47% fikk det via sosiale medier og 42% via TV.  Jeg tror personlig at VGs effektive pandemirapportering har hatt betydning her, og det er i og for seg beroligende at de aller fleste søker til redaktørstyrte kanaler for informasjon.  Så kan man jo også reflektere rundt at 47% får informasjon gjennom sosiale medier, men da får man i det minste håpe at det er informasjon av mer "ufarlig" karakter - men man kan jo aldri vite. 

En bok jeg er veldig inspirert av

 Min tredje podcast handler om prinsippene for ledelse i fra boken "The Leadership Challenge" , skrevet av Jim Kouzes og Barry Posner.   Historien for min del går tilbake til 1986 da jeg støtte på både boken og en av forfatterne (Posner) under en studiereise i USA.   Flere år senere brukte jeg deres spørreskjema i min egen forskning på lederpraksis i norske og svenske aviser, og som endte opp med min doktoravhandling i 2003. 

Jeg liker godt den tilnærmingen som forfatterne har brukt og den enkelthet og pedagogiske fremstilling som denne modellen har.    Etterhvert har det utviklet seg en helt konsulentindustri rundt dette (det er ikke uvanlig) og du vil finne det på websiden for Leadership Challenge her.

Selve podcasten kan du finne her.

Min første podcast - Nitrist ledelse

 Jeg fikk en Røde Podcaster pro i gave på fødselsdagen og da måtte jeg jo kjøre i vei med en podcast.

Her er den første jeg laget, og den handler om nitrist ledelse.   Vi må vel gjøre hva vi kan for å hindre at de får jobb - men det er ikke alltid like lett.

Nitrist ledelse