Bare 33 kommuner har lokalavis med mer enn 70% husstandsdekning

Vi som er nær mediebransjen har sett at de tradisjonelle avisene - og da spesielt papiravisene har tapt terreng så de suser over mange år.  For tiden interesserer jeg meg for de strukturelle skiftene som finner sted i bransjen - og her er et eksempel:

Det gamle begrepet netto opplag har etterhvert fått nytt innhold fordi det nå også tar opp i seg digitale abonnement, og for det meste det som kalles komplett-abonnement, det vil si både papir og digitalt i ulike varianter.

Mediebedriftenes Landsforening utgir hvert år Aviskatalogen (www.aviskatalogen.no) som er en oversikt over hvordan aviseksemplarene for alle aviser i Norge fordeler seg på våre kommuner.  Og jo flere aviser som finnes representert i en kommune - jo større er mangfoldet.  Jeg har sett på spredningsdataene for 2009 og 2019 og det finnes som vi skal se en sterk negativ utvikling.

Strukturen har forandret seg voldsomt på 10 år.  Når man i 2009 kunne forvente at lokalavisen hadde en husstandsdekning på 60-70% som et vanlig fenomen - er situasjonen i dag ganske annerledes.

Se bare på denne figuren:

Kilde: Aviskatalogen, MBL, 2009 og 2019

I 2009 var det bare 37  (9%)  av våre 428 kommuner der lokalavisen hadde under 40% husstandsdekning.  I 2019 er dette tallet 24%.  Hele 103 kommuner har aviser med under 40% dekning. 
Fra gammelt av var det et prinsipp om at lokalaviser burde ha minst 50% husstandsdekning for å være et medium å regne med som lokalt talerør.  I 2009 var det 81% av kommunene som hadde en lokalavis med dekning på 50% eller mer.  I 2019 er dette tallet sunket til 47%.  I de trygge gruppene til høyre i diagrammet ser vi det særlig sterkt.  Mens det var 129 kommuner der avisen hadde mellom 60 og 70% dekning i 2009 så var dette tallet bare 57 i 2019.  Og i den gromme 70+ gruppen var det 110 aviser som hadde dekning i 2009 og bare 33 i 2019 - i følge den offisielle Aviskatalogen.

Dette betyr jo - som er illustrert på mange vis - at mediemangfoldet er svekket og i fare.  Det er færre kommuner som har flere stemmer representert lokalt nå enn før.   Dette temaet ble senest også  belyst i en blogg fra Tinius Trust her den 10.1., og jeg er så hjertens enig (Mediemangfoldet i fare).

Det er mange forklaringer på dette - alt fra livsstilsendringer til  pris og distribusjon. Men viktigst er nok fremveksten av de sosiale mediene.  Disse var ikke særlig representert i 2009.  Vi har ingen registreringer i offisiell statistikk av sosiale medier før i 2012. 

I følge Medienorge.uib.no så var Facebook representert med 56% i 2010.  Nå vet vi at  Facebook, Snapchat og Instagram ALLE ligger meget høyt i bruk.

En landsrepresentativ undersøkelse, som jeg har tilgang til, viser at i 2019 var det 94% som brukte Facebook, 58% Instagram og 63% Snapchat i hele befolkningen i gjennomsnitt. Og dersom man får mye av mediekonsumet sitt gjennom sosiale medier så er det generelt sett fare på ferde.  Kombinasjonen av svekkede lokale aviser og uredigerte sosiale medier er ikke bra for mediemangfoldet.   Jeg er redd det blir mer medieenfold.

Jeg driver for tiden og graver i tallene og vil publisere mer etterhvert som det blir klart.

Hvordan får vi bærekraftige medier?

Man kan jamen lure. For en som har fulgt med i medieutviklingen i mer enn 40 år er det interessant å se hvor store endringene har blitt og hvordan vår tankegang har forandret seg og MÅ forandre seg.  Da jeg begynte i avis i 1977 syntes vi at forandringene var store.  Det var overgang til morgenavis, og det var en stor utvikling på det tekniske området med offsettrykk og nye produksjonsmetoder fra bly til klipp og lim.  Det var stor utbygging av nye og flotte avishus, ofte utenfor de store byene, og avisene var lokale monopoler med lisens til å trykke penger.

Og så kom nettet med de store omveltningene som fulgte.  En ting var at nyhetene flyttet seg fra det betalte papiret til det gratis nettet - men det var også slik at man nå kunne få nyheter der og da - og fra hele verden.  Ikke rart at den mernytten ble populær.

Jeg samler på mye statistikk og er kommentator på utviklingen titt og ofte.  Og vi har etterhvert fått gode datakilder.  Ikke minst vil jeg skryte av MedieNorge, som gir en fantastisk og oppdatert statistikk over de fleste medieområder.

I dag tittet jeg litt på reklamemarkedet igjen, for man kan jo lure på hvor lenge melkekuen annonser i papiravis holder.    I IRMs statistikk ser det slik ut:

Siden 2005 og fram til 2018 har det totale mediemarkedet i løpende priser økt med 20% til 20,3 milliarder.  I 2018 fikk internett over halvparten av dette - og mye av disse pengene kommer ikke til norske medier.
Dagspressen har mistet nesten fire milliarder kroner og har hatt en nedgang på 64%.  TV har økt med 43% og nettet med nesten 600% - i of for seg interesssant.  Men det begynte i 2005 på 1,5 milliarder og passerte 10 i 2018.

Nå ser jeg at avisene i Norge har skjerpet seg veldig på nyheter og formidling på nett.  VG er landets største nettsted, og mange lokalaviser har virkelig kommet i gang og kommet langt i å få abonnenter på nett.  Spørsmålet er om det er nok - eller om vi vil få områder i landet uten den viktige lokale redigerte nyhetsformidleren. 

Blant mine studenter her på BI har jeg laget mediestudier over flere år.  Det er utrolig å se hvilket grep som de sosiale mediene har på denne gruppen, som hovedsaklig er født i årene 1996-1998.  vi kan glede oss over at nyheter på mobilen ligger på 4. plass - men her tar nok VG det meste.  Trykt avis er omtrent utradert, og vi ser at strømmetjenestene ligger høyt.

Det skal bli interessant å følge hvordan avisene klarer å få nye betalte abonnementer i denne sterke omstøpingen som nå finner sted i bransjen.   Det er ingen tvil om at det er abonnementsmodellen i ulike varianter som blir gjeldende framover - akkurat som man gjør med strømmetjenester.  Men en bundlet modell (flere aviser under ett) har ikke blitt en levedyktig modell.  Spennende blir 2020 også fordi kostnadene ved distribusjonen etterhvert blir astronomisk.  Overgangen til en abonnert økonomi vil avgjøre utviklingen mot bærekraftige medier.

Og ifølge tall fra Medietilsynet så representerer de digitale inntektene totalt sett for hele bransjen bare 27% av de totale inntektene i 2018.  For gruppen ledende dagsaviser er tallet 25% - og for fådagersaviser bare 12%.  Så det er en vei å gå.

Det ansettes mye unge mennesker i bransjen for tiden. Det er meget gledelig.  De har levd med nettet hele livet og er i stand til å se mulighetene.  Og så får jeg inderlig håpe at merkevaren som avisen representerer fremdeles holder mål. 

Jeg abonnerer selv på tre utenlandske aviser på nett - New York Times, Washington Post og Times (London).  Imponert over hva de får til og hvordan de klarer å kombinere det skrevne ord med bilder og ikke minst video.   Vi kommer vel dit vi også - men det tar tid. 

Bærekraftige medier tror jeg vi får ved at avisene driver på den digitale utviklingen kraftig og moderniserer nytteverdien av å abonnere på avis - både i de korte snuttene og i langlesingen.  Og så kanskje rydde opp i alt det uvesentlige tullet som er på nettsidene.  Alt det "..får nettet til å koke".. surret kan man bare glemme.   Det kan man overlate til de sosiale mediene.

Milliardene som fordampet

Websiden medienorge.uib.no er en skattkiste for alle som interesserer seg for medieutviklingen.  Siden 2005 har IRM i Sverige også målt det norske mediemarkedet.  Nylig har Medienorge oppdatert reklamemarkedet med tall for 2018 og det er en lesning som gir grunn til refleksjon.
For dagspressens del har markedet gått ned hvert år siden 2007, som var toppåret med 8 mrd i omsetning.  I 2018 var det bare 2,5 mrd igjen - en nedgang på 68%.  TVmarkedet har også passert toppen men har økt med 24% siden 2007.   Det er selvsagt internett som har spist av kaka hele veien og har økt fra 3,1 milliarder i 2007 til hele 10,4 milliarder i 2018 og har nå over halvparten av den samlede investeringen.  I dette tallet ligger både nettaviser og søk.   Strukturomleggingen i markedet, med prispress og det hele, har gjort at den totale veksten siden 2007 er på beskjedne 2 prosent - noe som i faste priser vil bety en nedgang.
Men - om vi husker tilbake til katalogene og Gule Sider, Mitt distrikt og annet så var dette et milliardmarked så sent som i 2006.   I 2005 var markedet på 1,2 mrd - siste året det ble målt var i 2017 med beskjedne 12 millioner og i 2018 var det fordampet helt.  Borte vekk.
Det er betydelige utfordringer fremover i hvordan reklameinvesteringen utvikler seg, og det kan bli vanskelig for den viktige annonsedelen å være med å finansiere journalistikken.  Det kan bli et stort innholdsmessig minus også. 

Mediedagene i Bergen 2019

Det er alltid spennende med mediedagene i Bergen.  Siden jeg flyttet hit i 2015 har jeg besøkt arrangementet, og for en som har vært i bransjen lenge er det alltid hyggelig å treffe gamle kolleger og gjøre noen nye og interessante bekjentskaper.
Hvert år er det alltid noe som fenger interessen spesielt - og i år var det iallfall tre presentasjoner som for meg var interessante:
Den første var gjennomgangen av Medieundersøkelsen som sier noe om tilliten til norske medier.  Denne ble publisert på mediedagenes websider, og jeg har sett nærmere på den:

Det er gledelig at over 80% mener at nyhetene i stor eller noen grad angår oss, og at de er for folk flest.  Det lover godt for lokalavisenes fremtid.  Samtidig ser vi at det nå er nettet som er den sentrale kilde for nyheter med 45% og TV på neste plass med 27%.  Papiravisen er nede på 11%. 
Det er en viss uro over at 47% er helt eller delvis enige i at internett og de sosiale mediene har medført at de tradisjonelle mediene har blitt mindre viktige for demokratiet.   Samtidig er det betryggende at 63% er helt eller delvis enige i at nyhetsmediene sørger for at ulike syn kommer til uttrykk.  Litt overraskende er det kanskje at 60% mener at nyhetsmediene er for lite opptatt av det som skjer utenfor hovedstaden.  Kanskje er dette en refleks av VGs sterke stilling som nettpublikasjon. 

Det andre var Kristin Skogen Lunds presentasjon om Schibsteds gameplan og hvordan de skal utvikle seg videre.   Dette var en glimrende presentasjon, og kanskje mest interessant var det å se på  markedsverdien av de tre bena som Schibsted står på.   Se på denne presentasjonen: Kristin Skogen Lunds presentasjon.   Valueringen kommer etter ca 10 min. 

Det tredje var Cait O'Riordans presentasjon om hvordan Financial Times nådde 1 million betalende abonnenter.  Her ser man tydelig hvordan digitaliseringes verktøyer er spilt ut, og hvilke endringer det medfører.  Presentasjonen finner du her.  Jeg stilte henne et spørsmål helt på slutten om hvilke kritiske ferdigheter man trenger framover - og hun svarte ikke overraskende at det er medarbeidere som kan arbeide "in a data driven way".  

Og jeg bør også nevne diskusjonen om hvordan man skal finansiere journalistikken der Siv Juvik Tveitnes (fra Schibsted) så tydelig ga uttrykk for at det er større forandringer fremfor oss enn bak oss.  Det tror jeg hun har helt rett i.  Synkende papiropplag med høy økonomisk innflytelse, endringer i postloven og omdisponering av mediestøtten er en miks som ikke akkurat ser lovende ut.  Men vi har sterke merkevarer innen media - og det er den digitale utviklingen av dette som vil bli utfordringen. 

Har du en drittsekk til sjef?

For en stund siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling i auditoriet,  og eksakt halvparten av de 104 som deltok i undersøkelsen – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Betyr det at halvparten av alle sjefer er drittsekker?  

Troligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk kjøper den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer. Langdryge prosesser kan føre til at små og kanskje uvesentlige detaljer blir store temaer, som forhaler en nødvendig prosess.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man mangler alminnelig folkeskikk. Eller når man mobber/trakasserer og tukler med ansatte på julebordet, og gjentatte ganger overskrider etiske grenser – og juger så det renner.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og forståelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de ikke bli ledere.  Da kan mobbing også bli et resultat.

I mange yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia, offentlig sektor, media og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre.  Det er også et virkelig svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror i stor grad det handler om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi – iblandet en god porsjon ego.   Strategi handler om dype veivalg – noen er populære og andre ikke.  Og unnlatelsessyndene er ofte de verste – det at man feier ting under teppet og håper at det går over av seg selv.  Det gjør det ofte ikke.

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller før eller siden igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder. Og dersom man er redd for å miste jobben så tør man kanskje heller ikke si fra – og drittsekken får holde på.  Han eller hun er ofte god venn med styret.

Nei – ledelse er ikke enkelt.

Fremmede makter har flyttet inn på kjøkkenet

Jeg må jo følge med i tiden må vite.  For noen dager siden dukket en Google Home Mini opp her i heimen.  Den har fått plass på en snipp av kjøkkenbordet og sitter der og lurer - grå på toppen og hvit i bunnen.  Kona døpte den til Gudrun umiddelbart fordi den var satt opp med kvinnestemme.  Oppsettet gikk veldig greitt og jeg har såvidt begynt å bruke den.  Med ordene Hey Google våkner fire lamper til liv på toppen, og jeg kan prøve meg på kommandoer.   Noen, som nyheter og været i dag, går veldig greitt, men når jeg spør om hvem som var statsminister i Norge i 1956 så sier Gudrun: "Beklager jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg".  Svaret (som jeg googlet) var Einar Gerhardsen (Gerhardsen III).  Men når jeg ber hun om å spille Donald Fagen på Spotify drar hun til så det suser.
Men så - plutselig begynte en lampe å lyse på den her om morgenen.  Oj -tenkte jeg - er det noen som lytter her nå? Og det var her tanken slo meg:  Er det slik at når denne er koblet til nettverket her i heimen at det også er muligheter for å hacke seg inn på den og høre på frokostkonversasjonen her når kona og jeg sitter og uffer og akker oss over verdens begivenheter? Eller når vi diskuterer familiære eller jobbmessige forhold med navns nevnelse.  Det var kona som synes at det kunne være litt creepy med såpass intelligens som vi ikke helt vet hva rører seg i bakgrunnen på.
Ingen tvil om at digitale assistenter kommer til å være med oss i fremtiden. Det skulle bare mangle.  Men når vi ser utviklingen på sosiale medier, som ikke bare er av det gode, så kan vi kanskje også se at det behøves innsikter i alle dingsenes funksjoner uten at man må kjenne nettets dype koblinger. Jeg føler meg litt usikker på hva som kan lagres ut fra dette.

Når dør papiravisen?

Dette er et spørsmål som dukker opp når redaktører rundt om holder foredrag for ulike foreninger og grupper.  I går hørte jeg på redaktøren for Bergens Tidende i min lokale Rotaryforening, og han fikk selvfølgelig dette spørsmålet.  Hans svar var nok ganske typisk for hva mange redaktører nå sier:
"Vi vet ikke når det skjer - men det er iallfall slik at det er en grense for hvor lenge vi kan holde på dersom  publikum forlater papiravisen".

De siste opplagstallene fra Mediebedriftenes Landsforening viste at det er vekst i abonnementsmassen nå.  Fler og fler tar digitale abonnement. Kanskje gjør de det fordi de innser at det ikke er nok med gratisnyheter.    Det er faktisk større grunn til optimisme nå enn tidligere.
Avisene har innsett at fremtiden er digital, og at mobiltelefonen er stedet der man leser kort eller langt.   Troverdighet og kvalitet er viktig, og avisene er i ferd med å definere sin rolle innenfor den nye digitale verden.  Vi bør forøvrig snart slutte å kalle det den digitale verden, når den allikevel omfatter de aller fleste blant oss.

Sjefredaktøren i BT definerte BTs rolle som "en stemme med et Vestlandsperspektiv" og en felles arena for de som bor på Vestlandet og spesielt i Bergensregionen.  Her anvendte han begrepet "leirbål" som det stedet der folk samles for å høre nytt.   Og det ser nå ut til å fungere bra i den digitale verden.

Avisene har innsett at de må redigere og presentere nyheter og artikler med nye virkemidler og fortellerteknikker.  Her inngår også eksperimenter med TV og Podcast.  Den multimediale verden er kommet for å bli.

Norsk Mediebarometer fra SSB kan kanskje hjelpe oss litt i forståelsen av hvordan utviklingen kan bli.

I 1991 var det 84% av befolkningen (9-79) som leste papiraviser en gjennomsnittsdag. I 2017 var dette tallet 32%.

Nyanserer vi dette litt for 2017 så ser vi at det er 68% som leser papir-og/eller nettaviser i snitt. Faktisk er det slik at fra 20 år og oppover er andelen som leser nettaviser over 60%, og samlet sett er avislesningen på 70-80% i befolkningen fra 20 år og oppover.  Det er et markant skille når man kommer til den eldste aldersgruppen (67-79): Her leser hele 72% papiravis og bare 29% nettavis. Men i aldersgruppen 55-66 år leser 47% papiravis og 59% nettavis.
Papiravisens seiglivhet avhenger av hvor villig den eldste aldersgruppen er til å betale for papiravisen.  Mens stort sett hele befolkningen for øvrig er på nett - så er andelen på nett blant de eldste på 60% i 2017.   Så mye avhenger av adferden til denne gruppen av lojale og trofaste papiravislesere - om de vil tåle kraftige prisøkninger på papiravisen.  Cash cow strategien gjelder på dette markedet.

  Ser vi på en trendlinje fra 2008 og til 2017 og fremskriver denne for alle aviser i Norge så nærmer det seg slutten for papiravisene i 2024.   Men sannsynligvis faller det under en grense for økonomi før det - sannsynligvis rundt 2020-2021.  Men dette er ikke likt for alle.  Nisjeaviser (Klassekampen og Morgenbladet som eksempel) har nok et mye lenger papirliv.

Og flere aviser vil nok gå veien om færre utgivelser i uken før de stopper trykkpressen for godt.  For VG viser kurven at 2020 er sluttpunktet.  For Bergens Tidende kanskje noe senere.

Og da er det godt å vite at fremtidens forretningsmodell ligger i digitalt abonnement til en fornuftig pris  Og den opplagsøkningen som kom i 2017 lover godt for fremtiden.  Mens papiravisene gikk tilbake med 108000 eksemplarer, så økte det digitale med 129000 eksemplarer.  Dette kan tyde på at vi har fått et innslagspunkt for digitale abonnement som peker i riktig retning.

Skulle anta at priser fra 1200 opp mot 2000 kroner pr år kan være akseptabelt for en digital avis - men også her vil det være store variasjoner fordi det er ulikheter i leserkretsen og den trofastheten og lojaliteten som leserne utviser.  Og jeg tror at klubblojalitet og fordelskort kan være en viktig stimulans for å holde på abonnentene.

Jeg tror ikke at avisene kan lene seg på annonseinntekter så veldig mye lenger.  Det markedet er mindre digitalt enn på papir, og finner dessverre veien til California i stor grad.

En viktig ting til:  Jeg tror avisene fremover må samarbeide med aktører utenfor avisbransjen. Jeg vet at forsøk pågår, og på Mediedagene i Bergen forleden ble det vist interessante samarbeids- og produktmuligheter som peker mot en spennende fremtid.

Organdonasjon - har du snakket om det med dine nærmeste?

Hadde aldri trodd at jeg skulle skrive om dette.  Men så er det altså slik at det ble aktuelt for meg.  Etter en diagnose for 22 år siden og hvor mesteparten av tiden har vært meget bra så ble det altså slik at leveren begynte å si takk for seg på høsten 2017.
Det ble infeksjoner og noen leververdier som pekte i gal retning.  Dessuten var jeg stinn av vann i buken. Det ble tappet ut en hel bøtte (8 liter) på Haukeland i høst.

Og så slår det norske helsevesen til med det ypperste av legekunst.  Det er bare å bli imponert over profesjonaliteten og hvilke ressurser vi har i dette landet.
Etter utredning så havnet jeg på transplantasjonslisten rett før jul 2017.   Det er Rikshospitalet i Oslo som er det eneste stedet man driver med transplantasjoner i Norge.  Og der finnes det fagkompetanse i verdensklasse. Jeg har sett det og kjent det på nært hold.

Så ble jeg operert.  Det gikk meget bra og allerede på første dagen kunne jeg merke bedring. Og etter som tiden har gått er jeg blitt imponert både over den profesjonaliteten jeg har blitt møtt med i alle ledd, og de ressurser som står til rådighet for å gi folk livet i gave - slik tilfellet er med meg.  Jeg hadde nok ikke hatt mer enn et år eller to igjen dersom jeg ikke hadde fått ny lever.

Det har vært en sjau og mange tunge stunder, spesielt i ventetiden, men nå peker alle faktorer i riktig retning og jeg blir sterkere for hver dag.

Samtidig er det slik at denne dagen da jeg ble operert, var det noen som tok avgjørelsen om å donere et organ fra en nær og kjær.  Det var sikkert en blanding av dyp sorg men samtidig et ønske om at det iallfall kunne komme noe godt ut av det tragiske.   Og så var det altså jeg som fikk muligheten.   Jeg har fått ny lever og livet i gave.  Donoren er min helt - jeg vet ikke hvem det var men jeg tenker på det hver dag.

For noen dager siden snakket jeg med en bekjent som hadde mistet sin bror for et par år siden.  Han var tidlig i 50-årene og med brukbare organer.  Men fordi det aldri var blitt snakket om så ble det ingen organer som ble donert.  Og min kollega synes det var trist.  Det kunne ha kommet noe godt ut av det tragiske.

Så min oppfordring er å ta samtalen - allerede i dag.  Det er ikke vanskelig.  Og det må være en god følelse å tenke at noe kan leve videre dersom det tragiske skulle inntre.  Jeg har fått livet i gave - og er veldig takknemlig for det.

Ta samtalen - i dag.

Se også denne lenken: https://organdonasjon.no/

Mens vi venter

Jeg har liksom ikke den helt store skrivekløa på mediesaker for tiden.  Egentlig sitter jeg vel og venter på den neste store bølgen som må komme - det vil si når annonsevolumene og -kronene på papirproduktet blir så lave at det ikke vil være mulig å opprettholde samme frekvens på avisutgivelsen og dermed at vi kommer enda nærmere en full digitalisering av avisbransjen.   Jeg tror at det må komme en gang i 2018/2019.   Da skal jeg nok kommentere mer.

Samtidig ser vi at mange lokale aviser jobber veldig bra digitalt.  De er oppdatert, og de gir gode historier og sammenheng. Og det er jo det som er viktig:  At avisene gir grunnlag for samtale og refleksjon og at vi kan lære oss noe som er nyttig i hverdagen.  

Vi ser også at sosiale medier får stadig større omfang og det kan bli vanskelig å skjelne mellom det som er godt og dårlig, sant og usant.  
Det blir spennende å se samspillet mellom profesjonelle medier og sosiale medier nå i valgåret.  Vil det føre til mer interesse for politikk?  Ikke vet jeg.  Jeg pendler mellom fire fem aviser og NRK daglig og får vel med meg noe av det som foregår, men veldig interessert er jeg vel egentlig ikke. Og det er fordi det er for mye person og lite politikk.

I morgen begynner jeg på et nytt semester på BI - nye studenter og nye måter å jobbe på.  Det er spennende.

Et kort foredrag - som ble til 17 år i Sverige

Det er underlig hvordan tilfeldigheter spiller inn her i verden.  Sent i 1989 fikk jeg en telefon fra Sverige om jeg kunne holde et foredrag om avissituasjonen i Norge, som jo fikk en smell etter Black Monday i 1987.   Jeg reiste til Stockholm etter invitasjon fra Olle Wästberg, som senere ble både sjeftredaktør på Expressen og generalkonsul for Sverige i New York.  Jeg la i vei om situasjonen i Norge og fikk god respons på foredraget.
Noen uker senere, i februar 1990, fikk jeg en telefon fra Sydsvenska Dagbladet i Malmö.  Det hadde seg nemlig slik at viseadm direktør i Sydsvenskan hadde ringt til den svenske utgiverforeningen TU og spurt om de kjente noen konsulenter som hadde kunnskaper om avis.  Ja, sa den som tok telefonen, jeg hørte en nordmann her for noen dager siden som hadde kunnskaper om aviser og marked.  Sydsvenskan tok kontakt med meg - jeg reiste til Malmö og traff viceVD H Inge Gyllin og fremla mine overheadslides håndtegnet på plast.  Du skal få beskjed om få dager sa han.  Jeg reiste hjem til Norge og tenkte - dæven - tenk om jeg får dette oppdraget. Og telefonen kom.  Kan du begynne snart?  Ja sa jeg, satte meg på flyet til København - luftputebåt til Malmø og sto utenfor den 15 etasjer høye avisbygningen ute på Segevång i Malmö.
For å gjøre en lang historie kort så ble jeg satt på et oppdrag om å spare noen hundre millioner i avisen slik at den kunne få råd til å bygge et nytt trykkeri, noe som var overmodent.  De trykte som en av de siste avisene i Sverige på direkte litho og det var jo en teknologi som var undermåls, selv på den tiden. Masse trøbbel og vansker med reservedeler og det hele.

Dette var starten på et oppdrag som mer eller mindre varte i 17 år - helt til 2007.  Jeg jobbet for Sydsvenskan, for datterselskaper og tilsluttede selskaper og var med på en hel masse interessante oppdrag fra ren rasjonalisering til høydepunktet i 1996 da jeg pga omorganisering ble såkalt tillförordnad försäljningsdirektör.  Jeg hoppet inn i toppledelsen på en ettårskontrakt, og fikk være med på mange store beslutninger og initiativer.  Utrolig lærerikt.  Jeg ukependlet fra Drammen, bodde på hotell, og hadde det utrolig spennende på jobb.  Og vet du når du har bodd lenge på hotell? Det er når du får julekort fra personalet.

Etter 17 år og mange lederskifter faset jeg meg mer eller mindre selv ut av oppdraget.  Det ble naturlig å avslutte det.    Men disse årene ga meg også innsikt også i mange andre aviser i Sverige på utrolig spennende oppdrag - fra Trelleborg i sør til Luleå i nord. Og det gikk stort sett på strategi og ledelse hele veien.

To ting gjorde jeg for avisbransjen i Sverige:  Jeg sørget for at annonsemodulsystemet ble innført som standard for all avisannonsering i landet, og jeg er far til denne websiden: http://dagspress.se/
som fortsatt eksisterer.

Jeg er glad i Sverige og svenskene - og det har gitt meg en stor glede og vært et privilegium å arbeide på høyt nivå i så mange år.  Godt å tenke tilbake på.

Etter 40 år i bransjen - refleksjoner fra en medietid.

Den 1. april 1977 begynte jeg i mediebransjen - i en stilling som salgssjef i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, som det het den gangen.  Jeg var 26 år og hadde bak meg bare tre år i næringslivet, riktignok med en ganske bratt karriere som økonomisjef i en papirfabrikk som gikk dårlig, og et kort engasjement som dataprogrammerer.

Det var stort å begynne i Drammens Tidende.  Det er få bedrifter som favner enkeltmennesket fra vugge til grav som en avis. Og jeg tilbrakte det meste av det første året med å lære bedriften grundig å kjenne - alle avdelinger og drøssevis av rutiner.

Det store den gangen var at man tok i bruk EDB, som det het den gangen, for å forenkle og rasjonalisere abonnements- og annonseordres.  Svært få systemer var integrert og det var fremdeles en mengde manuelle rutiner rundt.  Men det gikk, og systemene funket bra år ut og år inn.
Salg av abonnement var den gangen preget av brosjyresalg og prøveabonnement.  Vi var veldig kreative i utformingen av brosjyrer.  Mens noen aviser bare solgte på pris, gjorde vi et forsøk på å selge på blant annet geografisk segmentering, noe som verken var enkelt eller nytt.  Og på annonsesiden var det enda mer manuelt arbeid med annonseordres, materiellinnhenting og ting som tok en veldig tid.  

Populært på den tiden var det også å bygge avishus utenfor byen med et trykkeri som var integrert med avishuset.  Det begynte med Fædrelandsvennen i Kristiansand, som etter brannen i 1972 bygde et nytt og flott avishus utenfor byen - på Fiskåtangen.  Adresseavisen bygde på Heimdal, Budstikka på Billingstadsletta, Tønsbergs Blad på Bjelland utenfor byen og Drammens Tidende på Åssiden.   Mange aviser hadde gått over til offset-trykk, men Drammens Tidende hang etter.  Man trykte på direkte litho helt til avishuset på Åssiden sto ferdig i 1978.  Og etter det begynte en lang periode med utbygging av presser fra det å ha fire farver på omslagssidene, til at det sluttet med at man har firefarge på alle sider i avisen. Man trykte store aviser - på torsdager kunne avisene være tjukke av annonser og det var nesten som det var en lisens til å trykke penger.

Derfor ble det også etterhvert interesse fra investorer til å satse på aviser.  Mange aviser var familiedrevne og ikke spesielt profesjonelle heller.  Så da oppkjøpene begynte på 80-tallet var industrialiseringen på vei inn også i avisbransjen. Orkla begynte sine oppkjøp.  Jeg tror Moss Avis var den første,  og etterhvert ble Orkla Media en realitet.

På den tiden hadde jeg fått med meg en mastergrad fra England og jeg sluttet i min gode jobb i Drammens Tidende i 1985 for å satse for fullt på en karriere som konsulent.  Da hadde jeg vært salgssjef i 8 år.  Dette var jo litt vågalt - jeg hadde kone og tre barn, gjeld og bil - men det gikk.  Det første oppdraget kom fra Laagendalsposten på Kongberg og så gikk det slag i slag etterhvert.  Det var stort for meg å få oppdrag for Norske Avisers Landsforbund, som det het den gangen,  og det tok ikke lang tid før jeg var godt i gang med stort og smått i avisbransjen.  Mer om dette i en senere blogg.

Det største prosjektet jeg var med på på slutten av min karriere i Drammens Tidende var avisens overgang til morgenavis.  Gjennom noen år var avisen blitt kraftig utfordret av konkurrenten Fremtiden - en Apresseavis.  Den økte i opplag mye mer enn Drammens Tidende og det kunne man ikke sitte stille å se på.  Så det ble gjennomført en konsekvensanalyse og et plandokument. Og etter mye fram og tilbake og nitid planlegging var avisen på gaten som morgenavis den 7. mai 1984.  Det var dristige tider: Ikke bare la man om hele avisen, men man kjørte inn nye rutiner både på produksjonsteknologi og administrativ data.  Men det gikk bra og avisen fikk en ny boost i markedet, og tok tilbake verdifulle markedsandeler.  Og alle kurvene gikk oppover.  Drammens Tidende økte fra vel 36.000 i opplag til 49.000 før man nådde toppunktet som papiravis.  For dette var lenge før internettets tid.

I en senere blogg skal jeg ta for meg tiden som konsulent i Norge og Sverige.

Kvalitet i undervisningen

For noen dager siden kom stortingsmeldingen om "kultur for kvalitet i høyere utdanning".  Dette er en melding med mange gode innspill. Fremragende forskning må følges opp av fremragende undervisning.  Det kan det skorte på i blant.
 I følge meldingen er det slik at det er kun fire av ti som gjennomfører bachelorgraden sin på normert tid.  Min egen erfaring er at det ikke finnes heltidsstudenter mer - alle har en jobb som opptar mer eller mindre av studietiden.
Det å få institusjonene til også å verdsette fremragende undervisning vil være et stort fremskritt.  Også en høyskolelektor eller en førstelektor bør ha muligheter for å bli premiert som fremragende undervisere. En slik ordning er allerede innført på Universitetet i Bergen. Se her.

I følge meldingen skal det være likestilling mellom forskning og undervisning. Det er nok et langt lerret å bleke. Men meldingen peker i riktig retning. Men det finnes nok en del museumsvoktere som må overbevises.

Meldingen inneholder mange fine ord: "Utdanningen må bidra til at studentene utvikler ferdigheter og holdninger som gjør dem i stand til å bidra til en bærekraftig utvikling, og til å se seg selv som globale medborgere."

Og det blir samhandling på tvers av profesjoner og vi ser også at roboter (F.eks. chatbots) Se definisjon her vil kunne være en del av prosessen.
I følge en rapport fra World Economic Forum vil de fleste yrkene allerede i 2020 kreve kompetanse som ikke regnes som avgjørende idag.
Selv underviser jeg i forretningstrategi på BI og vil nå revidere eksamensformen til å likne mer på en strategipresentasjon slik den gjøres i næringslivet.  Da blir det mer praktiske ferdigheter ved siden av det teoretiske.   Samspillet med næringslivets krav er viktig.

Og vi må bli bedre på læringsstøttesystemer. Stortingsmeldingen peker på at digitale læringsstøttesystemer ofte er mer vellykkede for å administrere læring enn for å støtte selve læringen.  Jeg er enig i det.

Meldingen peker også på at det skal vurderes å ta i bruk en stilling som "praksisprofessor" eller Professor of Practice.  Dette er en ordning som med hell er brukt ved en rekke fremragende internasjonale skoler - i Norden blant annet ved Aalto universitetet i Finland.  Det ville fungere meget bra her i Norge også.

Har du en drittsekk til sjef?

Er mer enn halvparten av alle sjefer drittsekker? For ikke lenge siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling og eksakt halvparten – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Og noen måneder senere gjentok jeg spørsmålet for en annen forsamling (på et kurs i endringsledelse) – og denne gangen ble svaret enda verre: 71%. Betyr det at halvparten til tre fjerdedeler av alle sjefer er drittsekker?  Hjelpe meg.

Troligvis og forhåpentligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk og kan identifisere seg med den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer? Eller vi kan vente til vi MÅ gjøre noe med det.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske, maktmisbrukende, moralsk tvilsomme og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man juger så det renner av en.  Da går medarbeiderne inn i forsvarsmodus – avhengig av hvilke alternativer de har, f.eks. om en annen jobb.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og tydelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de slett ikke bli ledere. 

I en del yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre, eller for den saks skyld ekstreme konkurranseorganisasjoner.

 Det er iallfall et svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror det handler i stor grad om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi.  Strategi handler om veivalg – noen er populære og andre ikke. 

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder.

Det har vært skralt

Det har vært skralt med oppdateringer fra meg på bloggen det siste året.  Jeg har fra tid til annen forsøkt meg på litt statistikk og synspunkter. Men nå er tiden inne for en skjerpings:  Jeg skal ha forskningsfri første halvår i 2017 og har blant annet tenkt å bruke denne bloggen til mer aktiv formidling.

Jeg kan ikke love de store avsløringer, men jeg har tenkt å kommentere på fagstoff og hendelser innenfor strategi, media og ledelse.   Og fra tid til annen vil jeg nok komme med en eller annen spådom også.  Jeg har jo fått en del pes fra mediebransjen ved at jeg har hatt synspunkter på avisenes utvikling - og har "snakket bransjen ned".  Sannheten er vel heller den at jeg har kommentert på trender som har vært der og forsøkt å se noen konsekvenser av det. Så får kritikerne mene hva de vil om det.

I de siste årene har jeg blitt mer opptatt av nyere former for pedagogikk. I mitt virke som fagansvarlig i strategi på BI har jeg eksperimentert med blandede og nyere former for pedagogikk og teknologiske hjelpemidler.  Ikke noe av dette har vært rocket science - men jeg har forsøkt å bake inn teknologi som smarttelefoner, nettbrett og PC i undervisningen på ulike måter.   Noen snakker om flipped classroom der forelesninger erstattes med video og der klassetimene brukes til veiledning.  Min tilnærming har vært mer i retning av blended learning, der flere pedagogiske metoder spiller sammen på forskjellige måter.  Jeg har studert om hva som skiller klasseromsundervisning fra onlineundervisning, og forsøkt å trekke noen konklusjoner fra det.  Det er ingen tvil om at nyere teknologi presser seg på og vil forandre måten vi underviser på ganske drastisk i årene som kommer -uansett fag.

Jeg holdt et foredrag om dette i på en kjempestor konferanse (Online Educa) i Berlin i desember og etter responsen jeg fikk der var dette et aktuelt tema.  Det meget korte foredraget jeg holdt om dette kan du se her:

https://www.youtube.com/watch?v=MJSZ8cdZiCU

Jeg skal forske videre på dette nå - målet er å finne ut hva som virker læringsmessig.  Jeg tenker også å skrive noen ytterligere (vitenskapelige og praktiske) artikler om dette i en oppfølgende studie som akkurat er gjennomført, og som ligger klar for analyse.

Ellers holder en kollega, professor Stig Berge Matthiesen, og jeg på BI i Bergen på med et par artikler om redaktørenes arbeidssituasjon.  Vi ser nærmere på hva som får de til å trives i jobben, og hva som kan få dem til å finne på noe annet.  Det viser seg at interne organisatoriske forhold spiller en rolle i begge tilfeller - ikke spesielt overraskende.

Det er romjul og jeg sitter med korrekturlesning på en bok jeg har skrevet, og som er antatt av Fagbokforlaget. Den heter Strategi i praksis, og er en meget lettlest innføring i strategi som er tenkt som supplement til mer fagtunge bøker og ikke minst som inspirasjon til å tenke strategisk for ledere der ute i praksis, som ofte mangler både begrepsapparat og strategisk tankesett.  Den tar for seg både privat og offentlig sektor, og er også basert på egen erfaring som strategirådgiver gjennom tre årtier. Jeg håper at den boken faller i smak.  Den kommer i salg fra ca 15. februar 2017.  Jeg arbeider med et par andre manus også - og håper å bruke halvåret til ferdigstilling av disse bøkene. Mer om dette i senere blogger.

Ellers er jo situasjonen i mediebransjen fremdeles ganske dyster.  Det har vært et enormt skift fra papirbasert til digitalt, og dette vil bare fortsette.  Lyset i tunnelen slik vi ser det nå er at avisene ser ut til å ha fått dreisen på betaling for innhold.  Flere reportasjer vitner om optimisme her - blant annet denne: http://www.medier24.no/artikler/i-2014-trodde-ingen-pa-brukerbetaling-sa-spadde-alle-at-amedia-skulle-selges-i-biter-na-er-det-are-stokstad-som-smiler-bredest/366693.

Samtidig kan vi lese denne: http://www.medier24.no/artikler/dagbladet-flytter-deadline-og-oker-prisen-vil-melke-de-siste-pengene-ut-av-papiravisa-for-den-legges-ned-pa-hverdager/366817

Så mediebildet er broket og komplekst.  Men det går den digitale veien.

Ønsker alle en fortsatt god Jul og et godt Nyttår.

Lokal nyhetspreferanse

Her er en tabell som viser viktigste kilde til lokal nyhetsinformasjon:

Utvalget er landsrepresentativt (N=2000) og vi ser her at sosiale medier er nesten like stort som papiravis blant de yngste.Samtidig ser vi at det store skillet på lokal papiravis går fra 45 år og oppover. Digitale medier er førstevalget opp til 45 år og papiravis i de eldre aldersklassene. Vi ser også at TV og radio nesten ikke har noen rolle i det hele tatt på den lokale nyhetsinformasjonen.

Lokalavisen står sterkt også digitalt

Det kan kanskje være overraskende - men også gledelig at det ser ut til at lokalavisen står sterkt også når det gjelder de digitale løsningene når det hender noe som man er interessert i.  Se på denne tabellen:

Responsanalyse N=2000

Hele 57% av befolkningen ville velge nettutgaven av lokalavisen når noe lokalt hender. Riktignok er dette spørsmålet stilt som "aided recall", men allikevel. Og det mest interessante er jo hva man IKKE har som preferanser.  På det lokale kan ikke VG eller NRK konkurrere i det hele tatt.  Og sosiale medier (her rubrisert under annen nettside) er ikke så relevant.   Og selv blant den yngste aldersgruppen er preferansen på over 50%.  I disse omskiftelige tider kan kanskje denne tabellen stimulere ytterligere til å utvikle det digitale lokale tilbudet fra lokalavisene.

Avisenes dype omstilling

Det går ikke en uke nå før vi får nye meldinger om nedbemanning og omstrukturering av de klassiske avishusene:

·         Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad får felles ledelse

·         Fædrelandsvennen nedbemanner

·         Amedia legger ned trykkeri.

·         DN skal kutte en 20-30 millioner.

·         Og samme historie finner vi både i Sverige, Finland og Danmark.

Alt dette er tegnene i tiden på en sterk omstilling som vi visste måtte komme, men som har satt ytterligere fart fordi knekkpunktet i papirannonseringen er passert.  Nedturen fortsetter.

I en undersøkelse jeg gjorde blant avisledere i forrige uke svarte 68% at de så negativt eller meget negativt på opplagsutviklingen, og det tilsvarende tallet for papirannonseringen var 69%.  Og de prognoserer verre tall for 2015.  Så sent som i mai var tallene 61% på opplag og 61% på annonser – så vi ser at det har tiltatt. Med andre ord – det skal bli enda verre.

Agendaen er klar – det er den digitale omstilling som gjelder, og det er bare det at mye av den økonomien som ligger i dette sitter fast i en struktur som er på rask tur nedover.  Trykkeri og distribusjon koster enormt – og digitale alternativer er vesentlig billigere.  Men å stoppe å trykke avisen på gamlemåten vil snu opp ned på den kjente medieøkonomien og lede mange aviser til skifteretten.

Lederne er meget klar over dette og de gjør hver især en god jobb for å forsøke å få til denne overgangen, men den negative utviklingen på inntektssiden er raskere enn det man klarer å realisere på kostnadssiden og derfor blir det nok noen magre perioder nå.   Så selv om økonomien i Norge er i god stand og forbruket ligger høyt så vises ikke dette i reklametallene. Fordi markedet er forandret.

I mai stilte jeg også spørsmålet om det som skjer kan uttrykkes med ordet krise.

Da svarte 48% at det ikke var noen krise og 13% at krisen var merkbar. I forrige uke var tallet 36% ingen krise og 31% at krisen var merkbar – og dette bare på fire måneder.

Det som kanskje er verre er at oppfatningen av hvor forberedt man er til å håndtere krisen er på 3,1 for redaksjonene og 3,3 for business – på en skala fra 1 til 5 der 1 er meget lite forberedt og 5 er meget godt forberedt.  Med tanke på hvor lenge man har sett skriften på veggen så er dette egentlig skuffende tall – og man kan undre seg på om journalister og redaktører luller seg inn i en boble av at dette nok går bra i nåværende struktur og bemanning.  Det kommer det ikke til å gjøre. 

Tallene for mai lå omtrent på samme nivå.  Hva kan det da være som gjør at ikke «den brennende plattform» ikke er tydeligere for alle?

Den store disruptiv-guru Clayton Christensen var på NTNU nylig og i en reportasje i DN nevner han at avisene det beste eksemplet på et «forstyrret marked» i dag, og han hadde ingen fredning på bransjen.  Han sier at dersom markedslederen skal klare å opprettholde suksessen må den selv utvikle en løsning som kan angripe kjernevirksomheten nedenfra – det vil si på dem som er ikke-brukere eller lavbrukere.

VG har lykkes fordi man klarte å skape noe ved siden av den klassiske VG.  Finn har lykkes fordi man har klipt snoren til slik det var i gamle dager.   Men om man ser på «papir først»  fordi man tjener penger der og all nettvirksomhet som underordnet geskjeft så kommer man galt ut.  

Hva om man begynte med å stille spørsmålet: Vi slutter å trykke i 2018. Hva må vi gjøre for å få til noe stort innen den tid? Har vi penger, teknologi og kunnskap til det?

Det er annonsørene som tar livet av papiravisene – ikke leserne

Oppslaget forleden om at Amedia skal spare ytterligere 500 millioner kroner kommer egentlig ikke som noen overraskelse. Vi har over de siste årene sett at mediekonsumet har flyttet seg fra papirformatet til elektroniske formater – og spesielt til mobilen, som nå er blitt den viktigste flate for mediekonsum. Men annonsørene har også flyttet på seg. Avisene står overfor helt nye utfordringer som utfordrer den bestående driften som aldri før. Konsernsjef Are Stokstad i Amedia hadde på sin siste powerpointslide ved en gjesteforelesning på BI i januar 2014: Utfordre det etablerte. Og det er det som nå kommer til å skape store bølger innover i enhver klassisk avisorganisasjon. Vi har sett det lenge – nå kommer det. Pengene til å drive på gamlemåten finnes snart ikke lenger. Kostnadene til trykk og distribusjon blir etter hvert utålelige når opplagene faller ytterligere. Men det er annonsørsvikten som kommer til å ta livet av avisene – ikke leserne. La oss se litt på noen tall: Fra 2005 og fram til finanskrisen lå reklameinvesteringene i dagspressen på fra 0,77 til 0,81 prosent av det private konsumet i Norge. (Kilde: IRM og SSB). Tar vi de siste fire kvartalene dvs året 2013 så er tallet 0,44 prosent. Det er en dramatisk utvikling. I toppåret 2007 omsatte avisene totalt for 7 366 millioner kroner. I 2013 var tallet 5 132 millioner. Det er en differanse på 2 234 millioner eller 30% - og vel å merke i løpende priser. Om vi legger faste priser til grunn blir bildet mye mer skremmende. Den prisjusterte annonseomsetningen blir da 4 457 millioner og det tilsvarer en nedgang i faste priser på 2 909 millioner eller 39%. Og prognosene peker på en fortsatt nedgang. Endringen kom med finanskrisen. Skillet kom med finanskrisen. Da var fallet stort. I 2009 som var det første året med de fulle virkningene av finanskrisen så falt annonseomsetningen i dagspressen med 18%, og så krøp det sakte oppover igjen et par år fram til 2012, hvor det ble en nedgang på 7 prosent og nå i 2013 på ytterligere 9 prosent. Avisbransjen hentet seg aldri inn igjen etter finanskrisen. Nye medieplattformer, mobilvekst og sosiale medier har gjort at den klassiske papirannonseomsetningen, som er kjernen i avisøkonomien , nå er meget utsatt. Insidere i bransjen sier at prispresset er stort, og det skumle er at det ikke bare er storavisene som rammes. Også de små og lokale avisene ser at det gamle gode lokale annonsemarkedet sakte forvitrer. Nå må det sterkere lut til Og derfor må avisene nå gjennomrasjonaliseres til bunns. Det vil bety et knippe av tiltak som kan omfatte: • Færre avisutgivelser pr uke • Styrking av digital distribusjon på mobil og nettbrett • Reduserte distribusjonsområder • Nedleggelse av trykkerier • Sammenslåing av selskaper • Fordypet samarbeid på ikke-kritiske stoffområder. • Kraftig nedbemanning - også av redaksjonene. • Nye allianser og arbeidsformer. Mange journalister vil miste jobben Dersom vi gjør et enkelt regnestykke og sier at 80% av rasjonaliseringen på 500 millioner skal gjøres i personalet så er det i alt 400 millioner som skal bort. Det utgjør med en rimelig snittlønn et sted mellom 550 og 650 årsverk. Mine beregninger viser at dersom hele bransjen skal tilbake til et lønnsomhetsnivå som de hadde i 2010 så mangler det ca 980 millioner på bunnlinjen. Det representerer vel 1200 - 1500 årsverk. Folk vil ha nyheter som aldri før – men på andre plattformer enn papiravisen. Det skaper enorme utfordringer på finansieringssiden som utfordrer drift, pressestøtte og moms – og ikke minst medieorganisasjonenes indre liv. Det blir ikke lett å få journalistjobb heretter, og de som jobber som journalister må jobbe både mer og veldig annerledes. Avisenes renommé er deres største styrke Den verdien som kan hjelpe avisene over den digitale kløften er deres renommé eller merkevarestyrke. Dersom avisen er relevant vil den overleve uansett distribusjonsform. Noen aviser har kommet ganske langt her – som VG, DN og Aftenposten. Men for mange lokalaviser er distansen noe lenger. Lokale nyheter er fremdeles den største styrken – og det vil folk ha. Overalt og når som helst.