Har du en drittsekk til sjef?

For en stund siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling i auditoriet,  og eksakt halvparten av de 104 som deltok i undersøkelsen – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Betyr det at halvparten av alle sjefer er drittsekker?  

Troligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk kjøper den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer. Langdryge prosesser kan føre til at små og kanskje uvesentlige detaljer blir store temaer, som forhaler en nødvendig prosess.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man mangler alminnelig folkeskikk. Eller når man mobber/trakasserer og tukler med ansatte på julebordet, og gjentatte ganger overskrider etiske grenser – og juger så det renner.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og forståelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de ikke bli ledere.  Da kan mobbing også bli et resultat.

I mange yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia, offentlig sektor, media og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre.  Det er også et virkelig svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror i stor grad det handler om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi – iblandet en god porsjon ego.   Strategi handler om dype veivalg – noen er populære og andre ikke.  Og unnlatelsessyndene er ofte de verste – det at man feier ting under teppet og håper at det går over av seg selv.  Det gjør det ofte ikke.

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller før eller siden igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder. Og dersom man er redd for å miste jobben så tør man kanskje heller ikke si fra – og drittsekken får holde på.  Han eller hun er ofte god venn med styret.

Nei – ledelse er ikke enkelt.

Fremmede makter har flyttet inn på kjøkkenet

Jeg må jo følge med i tiden må vite.  For noen dager siden dukket en Google Home Mini opp her i heimen.  Den har fått plass på en snipp av kjøkkenbordet og sitter der og lurer - grå på toppen og hvit i bunnen.  Kona døpte den til Gudrun umiddelbart fordi den var satt opp med kvinnestemme.  Oppsettet gikk veldig greitt og jeg har såvidt begynt å bruke den.  Med ordene Hey Google våkner fire lamper til liv på toppen, og jeg kan prøve meg på kommandoer.   Noen, som nyheter og været i dag, går veldig greitt, men når jeg spør om hvem som var statsminister i Norge i 1956 så sier Gudrun: "Beklager jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg".  Svaret (som jeg googlet) var Einar Gerhardsen (Gerhardsen III).  Men når jeg ber hun om å spille Donald Fagen på Spotify drar hun til så det suser.
Men så - plutselig begynte en lampe å lyse på den her om morgenen.  Oj -tenkte jeg - er det noen som lytter her nå? Og det var her tanken slo meg:  Er det slik at når denne er koblet til nettverket her i heimen at det også er muligheter for å hacke seg inn på den og høre på frokostkonversasjonen her når kona og jeg sitter og uffer og akker oss over verdens begivenheter? Eller når vi diskuterer familiære eller jobbmessige forhold med navns nevnelse.  Det var kona som synes at det kunne være litt creepy med såpass intelligens som vi ikke helt vet hva rører seg i bakgrunnen på.
Ingen tvil om at digitale assistenter kommer til å være med oss i fremtiden. Det skulle bare mangle.  Men når vi ser utviklingen på sosiale medier, som ikke bare er av det gode, så kan vi kanskje også se at det behøves innsikter i alle dingsenes funksjoner uten at man må kjenne nettets dype koblinger. Jeg føler meg litt usikker på hva som kan lagres ut fra dette.

Når dør papiravisen?

Dette er et spørsmål som dukker opp når redaktører rundt om holder foredrag for ulike foreninger og grupper.  I går hørte jeg på redaktøren for Bergens Tidende i min lokale Rotaryforening, og han fikk selvfølgelig dette spørsmålet.  Hans svar var nok ganske typisk for hva mange redaktører nå sier:
"Vi vet ikke når det skjer - men det er iallfall slik at det er en grense for hvor lenge vi kan holde på dersom  publikum forlater papiravisen".

De siste opplagstallene fra Mediebedriftenes Landsforening viste at det er vekst i abonnementsmassen nå.  Fler og fler tar digitale abonnement. Kanskje gjør de det fordi de innser at det ikke er nok med gratisnyheter.    Det er faktisk større grunn til optimisme nå enn tidligere.
Avisene har innsett at fremtiden er digital, og at mobiltelefonen er stedet der man leser kort eller langt.   Troverdighet og kvalitet er viktig, og avisene er i ferd med å definere sin rolle innenfor den nye digitale verden.  Vi bør forøvrig snart slutte å kalle det den digitale verden, når den allikevel omfatter de aller fleste blant oss.

Sjefredaktøren i BT definerte BTs rolle som "en stemme med et Vestlandsperspektiv" og en felles arena for de som bor på Vestlandet og spesielt i Bergensregionen.  Her anvendte han begrepet "leirbål" som det stedet der folk samles for å høre nytt.   Og det ser nå ut til å fungere bra i den digitale verden.

Avisene har innsett at de må redigere og presentere nyheter og artikler med nye virkemidler og fortellerteknikker.  Her inngår også eksperimenter med TV og Podcast.  Den multimediale verden er kommet for å bli.

Norsk Mediebarometer fra SSB kan kanskje hjelpe oss litt i forståelsen av hvordan utviklingen kan bli.

I 1991 var det 84% av befolkningen (9-79) som leste papiraviser en gjennomsnittsdag. I 2017 var dette tallet 32%.

Nyanserer vi dette litt for 2017 så ser vi at det er 68% som leser papir-og/eller nettaviser i snitt. Faktisk er det slik at fra 20 år og oppover er andelen som leser nettaviser over 60%, og samlet sett er avislesningen på 70-80% i befolkningen fra 20 år og oppover.  Det er et markant skille når man kommer til den eldste aldersgruppen (67-79): Her leser hele 72% papiravis og bare 29% nettavis. Men i aldersgruppen 55-66 år leser 47% papiravis og 59% nettavis.
Papiravisens seiglivhet avhenger av hvor villig den eldste aldersgruppen er til å betale for papiravisen.  Mens stort sett hele befolkningen for øvrig er på nett - så er andelen på nett blant de eldste på 60% i 2017.   Så mye avhenger av adferden til denne gruppen av lojale og trofaste papiravislesere - om de vil tåle kraftige prisøkninger på papiravisen.  Cash cow strategien gjelder på dette markedet.

  Ser vi på en trendlinje fra 2008 og til 2017 og fremskriver denne for alle aviser i Norge så nærmer det seg slutten for papiravisene i 2024.   Men sannsynligvis faller det under en grense for økonomi før det - sannsynligvis rundt 2020-2021.  Men dette er ikke likt for alle.  Nisjeaviser (Klassekampen og Morgenbladet som eksempel) har nok et mye lenger papirliv.

Og flere aviser vil nok gå veien om færre utgivelser i uken før de stopper trykkpressen for godt.  For VG viser kurven at 2020 er sluttpunktet.  For Bergens Tidende kanskje noe senere.

Og da er det godt å vite at fremtidens forretningsmodell ligger i digitalt abonnement til en fornuftig pris  Og den opplagsøkningen som kom i 2017 lover godt for fremtiden.  Mens papiravisene gikk tilbake med 108000 eksemplarer, så økte det digitale med 129000 eksemplarer.  Dette kan tyde på at vi har fått et innslagspunkt for digitale abonnement som peker i riktig retning.

Skulle anta at priser fra 1200 opp mot 2000 kroner pr år kan være akseptabelt for en digital avis - men også her vil det være store variasjoner fordi det er ulikheter i leserkretsen og den trofastheten og lojaliteten som leserne utviser.  Og jeg tror at klubblojalitet og fordelskort kan være en viktig stimulans for å holde på abonnentene.

Jeg tror ikke at avisene kan lene seg på annonseinntekter så veldig mye lenger.  Det markedet er mindre digitalt enn på papir, og finner dessverre veien til California i stor grad.

En viktig ting til:  Jeg tror avisene fremover må samarbeide med aktører utenfor avisbransjen. Jeg vet at forsøk pågår, og på Mediedagene i Bergen forleden ble det vist interessante samarbeids- og produktmuligheter som peker mot en spennende fremtid.

Organdonasjon - har du snakket om det med dine nærmeste?

Hadde aldri trodd at jeg skulle skrive om dette.  Men så er det altså slik at det ble aktuelt for meg.  Etter en diagnose for 22 år siden og hvor mesteparten av tiden har vært meget bra så ble det altså slik at leveren begynte å si takk for seg på høsten 2017.
Det ble infeksjoner og noen leververdier som pekte i gal retning.  Dessuten var jeg stinn av vann i buken. Det ble tappet ut en hel bøtte (8 liter) på Haukeland i høst.

Og så slår det norske helsevesen til med det ypperste av legekunst.  Det er bare å bli imponert over profesjonaliteten og hvilke ressurser vi har i dette landet.
Etter utredning så havnet jeg på transplantasjonslisten rett før jul 2017.   Det er Rikshospitalet i Oslo som er det eneste stedet man driver med transplantasjoner i Norge.  Og der finnes det fagkompetanse i verdensklasse. Jeg har sett det og kjent det på nært hold.

Så ble jeg operert.  Det gikk meget bra og allerede på første dagen kunne jeg merke bedring. Og etter som tiden har gått er jeg blitt imponert både over den profesjonaliteten jeg har blitt møtt med i alle ledd, og de ressurser som står til rådighet for å gi folk livet i gave - slik tilfellet er med meg.  Jeg hadde nok ikke hatt mer enn et år eller to igjen dersom jeg ikke hadde fått ny lever.

Det har vært en sjau og mange tunge stunder, spesielt i ventetiden, men nå peker alle faktorer i riktig retning og jeg blir sterkere for hver dag.

Samtidig er det slik at denne dagen da jeg ble operert, var det noen som tok avgjørelsen om å donere et organ fra en nær og kjær.  Det var sikkert en blanding av dyp sorg men samtidig et ønske om at det iallfall kunne komme noe godt ut av det tragiske.   Og så var det altså jeg som fikk muligheten.   Jeg har fått ny lever og livet i gave.  Donoren er min helt - jeg vet ikke hvem det var men jeg tenker på det hver dag.

For noen dager siden snakket jeg med en bekjent som hadde mistet sin bror for et par år siden.  Han var tidlig i 50-årene og med brukbare organer.  Men fordi det aldri var blitt snakket om så ble det ingen organer som ble donert.  Og min kollega synes det var trist.  Det kunne ha kommet noe godt ut av det tragiske.

Så min oppfordring er å ta samtalen - allerede i dag.  Det er ikke vanskelig.  Og det må være en god følelse å tenke at noe kan leve videre dersom det tragiske skulle inntre.  Jeg har fått livet i gave - og er veldig takknemlig for det.

Ta samtalen - i dag.

Se også denne lenken: https://organdonasjon.no/

Mens vi venter

Jeg har liksom ikke den helt store skrivekløa på mediesaker for tiden.  Egentlig sitter jeg vel og venter på den neste store bølgen som må komme - det vil si når annonsevolumene og -kronene på papirproduktet blir så lave at det ikke vil være mulig å opprettholde samme frekvens på avisutgivelsen og dermed at vi kommer enda nærmere en full digitalisering av avisbransjen.   Jeg tror at det må komme en gang i 2018/2019.   Da skal jeg nok kommentere mer.

Samtidig ser vi at mange lokale aviser jobber veldig bra digitalt.  De er oppdatert, og de gir gode historier og sammenheng. Og det er jo det som er viktig:  At avisene gir grunnlag for samtale og refleksjon og at vi kan lære oss noe som er nyttig i hverdagen.  

Vi ser også at sosiale medier får stadig større omfang og det kan bli vanskelig å skjelne mellom det som er godt og dårlig, sant og usant.  
Det blir spennende å se samspillet mellom profesjonelle medier og sosiale medier nå i valgåret.  Vil det føre til mer interesse for politikk?  Ikke vet jeg.  Jeg pendler mellom fire fem aviser og NRK daglig og får vel med meg noe av det som foregår, men veldig interessert er jeg vel egentlig ikke. Og det er fordi det er for mye person og lite politikk.

I morgen begynner jeg på et nytt semester på BI - nye studenter og nye måter å jobbe på.  Det er spennende.

Et kort foredrag - som ble til 17 år i Sverige

Det er underlig hvordan tilfeldigheter spiller inn her i verden.  Sent i 1989 fikk jeg en telefon fra Sverige om jeg kunne holde et foredrag om avissituasjonen i Norge, som jo fikk en smell etter Black Monday i 1987.   Jeg reiste til Stockholm etter invitasjon fra Olle Wästberg, som senere ble både sjeftredaktør på Expressen og generalkonsul for Sverige i New York.  Jeg la i vei om situasjonen i Norge og fikk god respons på foredraget.
Noen uker senere, i februar 1990, fikk jeg en telefon fra Sydsvenska Dagbladet i Malmö.  Det hadde seg nemlig slik at viseadm direktør i Sydsvenskan hadde ringt til den svenske utgiverforeningen TU og spurt om de kjente noen konsulenter som hadde kunnskaper om avis.  Ja, sa den som tok telefonen, jeg hørte en nordmann her for noen dager siden som hadde kunnskaper om aviser og marked.  Sydsvenskan tok kontakt med meg - jeg reiste til Malmö og traff viceVD H Inge Gyllin og fremla mine overheadslides håndtegnet på plast.  Du skal få beskjed om få dager sa han.  Jeg reiste hjem til Norge og tenkte - dæven - tenk om jeg får dette oppdraget. Og telefonen kom.  Kan du begynne snart?  Ja sa jeg, satte meg på flyet til København - luftputebåt til Malmø og sto utenfor den 15 etasjer høye avisbygningen ute på Segevång i Malmö.
For å gjøre en lang historie kort så ble jeg satt på et oppdrag om å spare noen hundre millioner i avisen slik at den kunne få råd til å bygge et nytt trykkeri, noe som var overmodent.  De trykte som en av de siste avisene i Sverige på direkte litho og det var jo en teknologi som var undermåls, selv på den tiden. Masse trøbbel og vansker med reservedeler og det hele.

Dette var starten på et oppdrag som mer eller mindre varte i 17 år - helt til 2007.  Jeg jobbet for Sydsvenskan, for datterselskaper og tilsluttede selskaper og var med på en hel masse interessante oppdrag fra ren rasjonalisering til høydepunktet i 1996 da jeg pga omorganisering ble såkalt tillförordnad försäljningsdirektör.  Jeg hoppet inn i toppledelsen på en ettårskontrakt, og fikk være med på mange store beslutninger og initiativer.  Utrolig lærerikt.  Jeg ukependlet fra Drammen, bodde på hotell, og hadde det utrolig spennende på jobb.  Og vet du når du har bodd lenge på hotell? Det er når du får julekort fra personalet.

Etter 17 år og mange lederskifter faset jeg meg mer eller mindre selv ut av oppdraget.  Det ble naturlig å avslutte det.    Men disse årene ga meg også innsikt også i mange andre aviser i Sverige på utrolig spennende oppdrag - fra Trelleborg i sør til Luleå i nord. Og det gikk stort sett på strategi og ledelse hele veien.

To ting gjorde jeg for avisbransjen i Sverige:  Jeg sørget for at annonsemodulsystemet ble innført som standard for all avisannonsering i landet, og jeg er far til denne websiden: http://dagspress.se/
som fortsatt eksisterer.

Jeg er glad i Sverige og svenskene - og det har gitt meg en stor glede og vært et privilegium å arbeide på høyt nivå i så mange år.  Godt å tenke tilbake på.

Etter 40 år i bransjen - refleksjoner fra en medietid.

Den 1. april 1977 begynte jeg i mediebransjen - i en stilling som salgssjef i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, som det het den gangen.  Jeg var 26 år og hadde bak meg bare tre år i næringslivet, riktignok med en ganske bratt karriere som økonomisjef i en papirfabrikk som gikk dårlig, og et kort engasjement som dataprogrammerer.

Det var stort å begynne i Drammens Tidende.  Det er få bedrifter som favner enkeltmennesket fra vugge til grav som en avis. Og jeg tilbrakte det meste av det første året med å lære bedriften grundig å kjenne - alle avdelinger og drøssevis av rutiner.

Det store den gangen var at man tok i bruk EDB, som det het den gangen, for å forenkle og rasjonalisere abonnements- og annonseordres.  Svært få systemer var integrert og det var fremdeles en mengde manuelle rutiner rundt.  Men det gikk, og systemene funket bra år ut og år inn.
Salg av abonnement var den gangen preget av brosjyresalg og prøveabonnement.  Vi var veldig kreative i utformingen av brosjyrer.  Mens noen aviser bare solgte på pris, gjorde vi et forsøk på å selge på blant annet geografisk segmentering, noe som verken var enkelt eller nytt.  Og på annonsesiden var det enda mer manuelt arbeid med annonseordres, materiellinnhenting og ting som tok en veldig tid.  

Populært på den tiden var det også å bygge avishus utenfor byen med et trykkeri som var integrert med avishuset.  Det begynte med Fædrelandsvennen i Kristiansand, som etter brannen i 1972 bygde et nytt og flott avishus utenfor byen - på Fiskåtangen.  Adresseavisen bygde på Heimdal, Budstikka på Billingstadsletta, Tønsbergs Blad på Bjelland utenfor byen og Drammens Tidende på Åssiden.   Mange aviser hadde gått over til offset-trykk, men Drammens Tidende hang etter.  Man trykte på direkte litho helt til avishuset på Åssiden sto ferdig i 1978.  Og etter det begynte en lang periode med utbygging av presser fra det å ha fire farver på omslagssidene, til at det sluttet med at man har firefarge på alle sider i avisen. Man trykte store aviser - på torsdager kunne avisene være tjukke av annonser og det var nesten som det var en lisens til å trykke penger.

Derfor ble det også etterhvert interesse fra investorer til å satse på aviser.  Mange aviser var familiedrevne og ikke spesielt profesjonelle heller.  Så da oppkjøpene begynte på 80-tallet var industrialiseringen på vei inn også i avisbransjen. Orkla begynte sine oppkjøp.  Jeg tror Moss Avis var den første,  og etterhvert ble Orkla Media en realitet.

På den tiden hadde jeg fått med meg en mastergrad fra England og jeg sluttet i min gode jobb i Drammens Tidende i 1985 for å satse for fullt på en karriere som konsulent.  Da hadde jeg vært salgssjef i 8 år.  Dette var jo litt vågalt - jeg hadde kone og tre barn, gjeld og bil - men det gikk.  Det første oppdraget kom fra Laagendalsposten på Kongberg og så gikk det slag i slag etterhvert.  Det var stort for meg å få oppdrag for Norske Avisers Landsforbund, som det het den gangen,  og det tok ikke lang tid før jeg var godt i gang med stort og smått i avisbransjen.  Mer om dette i en senere blogg.

Det største prosjektet jeg var med på på slutten av min karriere i Drammens Tidende var avisens overgang til morgenavis.  Gjennom noen år var avisen blitt kraftig utfordret av konkurrenten Fremtiden - en Apresseavis.  Den økte i opplag mye mer enn Drammens Tidende og det kunne man ikke sitte stille å se på.  Så det ble gjennomført en konsekvensanalyse og et plandokument. Og etter mye fram og tilbake og nitid planlegging var avisen på gaten som morgenavis den 7. mai 1984.  Det var dristige tider: Ikke bare la man om hele avisen, men man kjørte inn nye rutiner både på produksjonsteknologi og administrativ data.  Men det gikk bra og avisen fikk en ny boost i markedet, og tok tilbake verdifulle markedsandeler.  Og alle kurvene gikk oppover.  Drammens Tidende økte fra vel 36.000 i opplag til 49.000 før man nådde toppunktet som papiravis.  For dette var lenge før internettets tid.

I en senere blogg skal jeg ta for meg tiden som konsulent i Norge og Sverige.

Kvalitet i undervisningen

For noen dager siden kom stortingsmeldingen om "kultur for kvalitet i høyere utdanning".  Dette er en melding med mange gode innspill. Fremragende forskning må følges opp av fremragende undervisning.  Det kan det skorte på i blant.
 I følge meldingen er det slik at det er kun fire av ti som gjennomfører bachelorgraden sin på normert tid.  Min egen erfaring er at det ikke finnes heltidsstudenter mer - alle har en jobb som opptar mer eller mindre av studietiden.
Det å få institusjonene til også å verdsette fremragende undervisning vil være et stort fremskritt.  Også en høyskolelektor eller en førstelektor bør ha muligheter for å bli premiert som fremragende undervisere. En slik ordning er allerede innført på Universitetet i Bergen. Se her.

I følge meldingen skal det være likestilling mellom forskning og undervisning. Det er nok et langt lerret å bleke. Men meldingen peker i riktig retning. Men det finnes nok en del museumsvoktere som må overbevises.

Meldingen inneholder mange fine ord: "Utdanningen må bidra til at studentene utvikler ferdigheter og holdninger som gjør dem i stand til å bidra til en bærekraftig utvikling, og til å se seg selv som globale medborgere."

Og det blir samhandling på tvers av profesjoner og vi ser også at roboter (F.eks. chatbots) Se definisjon her vil kunne være en del av prosessen.
I følge en rapport fra World Economic Forum vil de fleste yrkene allerede i 2020 kreve kompetanse som ikke regnes som avgjørende idag.
Selv underviser jeg i forretningstrategi på BI og vil nå revidere eksamensformen til å likne mer på en strategipresentasjon slik den gjøres i næringslivet.  Da blir det mer praktiske ferdigheter ved siden av det teoretiske.   Samspillet med næringslivets krav er viktig.

Og vi må bli bedre på læringsstøttesystemer. Stortingsmeldingen peker på at digitale læringsstøttesystemer ofte er mer vellykkede for å administrere læring enn for å støtte selve læringen.  Jeg er enig i det.

Meldingen peker også på at det skal vurderes å ta i bruk en stilling som "praksisprofessor" eller Professor of Practice.  Dette er en ordning som med hell er brukt ved en rekke fremragende internasjonale skoler - i Norden blant annet ved Aalto universitetet i Finland.  Det ville fungere meget bra her i Norge også.

Har du en drittsekk til sjef?

Er mer enn halvparten av alle sjefer drittsekker? For ikke lenge siden holdt jeg et foredrag om endringsledelse for et publikum bestående av ledere og andre fra privat og offentlig sektor.  De var allerede interessert i temaet endringsledelse, noe man kan forstå nå som næringslivet er inne i et større skifte enn vi har sett på lenge.

Jeg stilte innledningsvis noen spørsmål til forsamlingen i en elektronisk meningsmåling og eksakt halvparten – femti prosent - svarte at de har eller har hatt en drittsekk til sjef.  Og noen måneder senere gjentok jeg spørsmålet for en annen forsamling (på et kurs i endringsledelse) – og denne gangen ble svaret enda verre: 71%. Betyr det at halvparten til tre fjerdedeler av alle sjefer er drittsekker?  Hjelpe meg.

Troligvis og forhåpentligvis ikke – men det er interessant å se dette i lys av temaet endringsledelse.  Til og med Machiavelli skrev om at de som forsøker seg på å gjennomføre endringer får fiender blant dem som motsetter seg endringen, og bare lunkne tilhengere blant dem som har noe å vinne. 

Kanskje er det slik at drittsekken ikke er det likevel, men en krevende leder som driver organisasjonen ut av komfortsonen, og truer nedarvede ”privilegier”.  For å få endringsstrategier til å lykkes er man avhengig av at folk og kan identifisere seg med den endringen som kommer.  Når turen til skifteretten er nærliggende og det er en akseptert krise – så er endringer enklere å gjennomføre.   Men når bevegelsene er langsommere, men allikevel forutsigbare, er det mye vanskeligere å gjennomføre nødvendige endringer – for vi har det vel bra som vi har det, og hvorfor endre på noe som fungerer? Eller vi kan vente til vi MÅ gjøre noe med det.

Drittsekker som sjefer er de som er rendyrket narcissisistiske, maktmisbrukende, moralsk tvilsomme og som setter seg selv langt over organisasjonen de jobber for.  Som for eksempel når bedriften går dårlig og man belønner seg selv med en fet bonus. Eller når man sier en ting og gjør en helt annen.  Eller når man juger så det renner av en.  Da går medarbeiderne inn i forsvarsmodus – avhengig av hvilke alternativer de har, f.eks. om en annen jobb.  

Jeg tror de fleste mennesker som ansatte i organisasjoner vil akseptere endringer bare det er en samlet og tydelig logikk rundt det.  Selvklart er ledere bedre betalt – det er også for det aller meste akseptert – men det er når det fører til overdreven og unødvendig maktbruk og intrigemakeri at drittsekkstemplet kommer fram.  Dersom ledere egentlig ikke liker mennesker bør de slett ikke bli ledere. 

I en del yrker ser vi at drittsekkstemplet lett kan komme fram.  Det kan gjelde innenfor akademia og blant så varierte virksomheter som sykehus og teatre, eller for den saks skyld ekstreme konkurranseorganisasjoner.

 Det er iallfall et svakhetstegn på en organisasjon og dens lederskap at man må trekke inn eksterne granskere for å få klarlagt forholdene.  Jeg tror det handler i stor grad om mangel på kommunikasjon, og mangel på en klar visjon og strategi.  Strategi handler om veivalg – noen er populære og andre ikke. 

Gode, helstøpte ledere evner å drive organisasjonen framover selv i vanskelige tider.  De som lyver eller kjører sin egen agenda faller igjennom. Men i blant kan vel selv de beste ledere oppfattes som drittsekker dersom endringskravet krasjer for mye med ens egen snevre agenda:  det er bare jeg som gjelder.

Det har vært skralt

Det har vært skralt med oppdateringer fra meg på bloggen det siste året.  Jeg har fra tid til annen forsøkt meg på litt statistikk og synspunkter. Men nå er tiden inne for en skjerpings:  Jeg skal ha forskningsfri første halvår i 2017 og har blant annet tenkt å bruke denne bloggen til mer aktiv formidling.

Jeg kan ikke love de store avsløringer, men jeg har tenkt å kommentere på fagstoff og hendelser innenfor strategi, media og ledelse.   Og fra tid til annen vil jeg nok komme med en eller annen spådom også.  Jeg har jo fått en del pes fra mediebransjen ved at jeg har hatt synspunkter på avisenes utvikling - og har "snakket bransjen ned".  Sannheten er vel heller den at jeg har kommentert på trender som har vært der og forsøkt å se noen konsekvenser av det. Så får kritikerne mene hva de vil om det.

I de siste årene har jeg blitt mer opptatt av nyere former for pedagogikk. I mitt virke som fagansvarlig i strategi på BI har jeg eksperimentert med blandede og nyere former for pedagogikk og teknologiske hjelpemidler.  Ikke noe av dette har vært rocket science - men jeg har forsøkt å bake inn teknologi som smarttelefoner, nettbrett og PC i undervisningen på ulike måter.   Noen snakker om flipped classroom der forelesninger erstattes med video og der klassetimene brukes til veiledning.  Min tilnærming har vært mer i retning av blended learning, der flere pedagogiske metoder spiller sammen på forskjellige måter.  Jeg har studert om hva som skiller klasseromsundervisning fra onlineundervisning, og forsøkt å trekke noen konklusjoner fra det.  Det er ingen tvil om at nyere teknologi presser seg på og vil forandre måten vi underviser på ganske drastisk i årene som kommer -uansett fag.

Jeg holdt et foredrag om dette i på en kjempestor konferanse (Online Educa) i Berlin i desember og etter responsen jeg fikk der var dette et aktuelt tema.  Det meget korte foredraget jeg holdt om dette kan du se her:

https://www.youtube.com/watch?v=MJSZ8cdZiCU

Jeg skal forske videre på dette nå - målet er å finne ut hva som virker læringsmessig.  Jeg tenker også å skrive noen ytterligere (vitenskapelige og praktiske) artikler om dette i en oppfølgende studie som akkurat er gjennomført, og som ligger klar for analyse.

Ellers holder en kollega, professor Stig Berge Matthiesen, og jeg på BI i Bergen på med et par artikler om redaktørenes arbeidssituasjon.  Vi ser nærmere på hva som får de til å trives i jobben, og hva som kan få dem til å finne på noe annet.  Det viser seg at interne organisatoriske forhold spiller en rolle i begge tilfeller - ikke spesielt overraskende.

Det er romjul og jeg sitter med korrekturlesning på en bok jeg har skrevet, og som er antatt av Fagbokforlaget. Den heter Strategi i praksis, og er en meget lettlest innføring i strategi som er tenkt som supplement til mer fagtunge bøker og ikke minst som inspirasjon til å tenke strategisk for ledere der ute i praksis, som ofte mangler både begrepsapparat og strategisk tankesett.  Den tar for seg både privat og offentlig sektor, og er også basert på egen erfaring som strategirådgiver gjennom tre årtier. Jeg håper at den boken faller i smak.  Den kommer i salg fra ca 15. februar 2017.  Jeg arbeider med et par andre manus også - og håper å bruke halvåret til ferdigstilling av disse bøkene. Mer om dette i senere blogger.

Ellers er jo situasjonen i mediebransjen fremdeles ganske dyster.  Det har vært et enormt skift fra papirbasert til digitalt, og dette vil bare fortsette.  Lyset i tunnelen slik vi ser det nå er at avisene ser ut til å ha fått dreisen på betaling for innhold.  Flere reportasjer vitner om optimisme her - blant annet denne: http://www.medier24.no/artikler/i-2014-trodde-ingen-pa-brukerbetaling-sa-spadde-alle-at-amedia-skulle-selges-i-biter-na-er-det-are-stokstad-som-smiler-bredest/366693.

Samtidig kan vi lese denne: http://www.medier24.no/artikler/dagbladet-flytter-deadline-og-oker-prisen-vil-melke-de-siste-pengene-ut-av-papiravisa-for-den-legges-ned-pa-hverdager/366817

Så mediebildet er broket og komplekst.  Men det går den digitale veien.

Ønsker alle en fortsatt god Jul og et godt Nyttår.

Lokal nyhetspreferanse

Her er en tabell som viser viktigste kilde til lokal nyhetsinformasjon:

Utvalget er landsrepresentativt (N=2000) og vi ser her at sosiale medier er nesten like stort som papiravis blant de yngste.Samtidig ser vi at det store skillet på lokal papiravis går fra 45 år og oppover. Digitale medier er førstevalget opp til 45 år og papiravis i de eldre aldersklassene. Vi ser også at TV og radio nesten ikke har noen rolle i det hele tatt på den lokale nyhetsinformasjonen.

Lokalavisen står sterkt også digitalt

Det kan kanskje være overraskende - men også gledelig at det ser ut til at lokalavisen står sterkt også når det gjelder de digitale løsningene når det hender noe som man er interessert i.  Se på denne tabellen:

Responsanalyse N=2000

Hele 57% av befolkningen ville velge nettutgaven av lokalavisen når noe lokalt hender. Riktignok er dette spørsmålet stilt som "aided recall", men allikevel. Og det mest interessante er jo hva man IKKE har som preferanser.  På det lokale kan ikke VG eller NRK konkurrere i det hele tatt.  Og sosiale medier (her rubrisert under annen nettside) er ikke så relevant.   Og selv blant den yngste aldersgruppen er preferansen på over 50%.  I disse omskiftelige tider kan kanskje denne tabellen stimulere ytterligere til å utvikle det digitale lokale tilbudet fra lokalavisene.

Avisenes dype omstilling

Det går ikke en uke nå før vi får nye meldinger om nedbemanning og omstrukturering av de klassiske avishusene:

·         Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad får felles ledelse

·         Fædrelandsvennen nedbemanner

·         Amedia legger ned trykkeri.

·         DN skal kutte en 20-30 millioner.

·         Og samme historie finner vi både i Sverige, Finland og Danmark.

Alt dette er tegnene i tiden på en sterk omstilling som vi visste måtte komme, men som har satt ytterligere fart fordi knekkpunktet i papirannonseringen er passert.  Nedturen fortsetter.

I en undersøkelse jeg gjorde blant avisledere i forrige uke svarte 68% at de så negativt eller meget negativt på opplagsutviklingen, og det tilsvarende tallet for papirannonseringen var 69%.  Og de prognoserer verre tall for 2015.  Så sent som i mai var tallene 61% på opplag og 61% på annonser – så vi ser at det har tiltatt. Med andre ord – det skal bli enda verre.

Agendaen er klar – det er den digitale omstilling som gjelder, og det er bare det at mye av den økonomien som ligger i dette sitter fast i en struktur som er på rask tur nedover.  Trykkeri og distribusjon koster enormt – og digitale alternativer er vesentlig billigere.  Men å stoppe å trykke avisen på gamlemåten vil snu opp ned på den kjente medieøkonomien og lede mange aviser til skifteretten.

Lederne er meget klar over dette og de gjør hver især en god jobb for å forsøke å få til denne overgangen, men den negative utviklingen på inntektssiden er raskere enn det man klarer å realisere på kostnadssiden og derfor blir det nok noen magre perioder nå.   Så selv om økonomien i Norge er i god stand og forbruket ligger høyt så vises ikke dette i reklametallene. Fordi markedet er forandret.

I mai stilte jeg også spørsmålet om det som skjer kan uttrykkes med ordet krise.

Da svarte 48% at det ikke var noen krise og 13% at krisen var merkbar. I forrige uke var tallet 36% ingen krise og 31% at krisen var merkbar – og dette bare på fire måneder.

Det som kanskje er verre er at oppfatningen av hvor forberedt man er til å håndtere krisen er på 3,1 for redaksjonene og 3,3 for business – på en skala fra 1 til 5 der 1 er meget lite forberedt og 5 er meget godt forberedt.  Med tanke på hvor lenge man har sett skriften på veggen så er dette egentlig skuffende tall – og man kan undre seg på om journalister og redaktører luller seg inn i en boble av at dette nok går bra i nåværende struktur og bemanning.  Det kommer det ikke til å gjøre. 

Tallene for mai lå omtrent på samme nivå.  Hva kan det da være som gjør at ikke «den brennende plattform» ikke er tydeligere for alle?

Den store disruptiv-guru Clayton Christensen var på NTNU nylig og i en reportasje i DN nevner han at avisene det beste eksemplet på et «forstyrret marked» i dag, og han hadde ingen fredning på bransjen.  Han sier at dersom markedslederen skal klare å opprettholde suksessen må den selv utvikle en løsning som kan angripe kjernevirksomheten nedenfra – det vil si på dem som er ikke-brukere eller lavbrukere.

VG har lykkes fordi man klarte å skape noe ved siden av den klassiske VG.  Finn har lykkes fordi man har klipt snoren til slik det var i gamle dager.   Men om man ser på «papir først»  fordi man tjener penger der og all nettvirksomhet som underordnet geskjeft så kommer man galt ut.  

Hva om man begynte med å stille spørsmålet: Vi slutter å trykke i 2018. Hva må vi gjøre for å få til noe stort innen den tid? Har vi penger, teknologi og kunnskap til det?

Det er annonsørene som tar livet av papiravisene – ikke leserne

Oppslaget forleden om at Amedia skal spare ytterligere 500 millioner kroner kommer egentlig ikke som noen overraskelse. Vi har over de siste årene sett at mediekonsumet har flyttet seg fra papirformatet til elektroniske formater – og spesielt til mobilen, som nå er blitt den viktigste flate for mediekonsum. Men annonsørene har også flyttet på seg. Avisene står overfor helt nye utfordringer som utfordrer den bestående driften som aldri før. Konsernsjef Are Stokstad i Amedia hadde på sin siste powerpointslide ved en gjesteforelesning på BI i januar 2014: Utfordre det etablerte. Og det er det som nå kommer til å skape store bølger innover i enhver klassisk avisorganisasjon. Vi har sett det lenge – nå kommer det. Pengene til å drive på gamlemåten finnes snart ikke lenger. Kostnadene til trykk og distribusjon blir etter hvert utålelige når opplagene faller ytterligere. Men det er annonsørsvikten som kommer til å ta livet av avisene – ikke leserne. La oss se litt på noen tall: Fra 2005 og fram til finanskrisen lå reklameinvesteringene i dagspressen på fra 0,77 til 0,81 prosent av det private konsumet i Norge. (Kilde: IRM og SSB). Tar vi de siste fire kvartalene dvs året 2013 så er tallet 0,44 prosent. Det er en dramatisk utvikling. I toppåret 2007 omsatte avisene totalt for 7 366 millioner kroner. I 2013 var tallet 5 132 millioner. Det er en differanse på 2 234 millioner eller 30% - og vel å merke i løpende priser. Om vi legger faste priser til grunn blir bildet mye mer skremmende. Den prisjusterte annonseomsetningen blir da 4 457 millioner og det tilsvarer en nedgang i faste priser på 2 909 millioner eller 39%. Og prognosene peker på en fortsatt nedgang. Endringen kom med finanskrisen. Skillet kom med finanskrisen. Da var fallet stort. I 2009 som var det første året med de fulle virkningene av finanskrisen så falt annonseomsetningen i dagspressen med 18%, og så krøp det sakte oppover igjen et par år fram til 2012, hvor det ble en nedgang på 7 prosent og nå i 2013 på ytterligere 9 prosent. Avisbransjen hentet seg aldri inn igjen etter finanskrisen. Nye medieplattformer, mobilvekst og sosiale medier har gjort at den klassiske papirannonseomsetningen, som er kjernen i avisøkonomien , nå er meget utsatt. Insidere i bransjen sier at prispresset er stort, og det skumle er at det ikke bare er storavisene som rammes. Også de små og lokale avisene ser at det gamle gode lokale annonsemarkedet sakte forvitrer. Nå må det sterkere lut til Og derfor må avisene nå gjennomrasjonaliseres til bunns. Det vil bety et knippe av tiltak som kan omfatte: • Færre avisutgivelser pr uke • Styrking av digital distribusjon på mobil og nettbrett • Reduserte distribusjonsområder • Nedleggelse av trykkerier • Sammenslåing av selskaper • Fordypet samarbeid på ikke-kritiske stoffområder. • Kraftig nedbemanning - også av redaksjonene. • Nye allianser og arbeidsformer. Mange journalister vil miste jobben Dersom vi gjør et enkelt regnestykke og sier at 80% av rasjonaliseringen på 500 millioner skal gjøres i personalet så er det i alt 400 millioner som skal bort. Det utgjør med en rimelig snittlønn et sted mellom 550 og 650 årsverk. Mine beregninger viser at dersom hele bransjen skal tilbake til et lønnsomhetsnivå som de hadde i 2010 så mangler det ca 980 millioner på bunnlinjen. Det representerer vel 1200 - 1500 årsverk. Folk vil ha nyheter som aldri før – men på andre plattformer enn papiravisen. Det skaper enorme utfordringer på finansieringssiden som utfordrer drift, pressestøtte og moms – og ikke minst medieorganisasjonenes indre liv. Det blir ikke lett å få journalistjobb heretter, og de som jobber som journalister må jobbe både mer og veldig annerledes. Avisenes renommé er deres største styrke Den verdien som kan hjelpe avisene over den digitale kløften er deres renommé eller merkevarestyrke. Dersom avisen er relevant vil den overleve uansett distribusjonsform. Noen aviser har kommet ganske langt her – som VG, DN og Aftenposten. Men for mange lokalaviser er distansen noe lenger. Lokale nyheter er fremdeles den største styrken – og det vil folk ha. Overalt og når som helst.

Moro med Kahoot!

Av en kollega fikk jeg tipset om Kahoot! - et pedagogisk verktøy hvor man lager en quiz og engasjerer studentene i klasserommet. De logger seg på med det de måtte ha av plattform (PC, nettbrett, mobil) og så svarer de på spørsmål med forhåndsdefinerte alternativer. Poeng deles ut både for riktig svar og hvor fort de svarer. Min erfaring er at læringen får en boost og at det blir mye engasjement og liv i klasserommet. Det er norskutviklet (ved NTNU) og gratis.

Avisdøden er overdrevet - og det kommer an på hva man ser

Jeg forbindes vel kanskje med den som offentlig har “tatt livet” av avisbransjen flest ganger systematisk gjennom flere år. Jeg har fått atskillige påhopp og utskjellinger om å ikke “snakke bransjen ned” og “vis aldri dødskurven mer” osv. Men noen sier at det er bra at jeg sier fra – fordi vi må se de brutale fakta i øynene. Jeg mistenker noen gang journalistene som skriver om dette for å skrive det de selv hører og ikke det som jeg sier. Jeg ble av Aftenposten for et par dager siden bedt om å kommentere tendensene i papiravistrendene basert på internasjonal statistikk. Dagen etter lyder det: Spår avisdød på ukedagene. På kultursiden er overskriften: - Dagsavisene kommer til å forsvinne. Det er ikke det jeg sier: Følg med nå: Da jeg begynte å interessere meg for opplagsprognosene i 2004 så var det med utgangspunkt i at jeg så at nettet begynte å få et tak på publikum for alvor, og at opplagsutviklingen hadde vært sakte for nedadgående i noen år, og med en forbausende regularitet. Noen selskaper engasjerte meg til å komme med fremtidsspådommer – og jeg gjorde det på basis av de data jeg hadde. En prognose jeg gjorde i 2005 på basis av 114 sammenliknbare aviser ga en prognose for 2013 på ca 1810000 eksemplarer for disse avisene. Det virkelige tallet ble 1773000 – med andre ord en prognosefeil på 37000 eksemplarer eller ca 2% i en spådom for åtte år siden – det må vel være klaff? Det som i virkeligheten skjer nå er et talende eksempel på disruptivitet (opprivende forandring) i praksis. Det har Kodak opplevd – det har Nokia opplevd, det opplevde vognmannen med hest og kjerre og de som sverget til seilskip da dampskipet kom - og det opplever papiravisene nå. Noen skjønte det tidlig, som VG, men for andre har man vel håpet at det hele skulle gå over fordi det truer viktige økonomiske interesser – spesielt på annonsesiden. Men denne utviklingen kan ikke stoppes – men den kan kanskje bremses, og den vil ikke slå likt ut overalt. Mest på løssalgsavisene – minst på lokale fådagersaviser og nisjeaviser. Så det som nå skjer er ikke at avisene som medium dør som sådan – men at deres distribusjonsplattform og forretningsmodell endres totalt. Mediet flytter seg fra papir som plattform til elektroniske plattformer – som vi i de senere årene har fått langt flere av med iPad og bedre mobiltelefoner. Det konsumeres nyheter og medieinnhold som aldri før i dette landet. Og avisene har her en styrke som få andre har: De har spilt en rolle i lokaldemokratiet i flere generasjoner, og har opparbeidet seg en enorm merkevarestyrke. Egentlig er det det eneste aktivum disse bedriftene har, og som det gjelder å utvikle videre. Det handler ikke om å bevare men om å utvikle. I den fortsatte opplagsnedgangen vil distribusjonskostnadene pr eksemplar stige, og før eller siden blir det enormt dyrt å distribuere fysisk avis på papir til den ytterste nøgne ø. Da kan man kutte i utgivelsesdager – men det kan man ikke gjøre før leserkretsen er moden for et bedre alternativ. Og det er ikke enkelt. Mange aviser som kommer ut tre dager i uken lever aldeles utmerket med det, mens det å gå fra seks til tre dager kan være en katastrofe dersom det gjøres feil. Man kan ikke kødde med leserne. Jeg tror at vi i løpet av få år tvinges til å redusere utgivelsesdager fordi det blir et overlevelsesspørsmål. Kostnadene til distribusjon og trykk vil kvele mange dagsaviser i en situasjon med fallende annonseinntekter. Mens det å distribuere på en elektronisk plattform ikke koster stort dersom man har en god løsning for det, og det har man i liten grad klart å utvikle, delvis fordi man henger igjen i gamle måter å se ting på. Men det digitale er redningen – også reklamemessig, selv om konkurransen også er skjerpet her. Følgende eksempel kan også vise hvor fort en distribusjonsplattform kan endre seg: Med tall fra MedieNorge ved Universitetet i Bergen kan vi se at det i 2004 ble solgt 518 000 DVD-spillere i Norge. Tallet for 2013 var 67 000. Årsaken er åpenbar – det er kommet ny teknologi og nye distribusjonsformer for film – strømming og Netflix-liknende tjenester har utviklet seg. Vi ser helt sikkert ikke noe mindre film. Aviser som Klassekampen og Morgenbladet er unike og glitrende eksempler på at det går an å følge med i tiden også på papir. Det de skriver egner seg for papirformatet, og slik vil det nok være noen år til. Mens aviser som VG og Dagbladet begge ser slutten på papirformatet ganske tydelig. Den verste situasjonen man kan være i rent strategisk er det som heter “inneklemt i midten”. Da er det verken fugl eller fisk – det er sparekniv på papiravisen og lunken interesse for digitale formater. Her kreves det mot og lederskap. Det er ingen tvil om at fremtiden er digital. Nå som det kan bli 8% moms på digitale produkter i stedet for 25% og papiravisene også får 8% så er det duket for et aksellerert skift fra papir til digitale plattformer. Og da kan man ikke sitte med et analogt hode når det digitale er det som gjelder. Avisen er ikke død – journalistikken er ikke død – kommentaren er ikke død – relevansen er ikke død. Det må bare utvikles videre. Så enkelt – og så vanskelig. PS: Prognosen for papirplattformen sier nå at det er 14 år til den er i null – altså i 2027. Men da lever avisene i beste velgående – dersom de utvikler sitt forhold til leserne digitalt. DS.

En drepende forutsigbarhet

For oss som har fulgt mediebransjen i en årrekke og sett hvordan den nå utfordres av digitale løsninger er beslutningen om at man fremdeles skal ha 25% moms på digitale aviser og null på papiraviser uforståelig. Fremfor alt trenger bransjen en forutsigbarhet i momsregimet som ikke bare er en ytterlighet (25 mot null) – men en stimulans til å sikre fremtidig sterke lokale medier –også i digital form. I løpet av de neste to årene må de fleste norske aviser innføre digitale betalingsløsninger. Det at disse skal belegges med 25 prosent moms når det tilsvarende trykt på papir er på null vil legge en begrensning på den helt nødvendige digitale satsningen. Og ikke minst en uholdbar kompleksitet i innføring og avregning av momsen i de IT-løsninger som nå skal lages. Og hvordan skal man kunne kontrollere en riktig avregning av moms når det skal foretas kjøp på individnivå vekslende mellom ulike produktløsninger, som for eksempel papir to dager i uken og digitalt fire? Den sikreste utvikling av en sterk lokalpresse er å gi dem rammevilkår som gjør at man kan satse sømløst på en digital overgang, og ikke at momsregimet gjør at man må holde igjen i produktutvikling og satsing. Det at ingen andre land har innført en digital moms er ingen begrunnelse for at ikke vi kan gjøre det. En felles lavsats på 8% på alle medieprodukter vil stimulere en helt nødvendig produktutvikling og sømløs migrasjon av papirabonnenter til digitalabonnenter. Og man slipper en masse sløseri både med papir og distribusjon nå som de digitale forutsetningene så absolutt er tilstede og i en tilstrekkelig god kvalitet. Avisen Nationen er et godt eksempel. Den er innelåst i et håpløst regime med pressestøtte knyttet til papir og hele fremtiden knyttet til et opplegg med maksimal avgiftsbelastning. Avisen var i 2011 representert i 410 av Norges 429 kommuner og i de fleste av dem i meget små opplag. I 220 kommuner er distribusjonen på 20 eksemplarer eller mindre. Tenk hvilken effektivitetsgevinst som denne avisen ville ha dersom den hadde muligheter til å ha en sømløs overgang mellom papiropplag og elektronisk opplag. I følge en nasjonal undersøkelse gjennomført i januar leser 70% i aldersgruppen 30-44 nyheter på papir sett på ukebasis. Tallene for å lese på PC er 84%, mobiltelefon 56% og lesebrett 42%. Hvorfor det da skal være momsforskjell her er vanskelig å forstå. Det kan virke som om man i det hele tatt ikke har lyttet til bransjens argumentasjon om merverdiavgiften. Som forsker i medieøkonomi og strategi virker dette forslaget som uhyre lite gjennomtenkt og bare styrt av finansdepartementet. På lokalmedieområdet trengs en fremtidsrettet tankegang hvor lavmomsen inngår. Og når det er 8% moms på NRK-lisensen så blir det hele mer uforståelig. Det er en forutsigbar mangel på å lytte, synes nå jeg. Fortsatt splittet moms vil kunne være drepen på deler av utviklingsprosessen, og da har man oppnådd det stikk motsatte av det som var hensikten. En skrikende mangel på helhetssyn preger hele prosessen. Og det som er blitt sterkt kritisert i andre sektorer under nåværende regjering – gjennomføringsevne. Erik Wilberg Førsteamanuensis i strategi og medieforsker ved Handelshøyskolen BI.

Hvor kommer det fra?

Min gamle far sa: "Mot dumskapen kjemper selv gudene forgjeves". Jeg holdt på å ramle av pinnen her forleden dag da jeg hørte om hvordan min særdelss oppegående, hjemmeboende, 96 år gamle svigermor ble behandlet. Hun fikk en telefon fra hjemmesykepleien om at de dessverre ikke kunne komme og dusje henne idag da det var for kaldt?? Hvabehager? sa svigermor. "Vi dusjer ikke folk når det er kaldere enn 10 minusgrader". "Det er en regel for det" Uten å krangle noe mer måtte min svigermor innse at det nok ville gå en stund til hun ble dusjet igjen. Og på hennes bad var det da slett ikke 10 minusgrader. Hva var grunnen til at svigermor ikke høylydt protesterte der og da? Hun ble vel litt forundret over innholdet i telefonsamtalen. Nei - hun turde ikke av redsel for å bli dårlig behandlet neste gang. Hun brukte faktisk ordet represalier. Denne regelen kan man undre seg over hvor kommer fra. Det må jo være at det er av hensyn til hjemmesykepleien og ikke den verdig trengende at de har denne regelen. De blir kanskje litt fuktige og øker risikoen for en forkjølelse? Men de blir vel sånn noenlunde tørre før de går ut igjen slik de sannsynligvis var da de selv dusjet samme morgen. Man kan jo undre seg over hvor en slik "regel" kommer fra - og hvem som bestemmer at det er slik? Er det ledelsen? Fagforeningen? Eller kanskje det er sykepleieren selv som ikke gadd den dagen? Jeg er sikker på at det finnes et utall av slike historier der den gamle biter i seg en urett og er litt engstelig for å være kritisk. For meg er det dumskapen som rår.

Enfold om mangfold i Østfold

Mediemangfold er et av honnørordene som går igjen i debatten om avisenes eierstrukturer og utviklingen av avisene. I lovens formålsparagraf heter det så fint: Lovens formål er å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud. Og da er det paradoksale at ved definisjonen av medieregioner og medregning av avisopplag at man ikke tar med ”et allsidig medietilbud”. Og dette settes på spissen i områdene rundt Oslo spesielt – men forekommer også i andre regioner i noen grad. Det er nemlig slik at opplaget som medregnes i en region er strengt avgrenset til den geografiske inndelingen av regionen. Og da blir det noen ganske ulogiske regnestykker når man setter opp mediale sperrebukker ved kommunegrensene. La oss ta Ski som eksempel: Basert på tallene fra Aviskatalogen kan man se at det i Ski kommune leses i alt 141 ulike aviser. Fra den største – Østlandets Blad som har 5907 eksemplarer til den minste – Telen (fra Notodden) som har 1 eksemplar i Ski kommune. Og man kan vel ikke utelukke at Aftenposten både morgen og aften har en viss innflytelse over hva som hender, og bidrar til debatt og innsikt for innbyggerne i Ski kommune, med sin nærhet til Oslo. Men dens opplag regnes altså ikke med fordi det er Oslo som er utgiversted og det ligger i en annen medieregion. Målt i opplag er Østlandets Blads markedsandel i Ski kommune totalt sett på 39,2 %. Da er alle de leste eksemplarene med. Tallene er hentet fra Aviskatalogen for 2011. Og ser vi på Østlandets Blads innflytelse i hele medieregionen så er den på 4,6 prosent. I hele medieregion Østviken leses det totalt 163 ulike titler. Schibsteds tre titler (Aftenposten, Aften og VG) har 30% av opplaget i Østviken. Selv om avisa Bygdebladet Randaberg og Rennesøy bare har fem eksemplarer i Østviken er det allikevel et fra kundens side valgt situasjon, og det kan jo teoretisk sett hende at dersom en av leserne av dette bladet sitter i et eller annet kommunestyre og har fått en idé fra sitt opprinnelige hjemsteds avis, at det har innflytelse på samfunnsutviklingen. Så mediemangfold kan være mer enn ren dominans. Mitt hovedbudskap er at medieregioninndelingen ikke avspeiler de reelle forhold når det gjelder medieinnflytelse. Dersom jeg skulle bli ”bannlyst” i Apressen på grunn av mine synspunkter – så har jeg da andre steder å gå i dag. Når man trekker inn et mulig større bilde med elektroniske medier blir det hele litt for uoversiktlig. Den største feilen som gjøres er at man setter grenser ved hjelp av et begrep – opplag – som blir stadig mindre relevant, fordi det reflekterer kjøp og ikke lesning , og noen kommunegrenser som ikke følger grensene for reell medieinnflytelse. Og i dag er mediekonsumet ved hjelp av nettet mye mer grenseløst. Og ingen kan dominere bildet lenger. Og inngangsterskelen for publikasjon i dag er jo meget lav. La meg avslutte med et eksempel fra min egen hjemby Drammen: I Drammen leses det 147 ulike aviser. Drammens Tidende har en andel på 53% av disse avisene –målt ved opplaget. Nr 2-avisen i Drammen er VG og nr 3-avisen er Aftenposten, som alene har 12%. Det finnes en grunn til at så mange leser Aftenposten i Drammen. De vil ha et annet syn eller en komplettering av det som står i Drammens Tidende. Og det kan ikke reguleres ved noen grense. Jeg erkjenner og respekterer at vi har både lover og regler – men de må over tid være i samsvar med den rådende oppfatning. Da medieloven kom i 1997 var den relevant nok, for alt som hadde med nett å gjøre var knapt ute av vogga. Derfor er det viktig nå med en rask revisjon av regelverket. Nå tenkte jeg forresten at jeg skulle lese litt mer om stengningen av Grubbegata. Det er noe med det hvor lang tid ting tar. Og jeg tar meg den ytringsfrihet å publisere dette på min egen blogg. PS. Dersom noen i Medietilsynet skulle føle seg truffet nå så er det ikke meningen. Jeg har ikke nevnt Tilsynet med et ord – det er regelverket og forskriftene som jeg angriper. Og det ble litt for fristende med ordspillet i tittelen. DS

Medieeierskapsloven er unødvendig

Bak denne kanskje provoserende tittel ligger en betraktning om at man kanskje noen ganger ikke er helt på banen når lover og regler skal revideres og innføres. I det siste forslaget til eierskapslovgivning for medier har man nok en gang bestemt en grense for det nasjonale opplag på 33%, og så har man i tillegg sagt at også de digitale medier skal regnes inn i dette etter hvert mer uoversiktlige regnestykket. Men hvorfor 33% - det er for å forhindre at eierskapet i medier kan samles på for få hender. Men kunne ikke 40% (som det var tidligere) være like riktig? Det er prisverdig nok med tanken, men det stemmer bare så altfor dårlig med den underliggende realiteten. I mange norske medieregioner hersker det monopoltilstander, og har gjort det i meget lang tid, uten at det ser ut til at noen har tatt skade av det. Jeg kan ikke komme på noe eksempel på at en eier har blandet seg inn direkte i hva som skrives og ikke skrives. Og om det så skulle være at en redaktør tok sin hatt og gikk som følge av eiermessig innblanding, så ville denne eieren få på pelsen av et samlet norsk redaktørkorps. Så jeg antar at faren er ganske liten for meningsmessige overgrep. Og føre-var-prinsippet synes å være forankret i en realitet som i Norge er lite sannsynlig. Det man ser ut til å glemme, er at medier også er business, og det er slett ikke hva det var bare for få år siden. VG som i år 2002 var på nær 400 000 i daglige eksemplarer er i dag på halvparten. Og opplagskurven for norske aviser er i dag såpass skremmende at det truer den gjeldende forretningsmodellen. Schibsteds varslede spareprogram for redaksjonene i Media Norge avisene og også på egen hånd, er i tråd med utviklingen – den er kraftfull og sett med tradisjonelle øyne også meget ubehagelig. Det som er langt viktigere for ytringsfriheten er at mediebedriften faktisk eksisterer med sin redaksjonelle profesjonalitet og gode tradisjon. Men da må den ha forutsigbare rammebetingelser som gjør at også eierne våger å ta risiko. Det er prisverdig at man nå ser ut til å havne på 8 prosent moms på aviser og på digitalt innhold. Det skaper en viss ro, selv om avisene nok vil få det trangere som resultat av det. Bransjen kan sannsynligvis leve med det totalt sett, men for enkelte titler kan det være verre. Men langt viktigere er det at mediene får mulighet til å utvikle ny forretning og ta de store investeringene det vil være mulig å få abonnenter og annonsører over på en ny og forretningsmodell. Og da kreves det sannsynligvis større enheter og sammenslutninger enn det vi i dag har. Alle aktører vil naturlig nok vurdere eierskapsloven ut fra der man selv sitter. Fra mitt ståsted utenfor bransjen ser det ut som om man kan havne i en situasjon med utarming – og det er det verste som kan skje. Da kan de useriøse aktørene få større spillerom. Da får man ikke den naturlige slagkraft som man vil ha i et marked som blir stadig mer gjennomsiktig og oversiktlig. Om jeg som annonsør ikke vil annonsere i Drammens Tidende så kan jeg gå til andre aktører og til nettet. Om jeg er lei av å lese lederen i Dagsavisen og gjerne vil vite hva Nationen mener så kan jeg gjøre det på en enkel måte, uten hensyn til geografi og kunstige grenser – den digitale verden gir helt nye muligheter for å ta del i ulike syn. Og hvordan skal Medietilsynet kunne klare å lage forskrifter i et land som er så medialt variert som Norge? Skal man flytte på grenser hvert tredje år? Skal man bestemme seg for innbyrdes veiefaktorer for en medieportefølje basert på kontaktkvalitet eller antall potensielle kunder? Skal unge telle mer enn gamle? Skal Bærumsfolk telle mer enn Bergensere? Og hvor skal kompetansen til å gjøre dette komme fra? Jeg merket meg i den siste medieeierskapsutredningen at man ikke hadde hatt som mandat å vurdere hvorvidt loven av 1997 skulle fortsette å eksistere. Etter mitt syn klarer vi oss i massevis med Konkurranseloven og Konkurransetilsynet.

Medieobservasjoner på toget - og i møterommet

Jeg reiser mer og mer med tog. Som regel er det en grei opplevelse, og togene fra Drammen til Oslo har også gledelig nok blitt mer presise. Men hva er det nå folk leser på toget: Jeg ser ett og annet papireksemplar av DN, Aftenposten og Drammens Tidende - sjeldnere VG. Men jeg ser stadig fler iPad og en stor vekst i mediekonsumet på mobil. Så snart man stiger på toget og setter seg ned (i trange seter) er det fram med mobilen og sjekk av Facebook og nyheter. Det samme gjelder på reiser med Flytoget. I går talte jeg 8 personer i den kupeen jeg satt i. Fem av dem holdt på med mobilen. Så det er ingen tvil om retningen nå om dagen. Mobilen er blitt plattform nummer en. Men i møter og på konferanser ser jeg stadig fler iPads. Den overtar mer og mer som notisblokk og som primærredskap, og rapporter jeg har lest - senest i julinummeret av PC Magazine sier at padda blir en større selger enn PC-en. Selv har jeg diverse fagbøker lastet ned via Kindles app både til mobil og padde. Det er veldig hendig å lese bøker på disse enhetene når man sitter i et trangt sete. Men jeg venter stadig på en bedre avisløsning på padda. Det kommer seg, men det er et stykke fram. Jeg skulle ønske meg en løsning som likner litt på Flipboard. Og jeg er fremdeles av den mening at det ikke er noen som slår the Economist når det gjelder tilpasning til padda.