Skummelt med dataangrepet på Amedia

 

RANSOMWARE: Så ble altså Amedia med sine 80 aviser utsatt for et hackerangrep som gjorde at papiravisene ikke kom ut på to dager. Gjennom alternative løsninger og hjelp fra Polaris Schibsted har man klart å publisere så godt som alle aviser i dag på nyttårsaften.

Det er jo ikke noe nytt med dataangrep og krav på løsepenger. Vi husker vel angrepet på Hydro i 2019 som etter sigende endte med løsepengekrav på 350 millioner. Og angrepet på Stortingets epostsystem i 2021. Der sto fremmede makter bak. Og vi husker også et case med angrep på Helse Sør-Øst.

Hva kan motivet være?   Og hva kan konsekvensen være av data på avveie?  

Nå var det slik at abonnenters betalingsinformasjon ikke var berørt, men abonnenters epostadresser og telefonnummer og kanskje andre data også er på avveie.  Mer alvorlig er det vel dersom persondata fra Amedia er på avveie - man kan jo tenke seg at noen vil sikte seg inn på journalister, som jo i andre land er utsatt både for det ene og det andre.  Vi ser jo en skremmende utvikling i mange land for journalisters arbeidsvilkår og for ytringsfriheten.

Jeg snakket med en dataekspert i går og han sa at en hensikt kan kanskje være å teste ut i forkant av et senere større angrep.  Når guarden er nede i juledagene har det vist seg at det er lett å komme inn.  Svakheter i systemene er avklart og man har fått nye innsikter i forberedelser til nye angrep.

Heldigvis kom avisene fortsatt ut på nett så skaden rent informasjonsmessig er vel begrenset, men for annonsører og tidskritisk annonsering er det jo ikke bra. Og økonomisk kommer det til å svi.

Samtidig ser vi også at solidariteten i bransjen er tilstede.  Med hjelp fra Polaris og Schibsted har Amedia klart å publisere papiravisene igjen.  Det er en god tradisjon som vi husker fra før-internett tiden.  Dersom det gikk galt med produksjon og trykk fikk man hjelp fra konkurrenten.

Uansett har dette caset vist oss at datasystemer er sårbare og at det gjelder å være på vakt.

Negativt vinner over positivt

 For  noen år siden var jeg involvert i et svært interessant prosjekt i et knippe svenske lokalaviser. I alt 17 aviser deltok i prosjektet og det gikk ut på å foreta såkalte RAM-målinger av oppmerksomheten i avisens hovedoppslag på gitte datoer.  Datoene ble valgt tilfeldig innenfor et tidsrom på ca et halvt år, og tilsammen ble 574 artikler målt. Det interessante var den rekodingen som ble gjort på disse artiklene ved at de ble utstyrt med en tendens som enten var positiv, ubestemt eller negativ.  Av disse artiklene var 149 negative (26%), 345 var ubestemte (60%) og 80 var positive (14%). 

Følgende skisse viser hvordan disse 574 artiklene fordelte seg på temaer:

Man må huske på at 60% av artiklene var ubestemt. Det kan jo bety at artikkelen var balansert i den forstand at begge sider høres.  Men vi ser noen klare tendenser:   Krim og rettssaker er i stor grad negativt.  Det er en tendens at stoff om arbeidsmarked er negativt (nedleggelser?), og vi ser også at artikler om helsespørsmål lener seg negativt.  Det samme gjør skole.   Det handlet mye om politikk i disse avisene og der var det overveiende balansert, men med noen flere negative enn positivt oppslag.

De største kategoriene er politikk, krim, infrastruktur, skole og helse.

Når det gjelder selve oppmerksomhetsmålingen vil nok den farges av at det som kommer nedenfor er et snitt av alle de kategoriene som er nevnt ovenfor.

Vi ser at artiklene ble lest av rundt 70% av leserne (noe mer enn å ha lagt merke til). Og vi ser en liten overvekt for negative artikler. Der hvor forskjellen er størst er på nytte, følelsesmessig reaksjon, diskusjon og viktig tema.  Om vi hadde gått ned på enkeltartikler ville vi nok sett mange ulike utslag.  Men vi ser av tallene at det er en tendens til at det er litt større gjennomslag på den negative siden.  

Her skal jeg vise et eksempel fra en RAM-måling for Drammens Tidende en gang rundt juletider så langt tilbake som i 2011.

Oppslaget var at en rektor hadde av diverse livssynsgrunner nektet nisseluer på en skoleavslutning, og det ble det leven av som du kan se på denne RAM-målingen.

 

Artikkelen fikk et voldsomt gjennomslag som du kan se av tallene ovenfor. Hele 87% oppmerksomhet og 76% følelsesmessig reaksjon - og som du ser nederst - det ble et diskusjonstema i de tusen hjem.

Disse målingene hjalp til med å skjerpe redaksjonell strategi, og det er et av de morsomste prosjektene som jeg har jobbet med i min karriere.  I dag er dette i stor grad også dekket av "klikkmålinger" og avanserte dataalgoritmer.   Jeg kan si mye om dette - og vil komme tilbake til tematikken i senere artikler.  Den gangen - i 2011 var dette i stor grad et pionerarbeid. 

Tanker i eksil

 

VAKSINE og motstand

Jeg er en av dem som tilhører høyrisikogruppen i pandemien. Jeg har fått 3 skudd i armen men fremdeles er det ikke registrert antistoffer hos meg, så da smitten kom til tre barnebarn her i Bergen måtte jeg reise i eksil til hytta (hytten på bergensk) i Masfjorden.  Men takket være internett og Netflix så går det rimelig bra.  Men er jeg er forbanna på dem som ikke tar vaksine, og som er med på å holde oss andre som gisler.  Jeg kan ikke fatte og begripe at noen kan stille spørsmål av typen "ikke godt utprøvd" nå som det har gått så lang tid og vaksinene må jo være til de grader gjennomtestet.  

USA - forstå det den som kan

Jeg har noen amerikanske venner som jeg har videosamtaler med tre-fire ganger i året. Den ene er republikaner og den andre er liberal.  Men begge var godt fornøyd med Trump som president - ikke på grunn av hans person, men på grunn av det han gjorde - spesielt for business og bygging av muren. Men jeg ble en smule sjokkert når begge hevdet at 6. januar var noe som ble satt igang av en uoganisert mobb, og at presidenten ikke hadde noen rolle i det.  Jeg sa fra så godt jeg kunne om det jeg har lest om det, men der fikk jeg følelsen av å ikke være helt oppdatert.  Og de to henviste til websider som forlengst er klassifisert som upålitelige her hos oss.  Hva er egentlig sannhet?  Her var det klart to mot en.  

En av mine sønner har bodd i USA siden 2008 og sier at han ikke orker å følge så nøye med lenger, og rister på hodet av mye av det som skjer.  Trump eller Biden - ikke rare forskjellen i det daglige. Selv har han mistet farten i en lovende karriere som universitetsprofessor på grunn av pandemien, og håper på bedring.  Han beskrev utviklingen i akademia for en stund siden som å leke stolleken på dekket av Titanic. Nå er han språklærer i tysk i midlertidig stilling på et universitet i Ohio. 

JAZZ i fjerde etasje

Jeg er så heldig å ha en nabo i samme korridor som meg, som også er pensjonist og som er profesjonell jazzmusiker. Vi fant hverandre via våre respektive for to år siden og har etterhvert hatt stor glede av å spille jazz sammen.  Jeg har kvittet meg med to av tre el-gitarer (har beholdt Telecaster´n) og har anskaffet en ganske dyr Furch nylon jazzgitar.  Den låter helt supert.  Og jeg har heldigvis lært meg mye om å spille jazzakkorder (Bmajb5) mer eller mindre rett fra notebladet så lenge det ikke går for fort.  Jeg har lært meg å spille med det som kalles shell voicings, det er å spille de tre tonene i en akkord som virkelig betyr noe - om jeg kan si det slik.

Og i høst dalte det ned en sangengel blant oss.  Vi fikk i oppdrag å spille på BIs gradueringsseremoni og via en kollega på BI fikk vi med en ung 33-årig sangerinne med en utrolig flott stemme. Så gutta boys på 70 og 73 har fått energi i spillingen. The beauty and the beasts.  Vi har til og med hatt en opptreden for naboer på et lokalt hotell, som ble meget vel mottatt.  Og vi har et oppdrag på lur så snart pandemien har gitt seg. Jazz er godt for helsa.

FACETIME - og virtuelle adventsbesøk

Takket være FT så har livet i eksil blitt lettere. I dag hadde jeg først en frokost med min kjære hjemme i Bergen, så hadde jeg lunsj med stesønn på Kypros og nå i ettermiddag var jeg med på pepperkakepynting i Stockholm.  Og det er hyggelig å kunne dra på virtuelt besøk.  I går "lekte" jeg med det yngste barnebarnet i Asker via FT. Jeg må si at jeg har blitt imponert over kvaliteten på det tekniske enten vi er i Norge eller i de andre landene.  Så jeg vil oppfordre alle som har mulighet til det å avtale virtuelle julebesøk i disse tider. Det begynte med Skype i sin tid og senere har det gått slag i slag. FT synes jeg er veldig bra, og gjør at det er mulig å ha kvalitetskontakt med familien. Jeg har feiret min 70-årsdag med videosamtale - riktignok på Zoom - og har jevnlig kontakt med mine barn og stebarn som altså bor i fire land - Norge, Sverige, Kypros og USA.   Og så har vi et av barnebarna i England også.  Og på nyåret er det på´an igjen med undervisning - på Zoom - i en paralellundervisning der studenter i Oslo og Bergen deltar samtidig.  Det blir interessant. 

HUMOR som ledelsesverktøy

Ingen tvil om at humor er viktig. Ikke minst på arbeidsplassen. Den gode kollegasamtalen som viser samarbeid og positivitet.  Men også når det går trått er humor viktig.  Jeg har i mange år hatt som prinsipp at nesten alle de jeg ringer til - iallfall de som kjenner meg litt - skal le i løpet av samtalen. Det er så godt å kjenne på.  Ofte bruker jeg selvironi som våpen.  Det å fleipe litt med seg selv er befriende.  Og det er mye å ta av.  En god replikk er så forløsende.   Alle bedrifter har behov for en klovn.  Vi vet at sykehusklovner gjør at barn som er under behandling blir raskere frisk.  Forskning viser at latter styrker immunforsvaret og demper utviklingen av stresshormoner og gjør at mindre medisiner er nødvendig.  

Beslektet med dette leste jeg i Harvard Business Review forleden at det å lytte til positiv musikk gjør at aksjemarkedene reagerer mer positivt. En analyse av omfattende data fra Spotify i sammenheng med utviklingen på aksjemarkedene viste en positiv korrelasjon.  Spotify koder visst alle sanger med en positivitetsscore mellom 0 og 1.   Den mest positive sangen på Spotify er  "September" med Earth Wind and Fire. 

Og tenk på alle de møtene vi holder som kan "sprites opp" med en humørfylt replikk.  Jeg er sikker på at en god latter er et viktig ledelsesverktøy. Jeg har sett forskning som tyder på at ledere med humor oppnår høyere tillit og bedre engasjement i omstillingsprosesser.  Det er ikke dumt bare det.  

Finner og nordmenn mest fornøyd med helsetjenesten

 Riktignok er disse tallene fra 2018, men det sier vel noe om beredskapen i helsevesenet uansett.  Vi ser at det er finnene og nordmennene som er mest fornøyd med helsetjenesten. Spørsmålet går på hvordan helsevesenet er nåtildags - status 2018.  Kilden er altså European Social Study fra 2018, med representative utvalg for alle nordiske land. 

Siden 2018 har vi jo fått pandemien.  Det første diagrammet her viser hvor fornøyd man var med helsetjenesten i 2018. 

Her ser vi at finnene og nordmennene scorer høyest med over 70%.  Danmark på tredje, Sverige på fjerde og Island på femte.   At det skulle være så stor forskjell mellom landene er litt overraskende - kanskje spesielt Sverige.

Og så kan det jo være interessant å sammenlikne dette med hvordan resultatene er mellom landene i forhold til koronautviklingen.

Her har jeg tatt utgangspunkt i VGs oversikt for Norden og jeg har rangert landene fra 1 til 5 på følgende kriterier (alt pr capita):  Smitte. døde, innlagte og intensivbehandlede.  Så har jeg tatt snittet av disse fem og laget en overordnet rangering.  Den er slik fra best til dårligst:

Finland, Norge, Island, Sverige, Danmark.

Og setter vi dette sammen i et diagram kan vi få fram dette:

Rangeringen er på Y-aksen og tilfredsheten med helsevesenet på X-aksen.  Vi ser at det er en viss sammenheng, men ut fra tallene kan vi si at denne sammenhengen er ganske svak - og den er i høyeste grad forenklet bare med rangering på fire kriterier.   Litt overraskende at danskene scorer lavest, men de var faktisk nr 1 og 2 på alle 4 kriterier.  Sverige var i begge ender av skalaen.  Verst på smitte og dødsfall, og aller best på innlagte og intensiv.  Norge var verst på intensiv og nest best på de andre. Finland var best på smitte, nest best på intensiv og i midten på døde og innlagte.

Og så kom omikron....

Finnene har størst tillit til politiet i Norden

 Jeg har laget et mindre datasett fra den store European Social Study 2018 for å se nærmere på de nordiske landene.  Og jeg begynner med tilliten til politiet.  Og vi ser at det er finnene som har størst tillit til politiet og at tilliten er lavest i Sverige.  Årsakene til dette kan være mange, men det er vel nærliggende å tenke på at man i Sverige har hatt større problemer i de store byene.  Uansett kan vi konstatere at tilliten til politiet er høy.  Og det gjelder også i europeisk sammenheng.

Omtrent halvparten av oss har interesse for politikk

 Her til lands har omtrent halvparten av oss interesse for politikk og det har vært ganske stabilt fra 2002 til 2018 ifølge European Social Study.   Da kan man jo undre seg litt over hva den andre halvparten tenker om politikk.  Det er tross alt viktige valg for oss.  Nå for tiden tror jeg kanskje at tilliten er noe mer frynsete med alt styret omkring Stortinget.  Men det er godt å vite at vi i stort har tillit til at politikerne vil oss vel.  

Rik og lykkelig?

Lykkefølelse og rikdom.   Som min gamle far sa med glimt i øyet: "Det er bedre med mye og godt, enn lite og dårlig"  - eller som jeg har fanget opp fra Sverige:  "För mycket är för mycket, men lagom är mycket för lite.".

Denne europeiske sosiale studien (ESS Social Study) er virkelig en skattkiste for oss tallnerder. Jeg koser meg med å kjøre data fra denne databasen inn i SPSS og se på forskjeller mellom landene.  Det er respondenter fra 29 land og antallet svar er nesten 50.000.  Så her er det mye snacks.

I dag har jeg sett på sammenhengen mellom hvor lykkelig man er (How happy are you?) og betydningen av å være rik og eie dyre ting (How important is it to be rich and own expensive things?).

Man kan vel tenke seg i utgangspunktet at det ikke er slik at man blir lykkeligere av å være rik - og det viser seg at det ikke er noen positiv sammenheng her:

I de landene der man er mest lykkelig er det heller ikke noe sterk betydning av å være rik, men vi ser noen land der det har relativt større betydning og som også ligger lavere på skalaen.  Dette er i større grad østeuropeiske land. 

Går man i en litt annen retning kan man se at det er en klar sammenheng mellom lykkefølelsen og hvor ofte vi har mulighet til å være sammen med venner og kolleger.  Og det er jo noe å tenke på i disse pandemitider.  I de landene der man er mye sammen med venner og kolleger er lykkefølelsen generelt høyere. 

Det er jo interessant at dette er på tvers av land. Vi ser at det er to land som er Outliers her - helt til venstre (Ungarn) og nederst i diagrammet (Bulgaria). 

Scenarier er ikke fremskrivning eller prognoser

Jeg irriterer meg tidvis over en lettvin omgang med scenariobegrepet. Det blandes ofte sammen med rene fremskrivninger.  Men det er det ikke.  Enkelt sagt kan man si at et scenario er et tidsbilde eller situasjonsbilde ved enden av en fremskrivning.  Dersom den trenden vi er inne i fortsetter – hvilken situasjon er vi i ved slutten av perioden?    Jeg tror en del av misforståelsen ligger akkurat der.  Det verste synes jeg er når man har et nøytralt scenario, et worst-case scenario og et best-case scenario og egentlig bare varierer variabler for å simulere ulike utfall.  Da snakker vi heller om konsekvensberegninger.  Men jeg innrømmer at dette kan være tidvis uklart. 

En fremskrivning kan for eksempel være papiravisens fall.  Da vet vi at det tar slutt en dag.  Ingen leser papiravis lenger og det er game over.   Men det er en prognose som kan ha et sluttpunkt.  

Hvordan situasjonen er den dagen papiravisen er borte er derimot et scenario:  Den digitale mediehverdagen.  Hvordan ser den ut?  

Scenarioer er i leksikon definert slik: «Scenario er en ordnet oversikt over tenkte begivenheter i fremtiden. Brukes blant annet i planlegging, undervisning og forskning.»

La oss ta et  eksempel:   Scenarier får man frem ved å krysse to ulike utviklingsperspektiver. På den måten får man 4 ulike utfall, som kan fremstilles i en tabell.  Se bare her:

Perspektiv 1: Lav eller høy innvandring

Perspektiv 2: Lav eller høy aksept i befolkningen

	Lav innvandring	Høy innvandring
Høy aksept	Det går seg til	Melting pot
Lav aksept	Ikke her hos oss	Ghetto og spenning

 Ofte gir man scenariene navn som forteller noe om situasjonen.

For hver av de fire rutene kan man lage egne situasjonshistorier.  Hvordan er det i et samfunn der det er høy innvandring og høy aksept. Hvilke mekanismer i samfunnet gjelder da?  Og hvordan er det organisert.  Likeledes dersom det er høy innvandring og lav aksept:  Hva ser vi da?  Kriminalitet, spenninger, utfordringer i velferd?

Er de lav aksept og lav innvandring kan det jo være fordi man vet at det er vanskelig å komme inn i landet, og at man vil bli møtt med mye diskriminering.

Hensikten med scenarier er at man kan sette seg inn i situasjonen - den tenkte begivenhet- og lage troverdige scenebilder som kan brukes som underlagfor planlegging. Ofte er det en tverrfaglig tilnærming til problematikken.

Ofte baserer man scenariene på trender i samfunnet. Disse finner man ofte ved å se på de store utviklingstrekkene innenfor politikk, økonomi, sosiodemografi, miljø og teknologi. 

	Lav digitalisering	Høy digitalisering
Høy aksept for bruk	Det løser seg over tid	Den digitale hverdagen
Lav aksept for bruk	Her må noe gjøres	Vi blir hengende etter

Hvordan man så går videre kan man da utlede fra disse scenariene.

Scenarier som teknikk ble utviklet på 60-tallet i det militære og fikk skikkelig fart på seg under den første oljekrisen i 1970-årene, da oljeprisen plutselig skjøt i været.  Oljeselskapet Shell var bedre forberedt – de hadde tenkt tanken, og slapp som selskap derfor billigere unna.

Senere har Shell  raffinert teknikken, og jeg synes disse to energiscenariene fra 2008 beskriver veldig godt hvordan scenarieteknikkens sluttprodukt kan være:

https://youtu.be/jQ2uIPeiEYQ

Om man kobler scenarioteknikken med den strategiske planleggingen kan man få disse fire perspektivene å tenke på:

	Lavt fremtidsfokus	Høyt fremtidsfokus
Sterk strategisk tenkning	Fortiden forlenges	Avansert tenkning
Svak strategisk tenkning	Driver med vær og vind	Drømmebilde uten aksjon

En god bok om temaet er denne: 

  Lindgren, M., & Bandhold, H. (2003). Scenario planning : the link between future and strategy (pp. XII, 180). Palgrave Macmillan.

Og jeg skriver litt om det i min egen bok også. 

 Wilberg, E. (2017). Strategi i praksis (p. 152). Fagbokforl.

 

Norge på topp i tillit til nasjonalforsamlingen

 I lys av forrige ukes rabalder omkring Stortingets pendlerordning kan det være på sin plass å se på i hvilken grad befolkningen har tillit til nasjonalforsamlingen.  Det ser vi virkelig av det følgende diagrammet. Alle de nordiske landene, med unntak av Island, ligger i topp i tillit - iblandet Sveits.

Skalaen er fra 0-10 og jeg har definert høy tillit som skalaverdier fra 7-10.

Norge er i topp med 62%.

Det sier noe om demokratiets robusthet og funksjon i vår del av verden.  Vi ser at et land som UK ligger på 20% og Frankrike enda lavere.  Og Bulgaria er helt på bunnen.  Av de baltiske statene er det Estland som ligger høyest, mens både Latvia og Litauen er nesten i bunnen av listen. 

Interessant - ikke sant?

Kilde: European Social Survey Round 9, 2018. 

Danskene er lykkeligst

 Jeg er fascinert av alle de data som er publisert i den store ESS-studien som gjennomføres hvert 2. år.  Siste data er fra 2018, og for en statistikknerd er det nok å plukke fram og fundere over. 

For eksempel lykke i 29 land i Europa.   Danskene er på topp fulgt av islendingene, og Norge er på 7. plass.  Alle de nordiske land blant de 8 øverste på listen.

Man skulle tro at franskmenn og italienere var lykkelige, men det er de ikke.  De ligger så vidt over de landene som har minst lykkelige folk - og det er tidligere Øst-Europa med Bulgaria som stikker ut helt i bunnen.  Skalaen går fra 0 til 10, og de aller fleste land ligger fra 7 og oppover.  Det er jo ikke så galt. Nå var dette riktignok før pandemien, og det har nok endret seg noe siden da.

Et skattkammer av opplysninger om samfunnet - tillit i folket og til Stortinget

 Jeg har nettopp snublet over ESS (European Social Study) som er et stort forskningsprosjekt med data tilgjengelig for en rekke europeiske land.  Jeg har lastet ned databasen for Norge og skal lete meg fram til interessante data som jeg skal blogge om etterhvert.   I denne første lille bloggen skal jeg vise litt om tillit til hverandre i samfunnet.  Blant annet håndteringen av pandemiens relative suksess her i Norge er basert på at vi har tillit til hverandre.

Spørsmålet i databasen er formulert slik: De fleste kan du stole på, eller du kan ikke være for forsiktig.

Antallet i utvalget er ca 1400 (landsrepresentativt).  Skala 0 til 10. 

Vi kan se at dataene over hele perioden fra 2002 til 2018 er stabilt på og omkring 60%. (Det er summen av skalaverdiene fra 7-10).

Med andre ord - stabil gjennomgående høy tillit i samfunnet. 

I samme slengen spanderer jeg  et diagram over tillit til Stortinget.  Den har vært voksende fra 2002 og ligger nå også på rundt 60%.   Så får vi se om det nå får en knekk med alt det som nå har foregått.

Men dette er jo langsomme prosesser.  

Tilliten har økt fra 2004 og ligger ved siste undersøkelse i 2018 på 60% (skala 7-10). 

Lokalavisene har tross alt klart seg litt bedre

 I avdelingen for medial utforbakke har jeg sett litt nærmere på avisenes annonser ifølge statistikken fra IRM.  Den har, som du vet, fulgt mediebransjens annonseinvesteringer siden 2005 og kan dokumentere den enorme endringen som har skjedd, og som jeg har belyst i mange bloggartikler.

Lokalavisene er jo selve stammen i den lokale mediemiksen og de har jo også blitt veldig hardt rammet av både strukturutviklingen og finanskrise og pandemi.   Men det er faktisk ganske stor forskjell på de enkelt avistypene om vi ser stort på det:

Totalt sett har nedgangen i annonseinntekter for avisene vært på 76% siden 2005 - og 80% siden toppåret 2007.  Tenk at avisbransjen omsatte annonser for litt over 7 milliarder i 2007.  I 2020 var tallet litt under 1,5 milliard. 

Men lokalavisene, som i 2005 sto for 43% av den samlede avisannonsering har hatt en nedgang på 67% siden 2005 og 73% siden 2007.   Og ser vi på tallene for 2020 hadde lokalavisene en omsetning på 800 millioner og andelen hadde økt til 59% av det samlede avisannonsemarkedet.  

Storbyavisene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har hatt en tilbakegang på 82%/85% - men verst ute er de rene riksavisene som har mistet 85% av inntektene i denne perioden.   Men heldigvis får vi si så går det nå vesentlig bedre på den digitale siden.  Abonnementsinntektene øker og den digitale overgangen går sin gang. 

Men det er jo rart å tenke på at mer enn 5 milliarder har forsvunnet av annonseinntekter for avisene siden toppåret.  

Det er gledelig å se at ingen har tanke om å redusere pressestøtten.    I tidligere tider var kanskje pressestøtten en delvis sovepute for enkelte aviser, men nå er det alvor og det er godt vi har ansvarlige myndigheter som sørger for et medialt mangfold.   

Direktereklamen i utforbakke

 Den klassiske direktereklamen som vi har gledet eller irritert oss over i mange år har også fått juling av den digitale utviklingen.  Fra å være et marked på 2,7 milliarder i 2005, og en markedsandel på 16%,  ble det i pandemiåret 2020 bare registrert i underkant av 1 milliard (996 mkr) (5% markedandel).

Digitaliseringen og målstyringen av den digitale reklamen har jo gjort sitt, men vi ser jo at områder som bil, eiendom, hus og hage og dagligvare fremdeles er representert hist og her.  Mange har jo lapp på postkassen om at de ikke ønsker DR også.

Kurven, med data fra IRM (Medienorge.uib.no) ser slik ut:

Og om vi lar Excel hjelpe oss med en fremskrivning av data basert på historien så får vi som resultat en halvering av omsetningen de neste tre årene:

Det er vel den veien det går. Og debatten om klima og klimaavtrykk gjør seg vel gjeldende her også.  Er direktereklamen bærekraftig?

Selv er jeg glad for at jeg slipper å dra all direktereklamen ut i papiravfallet.

Ukepressen og dagspressen i samme båt - som lekker

 Statistikken fra IRM (Medienorge.uib.no) gir oss oversikt over den strukturelle utvikling for annonsering i de fleste medier i Norge over lang tid.  Siden 2005 er reklamen målt og vi ser jo den klare utviklingen for de papirbaserte mediene.    Ukepressen er like ille ute i papirbasert annonsering som dagspressen.

Fra et nivå på over 600 millioner på det meste i 2007 så har det i 2020 falt til litt over 100 millioner eller med 81% i løpende kroner.   Og kursen ser jo ikke så bra ut - det blir vel en "long tail" her også. 

Og sammenlikner vi med dagspressen ser vi at det er omtrent identisk forløp av de to medietypene - om vi setter år 2005=100 og indekserer utviklingen.  Da ser det slik ut:

Forløpet er nesten identisk.  Dagspressen har det håret bedre med en nedgang i løpende kroner på 74%. 

Og det ble fristende å ta med utviklingen for fagpressen ogå i samme slengen, og der ser vi at det har gått langt bedre.  Nedgangen er "bare" på 42%.  Årsaken her er nok at mye av fagpressen er medlemsbasert, slik at målgruppen er mer definert.  Dessuten er innholdet i fagpressen mer av målrettet karakter og derfor er "lekkasjen" mindre, med vi ser klart at den analoge delen av fagpressen er på vikende front, og det vokser stadig frem websider som dekker opp mange fagretninger.  Et eksempel på dette er websiden Khrono, som dekker universitetssektoren. 

Her er diagrammet som inkluderer fagpressen:

Pandemien slo hardt mot utendørsreklamen

 Utendørsreklame har hatt en jevn og god utvikling i perioden 2005 til 2019.  Vi har vært vitne til en utvikling av utendørsreklamen fra oppklistrede plakater til levende bilder på skjerm på alle mulige steder. Men når 2020 kom med pandemien var det brått ganske så slutt for en periode.  Det ser man av følgende diagram. Når ingen er ute - hva skal man da med utendørsreklame.   Den tar seg nok opp igjen, men det blir spennende å se om den når tidligere nivåer.

Kilde_ Medienorge.uib.no

Kino er fremdeles populært

 Tallene fra IRM/Medienorge.uib.no viser at reklame på kino har holdt seg ganske godt over de 15 årene som målingene dekker. Litt opp og ned på grunn av finanskrise og annet, men den store strukturelle endringen har ikke kommet.  Og kinoene har jo rustet seg til kamp og har blitt markedstilpasset på mange vis.  I de store byene er det multisalkinoer - her i Bergen er det 2 som har mange saler hver.  Og det finnes et bredt tilbud av filmer.  Og det er noe med kinoopplevelsen når det er stort lerret og lydnivået er på grensen til det uutholdelige.   Digitalisering har vært positivt også for kinoene - og vil du oppleve popcornlukten så er kinoen stedet. 

Fram til 2019 var reklametrenden ganske god, noe dette diagrammet viser:

Men nedstengningen har gjort sitt og det er jo katastrofalt svake tall for 2020, der kinoen bare var virksomme et par måneder før nedstengning - noe dette diagrammet tydelig viser.  For hele 2020 havnet man på 90 mkr, noe som er det laveste målt noensinne - og med pandemien som klar årsak.

Her ser vi at kinoreklamen virkelig var inne i et unntaksår.  Men hva nå?  Det blir spennende å se. Tallene for første halvår 2021 peker naturlig nok i riktig retning, og det er gode titler for tiden, som får folk til å gå på kino (Verdens verste menneske blir jo norsk nominasjon til Oscar).  Og så har vi jo James Bond så klart. 

Avisene sterkest som nyhetskilde om Covid-19

 I studentundersøkelsene blant BI-studenter i Bergen hadde jeg med spørsmål om hvor de hentet nyheter om Covid fra både i 2020 og 2021.  Begge undersøkelsene ble gjennomført i høstsemesteret.

Resultatene viser stor stabilitet både i 2020 og 2021:

Avisene (websidene vel og merke - papiravisen er borte i denne gruppen) sto aller sterkest, men vi ser at det også er vesentlig innflytelse både fra TV og sosiale medier.  Vi ser også en viss økning i bruk av offisielle websider - kanskje på grunn av reiseregler?.   Men det er iallfall betryggende at man i størst mulig grad har brukt redaktørstyrte medier som informasjonskilde.  VG står i en særstilling her - det vet vi fra andre undersøkelser. 

Avisabonnement og mobilabonnement

 Nå er det mer enn 5,8 millioner mobilabonnement i Norge ifølge data fra Medienorge.uib.no.

Det er jo flere enn det bor folk i landet her, men det har jo sammenheng med at sim-kort også finner veien inn i ulike duppeditter som vi har rundt oss.   I mediesammenheng er det interessant å se på ulike sammenhenger, og en det er nærliggende å tenke på er sammenhengen mellom mobilbruk og klassiske avisabonnement - der papiravisen er med.

Jeg har satt sammen et diagram der jeg viser antall mobilabonnement sammenliknet med utviklingen i avisopplag.  Det gir oss en indikasjon på ulike sammenhenger.  Hypotesen er jo at mobilen er blitt så sentral at den på sikt tar over for papiropplaget og sender det ut av tiden.   Men papiropplaget er seiglivet. 

På 1980-tallet var mobilabonnement noe for de få - og det var jo mobiler innmontert i biler som gjaldt. Da jeg startet for meg selv som konsulent i 1985 hadde jeg en mobil innmontert i bilen - og den kostet den gang rundt 20.000 kroner.  Men når mobiltelefonen virkelig ble mobil (=Nokia) fra midten av 1990-tallet tok det skikkelig av. og prisene ble også for vanlige folk.  Og helt til etter tusenårsskiftet hadde ikke mobil eller nettbruk noen særlig innvirkning på avisopplaget som sådan.  Men med utvikling av smarttelefonen og mobilen som allemannseie så har påvirkningen på avisopplaget blitt mer merkbar, fordi den har ført til endring i mediekonsumet.   Digitaliseringens inntog på alle plattformer - men mest på mobilen - har nå aksellerert den negative utviklingen for papiravisopplaget.    Rent statistisk er det en korrelasjon eller samvariasjon på -0,67 for de to tallrekkene.  Det vil si at det er en viss sammenheng mellom økningen i mobilabonnement og nedgangen i avisopplag - men det er ikke en direkte årsak.  Vi kan ikke si at økningen i antall mobilabonnement fører til nedgang i avisopplaget, fordi det også er andre forhold som spiller inn, som alder, livsstil, bosted etc.  Men sammenhengen er klar.  

 

Avisinntekter i Norden - Norge er best

 Det finnes en fantastisk nordisk database som har sitt opphav ved Universitetet i Göteborg.  Det er en ren skattkiste av rapporter og data for oss medieinteresserte.  Svenskene har vært utrolig flinke til å ta vare på data om medieutviklingen og har data helt tilbake til 70-tallet. Gå inn på nordicom.gu.se og se selv.  De samler også inn data fra andre land enn Sverige.  Den norske filialen av Nordicom er ved Universitetet i Bergen, som jo også har den utrolig fine databasen medienorge.uib.no.

Jeg fant en interessant sammenlikning av avisinntekter totalt for alle de nordiske landene fra år 2000 og til 2019. Fordi størrelsesordenen på markedene er så store så indekserte jeg utviklingen fra 2000 og fram til 2019.  Jeg har estimert tallene for Danmark for de to siste årene basert på gjennomsnittstall fra de andre landene.  Men bildet er ganske klart.

Den gule kurven er Norge og vi ligger i topp stort sett hele veien.  Men legg merke til Island.  De fikk jo en gigasmell ved finanskrisen i 2009. Noen av oss husker vel de skandalene som oppsto og de store tapene som kom.   De fikk jo til og med en midlertidig sentralbanksjef fra Norge.  Vi kan se at forløpet av inntektene er stort sett de samme for alle markedene, og i denne statistikken er det det svenske markedet som kommer svakest ut med et nivå på 60% av nivået i år 2000.  Det sier noe om dramatikken i markedene og i bransjen.  I en annen tabell kan vi se at Norge har vært best i å få opp nivået på de digitale inntektene og det er nok en av forklaringene på de gode resultatene.   Alle tall er omgjort til Euro så de kan kanskje være en valutaforskjell ute og går også. 

Interessant utvikling som forteller oss at de strukturelle utfordringene i mediene er de samme i alle de nordiske land.  

Hva med TV markedet?

 TV er også i sterk omstilling.  Fra å være ritualbestemt med faste sendetider er nå TV-konsumet tilgjengelig på flere måter og plattformer.  Reklamemessig har det vært en god vekst over mange år, men etter 2017 har det gått kjapt nedover. TV-reklamen har flyttet seg inn i sosiale medier i større grad. Jeg er regulær bruker av YouTube og det må konsumeres atskillige 10-sekunders snutter når jeg sitter der og ser på mine jazzinstruksjonsvideoer.  

Jeg har laget et diagram som viser utviklingen av reklamekroner og brukernivåer fra 2005 til 2020.  Jeg har satt 2005=100 i indeksen og her ser vi utviklingen.  Brukertallene er fra SSBs Mediebarometer og reklametallene fra IRM.

Vi ser at brukernivået har falt med vel 40% i løpet av denne tiden, og vi ser på reklamesiden at man fikk et dipp under finanskrisen i 2009, men deretter en god vekst helt fram til 2017.  Etter det har det gått tilbake og i 2020 var man omtrent på samme nivå som 10 år før. 

Vi ser at brukernivået flatet ut i 2020 og det skyldes pandemien og de daglige nyhetene på TV med Espen Nakstad i spissen som fortalte om utviklingen av pandemien og hvordan vi skulle forholde oss til enhver tid. Her beviste TV som aktualitetskanal sin verdi. 

Går vi litt dypere i materien fra SSB kan vi se at daglig bruk av NRK1 har falt fra 44 % i 2010 til 32% i 2020.  TV2 var nesten på samme nivå i 2010, nemlig 40%, men var i 2020 nede på 21%.  Og TVNorge har gått fra 13% til 6%.   Og med utviklingen i bruksmønster så følger jo reklamen etter, så vi kan vel forvente at reklamen ytterligere styrker seg på nettsiden.  Det har jo vært en formidabel vekst i reklameinntektene på nettet, som jeg viste i en tidligere blogg.   I 2005 var det reklame på nettet for 1,5 milliarder ifølge IRM, mens tallet i 2020 var hele 12,2 milliarder. 

Det som blir spennende er å se hvordan merkevaren NRK og TV2 står seg mot internasjonaliseringen og fragmenteringen  av TV-markedet.   Jeg ser bare på mitt eget konsum:  Fra å være en rutine med daglig Dagsrevy og ett eller annet program som interesserte på en av TV-kanalene ser jeg nå på nyheter når det passer og supplerer med en TV-serie eller film på Netflix.  Selv med Dagsrevyen mer eller mindre i blodet ser jeg at mitt TV-konsum i dag er mye mer flytende på tvers av kanaler og plattformer.